Hva skal vi med PISA?

Hva skal vi med PISA?

Elise Seip Tønnessen, professor, Institutt for nordisk og, mediefag, Universitetet i Agder

Gleden var stor da resultatene av den internasjonale undersøkelsen av elevprestasjoner i lesing, matematikk og naturfag (PISA), ble offentliggjort i forrige uke.

Særlig positive var resultatene i lesing, der norske 15-åringer plasserte seg trygt over gjennomsnittet i OECD-landene. Mange ville være med å dele æren for fremgangen. Noen var mer reserverte, og påpekte at i et tiårsperspektiv står leseferdighetene på stedet hvil. For å vurdere slike resultater, er det nødvendig å stille spørsmål om hva slike tester måler, og hvem som har interesse av slike målinger.
Finland er den store testvinneren i Norden. En finsk professor i pedagogikk som foreleste for en gruppe norske «PISA-turister» påpekte: - Dere må huske på at det ikke er en nøytral instans som gjennomfører disse testene; det er ikke FN!
Det er Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) som står bak PISA. Organisasjonen arbeider for økonomisk vekst, og bruker målinger, rangering og konkurranse som virkemidler. PISA-undersøkelsen måler elevprestasjoner i forhold til et gjennomsnittstall som ble satt ved den første undersøkelsen i 2000. Rangeringen som medier og politikere er opptatt av, gir ikke noe absolutt mål på hva god lesing er.
Når det er sagt, må jeg også si at det er lagt enorme ressurser i utviklingen av testene i PISA. Innenfor sine rammer arbeider forskerne grundig og samvittighetsfullt. Er man opptatt av god læring, er det mer interessant å se på forholdet mellom norske elever, enn å måle oss opp mot elever fra Shanghai, Korea og Finland, som rangeres på topp, eller fra Kirgisistan, som ligger på bunnen av listene.
Lærere kan merke seg at norske elever gjør det godt når de skal hente ut informasjon fra tekster, men strever mer med å forstå og sammenholde helheten i teksten. Og norske elever strever med å lese diagrammer, tabeller og lister. Slik informasjon kan gi utgangspunkt for å revidere våre undervisningsstrategier.
Vi kan bekymre oss over at det er stor forskjell på guttenes og jentenes testresultater, og stor forskjell på elever i byene og på landet. Vi kan glede oss over at færre skårer faretruende lavt, eller etterlyse flere som gjør det ekstra godt. Det kan åpne for politisk debatt om hva slags skole vi vil ha: Vil vi øke forskjellene ved å dyrke eliten, eller prioritere å løfte de svake? Det er verdispørsmål som OECD ikke kan gi svar på.

Kommentarer