Krav om åpenhet

Krav om åpenhet

Vi må vokte oss for den berømte pendelens lov. Det er slett ikke sikkert at alle hemmeligheter fra privatsfæren skal ut i offentligheten.

Les artikkelen på fvn.no:

Paul Leer-Salvesen, professor ved Universitetet i Agder

Åpenhet er et gode journalister bruker like ofte som mat. De kan ikke leve uten. Lukkede systemer er utilgjengelige for pressen inntil det kommer lekkasjer, enten systemet består av næringsliv, kirker eller kongehus. Jo mer makt et system forvalter, dess mer legitime er kravene om åpenhet og innsyn.

Men kravet om innsyn er ikke alltid berettiget, og det hender også at det er umoralsk å innfri det. Trengte vi å få fullt innsyn i hva en svensk prinsesses forlovede gjorde under et stevnemøte med en norsk håndballspiller? Var innsynsbehovet i dette tilfellet så sterkt at pressen hadde rett til å beleire huset der den unge kvinnen og hennes familie gjemte seg bort, og patruljere området med helikopter? Var det riktig å «oute» pater Pollestad med basis i én manns beskyldninger om uønsket seksuell interesse for 15 år siden?

Det er riktig at kirkene har beskyttet sine overgripere i århundrer og at den nye åpenheten som er utviklet i mange protestantiske kirker de siste 10–15 årene er et fremskritt. Men nå må vi vokte oss for den berømte pendelens lov. Det er slett ikke sikkert at alle hemmeligheter fra privatsfæren skal ut i offentligheten. Det går en klar og tydelig grense mellom straffbare forhold og vanlig umoral, mellom å misbruke sin makt og stilling og å opptre privatmoralsk klanderverdig.

Ikke minst av hensyn til ofre for overgrep er det viktig at vi holder tungen rett i munnen og ikke sauser alt sammen til et generelt krav om å få titte gjennom alle nøkkelhull. Den svenske prinsessens tidligere kjæreste har sannsynligvis oppført seg dumt, men han har ikke gjort noe straffbart. Hans handlinger tilhører privatlivet og angår i utgangspunktet ikke andre enn de to berørte kvinnene.

En prest som misbruker en mindreårig i menigheten, er i en helt annen situasjon. Han har både begått en svært alvorlig straffbar handling og brutt yrkesetikkens prinsipper for hvordan mennesker med makt skal oppføre seg mot noen som er dem betrodd. Men også i disse alvorlige tilfellene gjelder prinsippene om rettssikkerhet både for offeret og gjerningsmannen.

I den pågående debatten om prester og sex, er det av stor betydning å kunne skille mellom overgrep og umoral. Det er dette skillet kirken tradisjonelt ikke har klart å trekke. De har sauset fenomenene sammen til brudd på det sjette bud. En katolsk prest som bryter sitt løfte om kyskhet og har sex med en voksen kvinne eller mann han ikke har et sjelesørgerisk forhold til, begår ikke et overgrep og gjør heller ikke noe straffbart. Han gjør noe som er galt ifølge det tradisjonelle synet på presters sølibat. En gift protestantisk prest som handler tilsvarende, begår heller ikke et overgrep. Han gjør noe galt som ektemann. Jeg forsvarer ikke utroskap. Men når det skjer mellom voksne likeverdige parter, er det mange etiske sjømil borte fra overgrep mot mindreårige og andre som er i en avmaktsposisjon.

Kravet om åpenhet har også ført til diskusjon om presters taushetsplikt de siste ukene. For fem år siden gjorde jeg en intervjuundersøkelse blant prester i Den norske kirke (Moderne prester. Verbum 2005). Jeg spurte dem blant annet om hva de ville gjøre hvis en mann kom til dem i skriftemål og fortalte at han misbrukte sin datter på 14 år. Prestene opplevde spørsmålet som vanskelig, for taushetsplikten er dypt alvorlig også for protestantiske prester.

Prestene kjente bestemmelsene om opplysningsplikt når en borger kan avverge en alvorlig forbrytelse. Et flertall av prestene ville melde mannen til politi og barnevern hvis de ikke lyktes i å overtale ham til å gjøre det selv. Men et mindretall ville ikke under noen omstendighet bryte taushetsplikten. De ville gjøre alt de kunne for å påvirke mannen, men ikke melde ham. De valgte å handle lovstridig for å kunne overholde taushetsplikten.

Nå har justisministeren varslet en ny gjennomgang av presters taushetsplikt. Det er viktig at denne blir grundig, og at den også skjer i respekt for det som skjer i sjelesorgens rom. Dette vet jeg en del om. I de årene jeg jobbet som fengselsprest, var taushetsplikten det viktigste arbeidsredskapet jeg hadde. Hvis de innsatte hadde fryktet at presten kunne tyste på dem, ville enhver kontakt av dypere karakter blitt umulig.

Kravet om åpenhet kan ikke gjelde alle forhold som er avsluttet og ligger tilbake i tid. Det må fortsatt være mulig å ha hemmeligheter, som en eventuelt bare deler med en sjelesørger eller terapeut. Utfordringen er kunnskap om noe som pågår nå, eller eventuelt kan komme til å skje i fremtiden. I tilfeller der mindreårige kan bli spart for nye overgrep, er det min mening at taushetsplikten må brytes. Men for sjelesørgeren blir det et valg mellom to onder. Hvem skal han krenke? I dette krevende etiske dilemmaet, må sjelesørgeren la hensynet til offeret telle mest.

Jeg går ut fra at dette blir enda viktige temaer i presters utdanning fremover, og det er andre grupper som også kan trenge å gå noen nye runder med de etiske og juridiske problemene knyttet til taushetsplikten: Helsepersonell, lærere og for den saks skyld journalistene.

Journalister krever åpenhet av andre. Det er jobben deres. Uten en pågående presse hadde Norge aldri fått så omfattende bestemmelser om åpenhet og innsyn som finnes i vår forvaltningslov. Åpenhet på systemnivå er viktig i et demokrati. Makta må få begrenset sine muligheter til å gjemme seg bak hemmelighold. Det er også noe som heter statshemmeligheter, fortsatt. Men ellers er det først og fremst enkeltmennesker som trenger beskyttelse når kravene om åpenhet går for langt. Og det vet jo pressen? Når journalister henviser til sitt hellige kildevern og ikke vil røpe sine informanter, kan de opptre like absolutte og rigide som noen katolske skriftefedre.

Prester og journalister har kanskje mer til felles enn de tror. De betros hemmeligheter. Betroelser kan føre til dilemmaer. Begge grupper trenger å utvikle en moralsk dømmekraft som setter hensynet til den svake part høyest.

Kommentarer