Kunnskapsbanken i Grimstad

Kunnskapsbanken i Grimstad

Av universitetsdosent Dag G . Aasland

Jeg har med stor interesse fulgt med i Karin Enghs føljetong i Adressa om forhistorien til Campus Grimstad. Fortellingen om hvordan stein ble lagt på stein med forente krefter fra både private og offentlige aktører, og om de enkelte, men helt nødvendige, ildsjelene, er viktig lokal- og utdanningshistorie. Jeg håper disse enkeltfortellingene blir samlet til ett dokument og gjøres tilgjengelig på en eller annen måte.

Så er spørsmålet: Hvilken rolle vil UiAs campus i Grimstad ha for Grimstad og for regionen i årene framover? Med andre ord: Hvilken forskjell vil det utgjøre at denne institusjonen finnes, akkurat her?

For å forsøke å si noe om dette vil jeg kalle UiAs campus i Grimstad en kunnskapsbank, for både enkeltpersoner og virksomheter. Med det mener jeg at campusen vil forvalte, formidle og skape kunnskap på samme måte som en vanlig bank forvalter, formidler og skaper penger. Noen vil kanskje stusse over det siste: Kan en banke skape penger? Ja, den kan faktisk det. En bank gjør det stadig. Og den gjør det på en måte som ikke er så forskjellig fra hvordan en institusjon som et universitet skaper kunnskap. For å si mer om det, må jeg si litt mer om hva kunnskap – og penger – egentlig er.

Vanligvis tenker vi på kunnskap som noe som står skrevet i bøker, tidsskrifter, og nå mer og mer kan finnes på internett. På tilsvarende måte tenker vi vanligvis på penger som sedler og mynter, men nå mer og mer bare som noen tall som vi kan finne på en elektronisk kontooversikt. Det er jo for så vidt også riktig. Men når nysgjerrigheten driver oss til å spørre hvor kunnskapen kommer fra, og på tilsvarende måte hvor pengene kommer fra, kan vi få noen svar som for mange er både overraskende og tankevekkende. Kunnskap er noe som oppstår i relasjoner mellom mennesker. Den er et resultat av samhandlinger og samtaler mellom mennesker. Når noen som søker kunnskap går til noen som kan skaffe dem denne kunnskapen, hentes det fram tidligere erfaringer, og hvis disse erfaringene gir en mening for den som søker, så skapes det kunnskap. Men hvis ingen søker kunnskap, er det heller ingen tidligere erfaringer som kan gi en ny mening for andre. Da forsvinner kunnskap. Og da kan det lett bre seg en kunnskapsmangel, i regionen, eller landet. Det kan være begynnelsen på en krise.

På tilsvarende måte kan vi ut fra ren nysgjerrighet spørre hvordan penger skapes. Svaret på det spørsmålet vil også for mange være både overraskende og tankevekkende. Også penger er noe som skapes i relasjoner mellom mennesker. Når en som for eksempel søker et lån går til en bank og banken finner ut at dette er forsvarlig, da innvilges et lån, og da skapes penger. Men hvis det ikke er noen som søker lån, eller hvis bankene ikke vil eller tør gi noe lån, da skapes ingen penger. Da kan det lett bre seg en pengemangel i regionen, eller i landet. Det kan være begynnelsen på en krise.

Da er det selvfølgelig naturlig å spørre: Hva er det som skal til for at det skapes kunnskap? Og hva er det som skal til for at det skapes penger? Svaret på disse to spørsmålene er for mange også både overraskende og tankevekkende: Det er det samme for kunnskap som for penger. Det er tillit. Når en bank har tillit til en lånesøker, skapes penger, ved at det gis kreditt. Ordet ”kreditt” kommer fra latin, fra det samme ordet som det å tro på noe, eller å ha troverdighet. Når tilliten forsvinner, forsvinner det også penger. Verdien på aksjene stuper. Det fikk vi demonstrert under finanskrisen.

Slik er det også med kunnskap. For at kunnskap skal bli til mellom mennesker, må det foreligge en tillit. Den som presenterer noe som kunnskap må ha en troverdighet. Hvis vi ikke tror på det vi blir fortalt, blir det heller ingen kunnskap av det. Det gjør det heller ikke hvis ingen tror på det vi selv forteller. Før i tiden fikk man folk til å tro at troverdighet, både den som penger bygger på, og den som kunnskap er avhengig av, følger automatisk av makt og autoritet. Dette ble forsøkt uttrykt gjennom de gamle bankenes, og universitetenes, monumentale bygninger. Vi har lært at slik er det ikke. Nå vet vi bedre.

Når jeg sier at Campus Grimstad er en kunnskapsbank, betyr det altså ikke at kunnskapen bare ”ligger der”, som små og store pakker, som bare kan kjøpes, eller hentes, av næringslivet eller offentlige virksomheter som søker løsningen på et konkret problem, eller av enkeltpersoner som ønsker seg et nytt punkt på CVen sin. Campus Grimstad vil være en kunnskapsbank hvor den som kommer, enten det er private bedrifter, offentlige virksomheter eller enkeltpersoner, er aktivt søkende, fordi det er bare det som kan skape kunnskap. Hvis en av partene uteblir, eller hvis den ene part ikke lenger har tillit til den andre, forsvinner også kunnskapen. Da vil kunnskapsbankens videre eksistens stå på spill og omgivelsene vil bli fattigere. Ingen ønsker at det skal skje, men ansvaret for at det ikke skal skje, hviler på alle.

En kunnskapsbank og de som bruker den kan sammen skape flere slags kunnskap. Noe kunnskap er slik at den kan brukes til et bestemt formål, for eksempel til å utføre en jobb på en bedre måte enn før. Det finnes også kunnskap som ikke kan brukes til noe spesielt, men som gjør oss klokere som mennesker, som gir oss en opplevelse av at vi forstår noe mer av livets gåte enn før, og kanskje, en og annen gang, gir oss et aldri så lite lysglimt av det som vi nesten ikke tør å sette ord på, men når vi gjør det, kaller vi det sannhet.

Alle er velkomne til kunnskapsbanken i Grimstad. Men hvis du vil være noe mer enn turist som bare vil se på den flotte bygningen, hvis du kommer fordi du søker kunnskap, er det ikke uten en viss risiko. Et universitet er ikke en krambod hvor du kan peke på noe og ta det med deg. Å få ny kunnskap innebærer at du må gå inn i noen relasjoner, du må aktivt søke etter det du vil finne ut av. Og det kan hende, ja, det er faktisk ganske sannsynlig – ja, du burde rett og slett håpe – at du kommer ut igjen som en annen enn den du var da du kom inn.

Tør du, så tør vi.

Kommentarer