Lærer for livet

 

Lærer for livet

Jeg gikk på tre ulike skoler på Vest- og Sørlandet i oppveksten på 1960-tallet. Det er en grunn til at jeg ikke spesifiserer tydeligere geografisk. Jeg vil beskytte ”Hermansen”, en av de viktigste lærerne jeg har hatt. Norsk og historie var fagene hans. Han var en gudbenådet formidler, en av disse lærerne av aller høyeste pedagogiske karat som kan tenne en hel klasse med sin glød og faglighet. En bok, et dikt, en historisk epoke. Det var ingen grenser for hva Hermansen kunne få oss til å brenne for når han bare selv var tent og i form. Det var han som regel, men ikke alltid. Noen morgener, kanskje særlig mandager, luktet pusten hans av gammel fyll. En sjelden gang kom han ikke på skolen. Da het det i skolegårdens brutalt realistiske språk at Hermansen lå hjemme og var ”dritings”. Noen hadde til og med sett rektor utenfor huset der Hermansen leide en beskjeden liten leilighet. Da svirret det rykter om at Hermansen ikke kom tilbake.

Egentlig er det Nils Christies skyld at jeg tenker på Hermansen denne sommeren, eller snarere Kristin Clemets som omtalte boken hans ”Hvis skolen ikke fantes” fra 1971 som en av vår generasjons viktigste fagbøker. Clemets rosende omtale av boken i Dagbladet og Christies aldri sviktende samfunnsengasjement har ført til en intens liten skoledebatt nå i juli. Nils Christie holder fast på sin grunnleggende kritikk fra 1971, inspirert av vennen og sosiologkollegaen Ivan Illich: Vi trenger ikke mer skole, men mindre. Vi trenger en utdanning som ikke isolerer de unge fra voksenlivet, men snarest mulig inkluderer dem i det. Vi trenger en skole som setter liv og samfunn høyere enn kunnskaper i matematikk. Vi trenger en skole som fortsatt vil utdanne ”gagns mennesker” og ”gode samfunnsborgere”.

Ingen kan beskylde Nils Christie for å sky kunnskaper og faglighet. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg hadde ham som veileder i arbeidet med doktorgraden. Han rommer store porsjoner klassisk akademisk dannelse i tillegg til sin aldri sviktende insistering på at de viktigste spørsmålene alltid handler om hvordan vi lever våre liv i sosiale fellesskap. Livs- og samfunnskunnskap er og blir viktigere enn det som lar seg fange inn i Pisa-undersøkelsenes standardiserte målinger. Det er viktigere å få ungdom ut i lærende fellesskaper utenfor skolen, enn at norsk skole skal bli flinkest i klassen i overnasjonale kunnskapskonkurranser.

De siste årene har jeg brukt mye av min tid som lærer for de som skal bli lærere, og jeg ser hvordan de er under press fra begge sider i skoledebatten: Den ene fløyen vil at norske lærere skal bli faglig dyktigere og ikke minst flinkere til å heve standarden på undervisningen. Den andre fløyen vil fortsette å holde de norske (og svenske) læreridealene fra 1970-tallet høyt og fokusere på læreren som en sosialpedagogisk livsledsager. Den ene fløyen vil at de faglig flinke elevene skal få lov til å bli enda flinkere. Den andre holder fast ved norske likhetsidealer og er mest bekymret for de svakeste elevene.

Nå tror jeg ikke det er noen grunn til bekymring at norsk skole møter mange ideale fordringer på samme tid. Den skal jo nettopp fylle mange behov på èn gang så lenge vårt demokrati forventer at alle barn- og unge skal oppholde seg i skolen store deler av sin barndom og ungdom. Et mulig svar er at èn og samme lærer ikke kan oppfylle alle mål alene. Vi trenger mangfold på lærerværelset. Vi trenger en skole der elevene får møte ulike lærerkarakterer: Den glupe matematikeren, den lideskapelige norsklæreren, den kule turgåeren med gapahuk og natursti, den omsorgsfulle samtalepartneren. Og for å få et slikt mangfold på lærerværelset, må statusen for selve læreryrket heves. Det handler om lønn og arbeidsvilkår og muligheter for videreutdanning og fornying. Vi trenger en skole som er så attraktiv at den trekker til seg mennesker med ulik utrustning og begavelse.

Hermansen kom tilbake. Selv om han hadde fane en og annen mandag og ikke klarte å skjule sitt problem for kolleger og elever. Jeg og mange andre av hans elever er dypt takknemlige for at skolen var raus nok til å beholde ham. Hermansen gav oss noen faglige og menneskelige skatter som gjorde ham til en av våre ”lærere for livet”. Jeg sier ikke med dette at lærere skal kunne tillate seg hva som helst uten å miste jobben. Vi trenger AKAN og alle andre gode krefter som jobber med problemer i arbeidslivet i dag. Men èn sak er jeg sikker på: Pisa-undersøkelser er ikke tilstrekkelig til å fange inn gode og dårlige sider ved norsk skole. Det skal mer til, for eksempel de mange fortellingene om lærere som fortsatt er hengivne til sine fag og sine elever. Spørsmålet er hvordan vi kan klare å beholde disse lærerne og rekruttere nye av samme kvalitet.

Kommentarer