Logikk og logistikk

Professor Roy T. Eriksen

Logikk og logistikk

I Rolf Jakobsens dikt ”Landskap med gravemaskiner”, leser vi at gravemaskinene spiser av dikterens skoger, men at det ikke er noen forbindelse mellom deres rumlende mager og grådige kjever. Ille, men langt verre er det at dette bildet passer på vår by, og på plasseringen av boligområder og store offentlige bygg/attraksjoner i Kvadraturen eller dens nære omgivelser som Tangen og Odderøya. Utbyggerne, godt hjulpet av politikere som gjerne vil reise monumenter over sin egen handlekraft, kan kanskje sies å ha rumlende mager og grådige kjever når de hodeløst valser gjennom byen. La oss se på denne grådighetens logikk og dens logistiske følger.

Vi har for kort tid siden opplevd den uverdige dansen rundt den verneverdige Marinetomta, der utbyggerne – takket være kommunens samrøre – satt på begge sider av forhandlingsbordet, slik at ”firerbanden” fikk sin vilje. Selv i Berlusconis Italia ville dette ha vært en sak for la Commissione Antimafia. Men i Kristiansand går det ære i å selge arvesølvet til spekulanter; i en by der mange klør hverandre på ryggen og tjener grovt på samrøret.

Overgangsboliger er det lite profitt i, derfor blir det luksusboliger og fortetting med rasering av grøntarealer, fremfor sosial rehabilitering. Like nede i gaten på Tangen skyter en rekke uniforme blokker opp, som i blomstrende ordelag blir omtalt i FE-vennens reklamereportasje som en ”perle,” og de ligger ved siden av en ny, prosjektert svømmehall og et badeland, et ”Skislands Minde” (burde det kanskje hete, men kanskje vil flere dele vanæren; dessuten har jo Skisland også en stadion på rullebladet). Hadde det ikke hadde vært mer forfriskende med utestrender md frisk luft og bli kjent i landet som sørlandsbyen uten badeland, fri for et energislukende, klorstinkende drivhus.

Kristiansand er i ferd å begå samme feil som så mange norske kystbyer, som plasserer en ringmur av høyhus nærmest sjøen og slik selger byens ansikt og utsikt til noen få kjøpesterke, mens resten av byen blir liggende i slagskyggen. Vel og bra for de som får god utsikt, men mindre bra for de som skuer mot andre blokker eller plutselig får dem på synsranden. Dette blir vår egen lille variant av Manhatten og East River. Og når alt er bygd og innflyttet, kommer trafikken; bilene til de nye beboerne, varehuskundene og badelandsbesøkende — alle skal til Tangen over Lundsbrua. Har ikke de som bor der nede stått i kø eller pustet eksos før, vil de sannelig få anledning da. Eller skal de kanskje teleporteres dit ut?

De døde fasaders by—

Jeg har tidligere skrevet om overetablering av butikker i varehus i og ved Kvadraturen og om ødeleggelsen av bydelen som et levende handelssted der folk handler og bor.

Den 14. Juli fikk vi se tegningene som viser at Markens blir en gold canyon mellom glatte og karakterløse flater; like estetisk tiltalende som kubiske maskinhaller, men her altså fylt med handel. Hva er vel mer passende enn at sentrum, forum i den gamle byen, skal knuses av nok en monumental katastrofe, besluttet av politikere med svært så høye tanker om sin egen viktige rolle i byen. Faller det dem ikke inn at de kanskje ikke er så viktige at deres eget Fort Knox eller Bastillen må ligge midt i Kvadraturen, ruvende som en gravmonument over byen der mennesker en gang bodde? I en by som i økende grad blir så ensrettet og karakterfattig som Kristiansand, lurer jeg på hvor menneskene egentlig skal bo? Folk har visst bare verdi som kunder om dagen og alkoholindustriens ”gjester” kvelds- og nattestid. Hvor er det plass til barn og familier? I Viges falliske fyrtårn på Rådmannsholmen?

Tyrens andre horn

Kvadraturen ligger med to utstikkere eller ”horn” ut i fjorden: Tangen og Odderøya, og begge er de de minst tilgjengelige delene av bysentrum. Da burde all logikk tilsi at tunge institusjoner og nybygging i stor stil ikke plasseres på disse utstikkerne – i det minste av rent logistiske hensyn. Etter allokering av boligblokker, skole og badeland på Tangen, er mønsteret klart. Følgelig beslutter Kristiansand kommune å bygge et konserthus ingen har råd med, nettopp der på tyrens andre horn; en sort kasse som er vendt bort fra byen, som et tegn på manglende respekt, og verre; et sted uten naturlige tilfartsveier. Én vei inn, og samme vei ut. Østre og Vestre Strandgate vil konstant få lange bilkøer når det én gang blir konserter der ute. Og lykkes det ikke konsertpublikum å lage kork, vil sikkert de besøkende til Fylkesmuséet gi sitt lille bidrag… spesielt i helgene, når turgåere på tradisjonelt vis valfarter til de mer urørte områdene på Odderøya. For tro det eller ei, politikerne har besluttet og plassere også denne institusjonen på den trafikkalt vanskeligst tilgjengelige delen av byen. Det er som man må slå seg for pannen med tanke på hvor mange hoder som har vært med på å besluttet noe så hodeløst. Ikke å undres over at politikerne føler at de må reise et monument over sin egen ruvende innsats og viktighet – midt i byen – en bauta over logikkens monumentale fallitt.

Roy Eriksen, urbanist, UiA

Kommentarer