Kvalitet – igjen

Kvalitet – igjen

Dag Gjerløw Aasland, viserektor for forskning, formidling og nyskaping, Universitetet i Agder

6. desember er det 25 år siden Grimstad kulturhus ble offisielt åpnet. Sist helg opplevde vi et forrykende jubileumsshow, akkurat slik vi husker forestillingene fra ”de gode, gamle dager”. I forbindelse med jubileet er fortellingen om huset blitt fortalt flere ganger, i Adressa, i intervjuer og på selve jubileumsshowet. I disse fortellingene har ingen unngått å få med seg at kulturhuset har vært gjennom både topper og bunner. Spesielt nevnes den nedgangstiden som nettopp er avsluttet, da husets daglige drift ble satt bort til Kristiansand kino. De som kom med pessimistiske spådommer om hvordan dette ville gå, viste seg i stor grad å få rett, på tross av forsikringer om det motsatte. Den lokale entusiasmen forvant. De ildsjelene som bærer det lokale revy- og teaterlivet hadde ingen tilstedeværende kulturhusledelse å vise sin entusiasme til. Desto mer gledelig er det at den perioden nå tilhører historien, og at kvaliteten i tilbudet er på vei tilbake til de gamle høyder, først og fremst gjennom ansettelsen av en entusiastisk og dyktig – og tilstedeværende – kulturhusleder.

Kan vi trekke noen lærdom av denne historien? Mange vil si at dette er ett blant mange eksempler på at en anbudsutsetting av kommunale tjenester til private selskaper, eller ”outsourcing” som det også kalles, er ensbetydende med synkende kvalitet.

Jeg hørte en diskusjon i radioen nylig, som også endte med en støtte til en slik oppfatning. Det som ble diskutert var kvaliteten på de nye TV-programmene til de gamle heltene fra Lille-lørdag i NRK, Bård og Harald. Selv skal jeg være forsiktig med å mene noe om kvaliteten på de programmene, siden jeg bare har sett de første ti minuttene av ett program, og at de forsmakene som sendes hjelper meg til å forstå at jeg ikke er i målgruppa. Men uansett hva jeg måtte mene, var det i alle fall blitt et tema i en radiodiskusjon hvorfor de to ikke er like morsomme som før, eller kanskje heller at humoren hadde forandret seg, slik at den nå i større grad går ut over andre. Og svaret var klart: Det hadde å gjøre med at de hadde sluttet som ansatte i NRK og dannet et kommersielt selskap, og dermed opererte mer på egen hånd, kanskje ut fra en motivasjon om å kunne tjene noe mer. (Det må tilføyes at denne diskusjonen foregikk i NRK).

Av disse to, og kanskje flere, eksempler kan vi ikke slutte at all kommersialisering av offentlige tilbud er ensbetydende med lavere kvalitet. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på høy kvalitet på det som leveres av private virksomheter. Ofte er det bare et spørsmål om hva man er villig til å betale. Samtidig er det heller ikke vanskelig å finne eksempler på for dårlig kvalitet i offentlige tjenester. Hva som bestemmer kvaliteten kan ikke bare være bestemt av hvem som driver det. Men hva det er som ”stjeler” kvaliteten, kan være forskjellig i private virksomheter fra det de er i offentlige. I den private sektor kan, blant annet, som antydet ovenfor, jakten på mest mulig fortjeneste forringe kvaliteten. Det er noe alle forbrukere har erfart, enten det handler om mat, forbruksvarer eller hus.

I den offentlige sektor må det være andre årsaker til dårlig kvalitet. Tidligere var det nok i stor grad den velkjente byråkratiske ineffektiviteten, hvor alt ”surret og gikk” i et bedagelig tempo, fordi det ikke var noen motivasjon for å øke kvaliteten på tjenestene. Dette har imidlertid forandret seg merkbart, ”takket være” trangere offentlige budsjetter, som legger et stadig større press på effektiviteten i utføringen av jobben. For likevel å kunne holde på kvaliteten, innføres det ved siden av systemer for økonomistyring, også systemer for kvalitetssikring. Den generelle erfaringen er nok at slike systemer kan være nødvendige, men ikke tilstrekkelige, enten det gjelder økonomistyring eller kvalitetssikring.

Vi lever i det vi kaller et kunnskapssamfunn. Ett av kjennetegnene ved et kunnskapssamfunn er at de som utfører tjenestene, det vil si de som møter ”mottakerne”, enten det er elever, syke, gamle, eller andre, også er de som sitter på den beste kunnskapen om hvordan det skal gjøres, en kunnskap som deres ledere ikke har. Da er det som regel også de som best kan vite hva som skal til for å oppnå en god kvalitet. Mange ledere har forstått at god kvalitet forutsetter at de som utfører arbeidet selv får et ansvar, og med det også den nødvendige friheten til å kunne ta dette ansvaret.

Dette høres både enkelt og forlokkende ut. Men før eller siden vil spørsmålet melde seg om hva vi skal gjøre med de som eventuelt misbruker den friheten de får, ”de få som ødelegger for de mange”. Her tror jeg vi kommer nærmest et svar ved å se på hva de gjør, de som får det til. Og de finnes, både i den private og i den offentlige sektor. Alle mennesker ønsker å gjøre en god jobb, men alle trenger også en motivasjon til det, og den kan lett bli borte hvis det er ingen som ser det. Det handler lite om systemer, men mer om hvordan arbeidsdagen er. Oppfølging, støtte, anerkjennelse og oppmerksomhet er stikkord. Ikke i form av rapporter, medieomtaler og popularitetsbarometre, men i det praktiske, konkrete arbeidet.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas sier at vi lever både i en livsverden og systemverden. Det som skjer i et moderne teknologi- og informasjonssamfunn, er at systemverden mer og mer trenger seg inn på livsverdens område. Det er det som skjer når systemer for økonomistyring og kvalitetssikring snevrer inn den livsverden hvor menneskene kan utfolde seg, i en frihet under ansvar. Den norske filosofen Hans Skjervheim var en målbærer av Habermas’ advarsler her hjemme. Det er et tankekors at Habermas og Skjervheim skrev om dette for 30 år siden, men deres advarsler synes enda mer aktuelle i dag. Det synes å være en lang vei fra det å snakke om det til det å gjøre det.

Å ta Habermas på ordet vil være å være mer i livsverden enn i systemverden. Og i livsverden gjelder de enkle mekanismene som jeg nevnte ovenfor: Oppfølging, støtte, anerkjennelse og oppmerksomhet. Så får man finne gode systemer som ikke innskrenker dette rommet.

Bård og Harald har ikke lenger noen ledere og kolleger i NRKs underholdningsavdeling som kan følge opp, støtte, anerkjenne og gi dem oppmerksomhet. De to har flyttet ”hjemmefra” og skal greie seg på egen hånd. Det blir nok litt tyngre da.

Ildsjelene i Grimstads kulturliv har igjen fått en som kan følge opp, støtte, anerkjenne og gi oppmerksomhet, i skikkelse av en tilstedeværende kulturhusleder. La oss håpe at systemene, enten de er for økonomistyring, kvalitetssikring eller andre ting, kan gi ham rom til å fortsette med det.

Kommentarer