Ikke glem Bjørnson!

Ikke glem Bjørnson!

Av universitetsdosent Dag G . Aasland, UiA

I år fikk jeg anledning til å holde 17. maitale. Landvik historielag og Landvik mållag spurte om jeg kunne holde talen til deres arrangement på kvelden. De ville gjerne at jeg tok med Bjørnson i talen, siden det i år er 100 år siden han døde, og han – som kanskje ikke alle er helt klar over – har mye av æren for vår feiring av 17. mai.

Jeg må tilstå at jeg ikke visste så mye mer om Bjørnson enn det jeg hadde lært på skolen for veldig mange år siden, så dermed måtte jeg sette meg ned og friske opp mine kunnskaper om denne brumlebassen fra Aulestad. Og det var det vel verdt. Jeg oppdaget at Bjørnson har mer å lære oss enn det vi får inntrykk av i det bildet som er laget av ham, selv i dette bjørnsonåret. Han var nok litt i utakt med sin egen tid og de hundre årene som fulgte, men han er kanskje desto mer i takt med vår egen tid og ikke minst med vår framtid.

I løpet av de hundre årene som er gått siden Bjørnson døde, er Norge blitt et moderne samfunn. Bjørnson var kritisk til noen sider ved denne moderniseringen. Spesielt tror jeg han var skeptisk til den grenseløse troen på den menneskelige fornuft. La meg ta et eksempel: Mange vil se på det globale økonomiske system som en triumf for den menneskelige rasjonalitet. Nettopp i den internasjonale finanskrisen ville Bjørnson ha funnet mer enn nok stoff til å kunne skrive en Over Ævne III. Denne krisen har nemlig avdekket et liv over evne på to måter: For det første har de rike landene levd over evne, ved over lengre tid å nyte mer enn de yter. For det andre har forsøkene på å tildekke dette misforholdet ved hjelp av kompliserte, globale finansielle systemer nå også nådd en grense hvor evnen ikke lenger strekker til. Kanskje ville Bjørnson ha sagt i dag (men la nå det være hans ord) at det ikke finnes noen redning for vår globale økonomi før de som i dag befolker finansverdenen, med sin ensidige tro på sin egen smarthet, dør ut og blir erstattet med mennesker som også kjenner til andre og langt viktigere sider ved det menneskelige, spesielt vår forstands utilstrekkelighet, slik den blant annet kommer til uttrykk i vår litterære arv, og i engasjementet for mennesker i nød.

I oppfriskningen av min kunnskap om Bjørnson oppdaget jeg at nettopp han, mer enn mange av de vi regner blant de mer ”moderne”, brakte videre arven fra han som kanskje var den aller viktigste tenkeren for det moderne samfunn, nemlig opplysningstidens store filosof, Immanuel Kant. Det var Kant som la grunnlaget for den moderne vitenskapens metode, og det var han som målbar den optimismen som fulgte av oppdagelsen av den menneskelige forstand og menneskenes evne til å ta tak i eget liv, både i vitenskap og politikk. Det var nettopp denne optimismen og kollektive selvtilliten som dannet det historiske grunnlaget for Grunnloven fra 1814.

Som mange vet, var det også Kant som la grunnlaget for våre forsøk på å forstå hva etikk egentlig er, som en egen kunnskap. Etter å ha observert både seg selv og sine medmennesker, kom han fram til at det i hvert menneske må være nedfelt en morallov som forteller oss at det andre mennesket har en verdi i seg selv, og som befaler oss å hjelpe vår neste i nød. Men Kant observerte også noe mer: Han konstaterte at denne moralloven er noe vi ikke kan forstå. Men selv om vi ikke fullt ut kan forstå ”den praktiske og ubetingete nødvendigheten av en slik morallov”, som han sa, så er i hvert fall vår forstand såpass utrustet ”at vi kan forstå at vi ikke kan forstå den”.

Hvis Kant hadde kunnet kommentere de siste hundre årene av vår historie, etter å ha observert en egoistisk tyning av naturressursene, en skrikende urettferdig verdensøkonomi og ikke minst en brutalitet i form av kriger og folkemord, ville han ha skreket ut at vi har brukt for lite av vår forstand, fordi vi ikke har forstått at det er noe vi ikke kan forstå, nemlig det andre menneskets egenverdi.

Det var én som gikk i utakt med den moderne tanken om at alt kan forstås. Det var Bjørnson, men han ble antakelig av den grunn sett på som ganske umoderne. Hans engasjement for andre menneskers egenverdi kom til uttrykk på flere måter: En kamp mot dødsstraff, en kamp for andres ytringsfrihet, og særlig de som var blitt brakt til taushet av makthaverne, en kamp for større rettferdighet mellom menn og kvinner, og en kamp for et undertrykket folk, slovakene, i den andre enden av Europa. Et slikt engasjement kan vi forstå først når vi forstår at det andre menneskets egenverdi er noe vi ikke kan forstå.

Det er også en annen ”håpløst umoderne” side ved Bjørnson. Mens Ibsen skrev dyptborende skuespill som appellerte til det moderne menneskets forskertrang til å gå til bunns i den menneskelige psyke, holdt Bjørnson fast ved troen på betydningen av fortellingene. Jeg tror han tenkte at et land trenger ikke bare vitenskap og andre intellektuelle utfordringer. Vi trenger også fortellinger, ofte ganske enkle fortellinger, om oss selv, og vår plass i verden.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at nettopp disse to bidragene, det vil si påminnelsen om det andre menneskets egenverdi og fortellinger, kom fra den samme mannen. De henger sammen. For hvis det andre menneskets egenverdi er noe vi ikke kan forstå nødvendigheten av, slik Kant sa, hvordan skal da denne innsikten kunne formidles fra én generasjon til den neste? Jeg tror Bjørnson så på nettopp fortellingene som den beste ”containeren” for transport fra en generasjon til den neste av en så viktig innsikt.

Nå har Bjørnson vært død i hundre år. Det har ikke vært hans hundreår. Men de neste hundre årene kan bli enda viktigere for det han forsøkte å bidra med. Vi er i mellomtiden blitt et flerkulturelt samfunn, noe som blant annet har ført til at religionene har en mer begrenset evne enn tidligere til å samle alle om en felles forståelse av at det er noe viktig som vi ikke kan forstå. Da er det kanskje på tide med en humanisme som ikke lenger er nesten ensbetydende med rasjonalisme, slik det kanskje var i en tidlig fase av den moderne tid.

Slike tanker kan altså en 17.maitale sette i sving. Så derfor er jeg dypt takknemlig for henvendelsen fra landvikbygda. Ny innsikt vinnes ofte som et resultat av å måtte sette seg inn i noe man selv ikke har valgt.

Kommentarer