Lidelsens ansikter

Lidelsens ansikter

Siri Hempel Lindøe. Universitetslektor ved Universitetet i Agder. Forskningsprosjekt: Lidelse på TV - etikk og fortellergrep.

Les kronikken på Dagsavisens nettsted for meninger og debatt: Nyemeninger.no:

Debatten om Vibeke Løkkebergs film «Gazas tårer» burde handle om lidelsesfortellingens offer- og tilskuerrolle. Og ikke henfalle til framvisning av forutsigbare standpunkt i Midtøsten-konflikten.

Et drønn går gjennom marg og bein, og jeg befinner meg i et kaos av mennesker som roper og løper. Bombenedslaget skapte boligområdet om til et inferno av sammenraste bygninger og ødelagte kropper. «Gazas tårer» er et sterkt vitnesbyrd om en urettferdig og grusom krig som det oppleves som en plikt å aldri glemme. Og det hjelper filmen meg med, fordi den gjengir de sjokkerende lidelsene på en svært troverdig måte. Men det betyr ikke at filmen er uproblematisk.

Medieomtalen har til nå hatt lite fokus på de problematiske sidene ved filmen. Noen innspill har det riktignok vært, blant annet fra Petter Eide, som i Dagsavisen (25.08) pekte på problemene ved å framstille den lidende kun som offer. Men verken journalister eller filmskaperne ser ut til å vise noen dypere interesse for kritikken. Vibeke Løkkeberg fokuserer på sin egen drivkraft og kunstneriske overbevisning om hvordan dette skulle fortelles, og hun møter få motforestillinger fra andre enn de selvskrevne israelsvennene.

«Gazas tårer» byr på en oppsiktsvekkende variasjon av sekvenser med vellykket filmatisk troverdighet og sekvenser med åpenbare svakheter. Det gjør filmen til et godt utgangspunkt for å diskutere vanskelige og ubehagelige spørsmål både med hensyn til offerrollen og tilskuerrollen.

Å stilles overfor andres lidelse er krevende, både psykologisk og moralsk. Man må kunne begrunne det, dersom man blir værende i tilskuerrollen, og om man velger å snu seg bort. Det er en grunnleggende moralsk situasjon som kaller på handling og, om mulig, fordømmelse. Utgangspunktet i «Gazas tårer» er at lidelsen er urettferdig, og at den kan knyttes til en konkret overgriper. Men er det å skape sjokk, indignasjon og følelse av protest nok? Må vi ikke også kunne handle for at det skal være et poeng? Disse spørsmålene er ikke enkle å besvare, men de uttrykker en uro det er vanskelig å bli kvitt.

Et annet problem dreier seg om verdighet. Å vise fram ødelagte kropper bringer med seg en spenning. Jo mer av menneskekroppen som går i oppløsning, jo mindre av det menneskelige er tilbake. Det går en grense for hva vi kan utsettes for. Og det handler ikke bare om hva, men også om hvor mye og hvor lenge. Mennesker som eksponeres i sin lidelse får bare nøye tilmålt tid hos en tilskuer. Denne asymmetrien setter den lidende i en sårbar posisjon med hensyn til spørsmålet om verdighet.

Asymmetrien mellom tilskuer og offer vises også i mulighetene de lidende har til å uttrykke seg som frie individer. La oss ta barna i «Gazas tårer» og deres framtidsplaner. En av dem vil bli lege for å hjelpe dem som er skadet av krigen, en annen vil bli advokat for å kunne stille Israel for retten. Men hva om en av dem hadde sagt: «jeg vil bli fotballproff i Europa eller filmregissør i Hollywood»? Det at en slik replikk vanskelig kunne fått plass i filmen blir en pekepinn om at lidelseshistorier med et sterkt offerfokus kan sementere offerrollen. Igjen melder tanken seg om at lidelsen framstilles på tilskuerens premisser. Det er ikke bare en god tanke.

«Gazas tårer» er imidlertid også en film som skaper distanse til lidelsen, og slik aktualiserer den også andre problemstillinger enn de nevnte. Det skjer blant annet ved at den historiske og geografiske virkelighet på opptaksstedet ikke er gjengitt med mest mulig realisme. Et eksempel: det gis inntrykk av at en gruppe barn sitter og ser på krigshandlinger på TV. I virkeligheten ser de på en barnefilm. Flere andre sekvenser er klippet på samme måte. Regissørens begrunnelse er at det som vises er representativt for den virkeligheten det dreier seg om. Man kan være enig eller uenig i om dette reduserer hele filmens troverdighet, men det er ikke vanskelig å argumentere for at denne produksjonsmåten svekker filmopplevelsen hos tilskueren. Den unnlater nemlig å benytte seg av det som er dokumentarfilmens enestående styrke: et audiovisuelt uttrykk som tilskueren kan gå i møte med sansene i virkelighetsberedskap. Disse fortellergrepene i filmen bidrar til at framstillingen av barnas virkelighet etter krigen dessverre ikke setter seg så sterkt i tilskueren.

Også det at filmen er laget uten en regissør til stede under opptakene bidrar til avstandsfølelse mellom tilskuer og personene i filmen. Én scene skaper et særlig ubehag hos meg: En jente kollapser mens hun står foran kamera og forteller om sine krigsopplevelser. Men ingen kommer til. Hun blir liggende litt for lenge på bakken, og det er noe som gjør at denne scenen er vanskelig å ta inn. Jeg tror det handler om at jeg som tilskuer blir sittende like alene som jenta foran kamera. Det mangler en forteller som etablerer forbindelsen mellom filmens aktører og de som ser på. Denne mangelen preger hele filmen og bidrar, i tillegg til rekonstruksjonene, til at kontakten med barnas historie ikke blir sterk nok. Dette er en svakhet ved filmen som flere har pekt på, og som også bli understreket i The Hollywood Reporter i en omtale som norske medier stadig refererer til, men da først og fremst fordi Gazas tårer her omtales som «the ultimate anti-war film».

Det er ikke lett å kritisere form når man ikke ønsker å ta avstand til innholdet. Og det er kanskje ekstra krevende i tilfeller hvor uskyldige barns lidelse står i sentrum. Men ikke desto mindre viktig. Regissøren har til nå vist liten interesse for kritiske innspill og de dilemmaene filmen befatter seg med. Det betyr ikke at resten av offentligheten trenger å følge i samme spor.

Les også:

Dagsavisens anmeldelse av "Gazas tårer"

Smuglet film ut av Gaza

Slår tilbake mot Løkkeberg

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Kommentarer