Høyres glemte nestor

I år har Høyre 125-årsjubileum. En av nestorene i partiet fikk sterk tilknytning til landsdelen vår som biskop i Christianssands stift. Johan Christian Heuch (1838-1904) ble omtalt som den mektigste mannen i Høyre i en periode på 1880-tallet. Han mente at konservative partier i motsetning til liberale stilte seg «i et vennlig Forhold til Kristendommen» – selve garantien for fremgangsrik utvikling: «Thi uden Religion kan intet Samfund bestaa,» hevdet han. Men hvem var politikeren J. C. Heuch, og hva utrettet han?

Heuch satt i Høyres første sentralstyre som utformet partiets verdigrunnlag og arbeidsprogram. Maktfordelingsprinsippet fra Grunnloven, kirken og kristendommen ble partiets basis. Som eneste geistlige sentralstyremedlem fikk Heuch stor innflytelse på skole- og kirkepolitikken. Når programmet slo fast at kirken skulle avgjøre sin egen organisering, og at ansettelser i kirke og skole ikke måtte politiseres, var det i pakt med synet hans.

Selv var Heuch valgmann for Kristiania og vararepresentant til Stortinget i en årrekke, men satt ikke på Stortinget før i 1890-91. Da var han nylig utnevnt til biskop av sittende Høyre-regjering. Det var vanskelig å være biskop og aktiv politiker samtidig, og Heuch avsluttet politikerkarrieren raskt. Høyres utvikling i liberal-konservativ retning bidro til beslutningen, og kanskje var partiet glad til. Heuch var blitt for teologisk konservativ og politisk uforutsigbar for enkelte partifeller.

Heuchs makt berodde dels på bred kontaktflate, dels på retoriske evner. Han tilhørte samfunnseliten, var kongens venn, dronningens skriftefar og Jørgen Moes nærmeste medarbeider. Navnet hans var knyttet til begivenheter på høyeste nivå. Konservative krefter som mente at Oscar II ikke burde akseptere riksrettsdommene i 1884, ønsket ham som kirkeminister i et «militært Ministerium». Hva Heuch mente, er ukjent. Ole Jacob Broch beskyldte ham for å torpedere en moderatkonservativ overgangsregjering samme år. Broch fant ingen kirkeminister, for Heuch hadde advart aktuelle kandidater – som takket nei.

Men Heuch vanket ikke bare blant sosieteten og makteliten. Han hadde også nærkontakt med lavere samfunnslag som forkynner og sjelesørger. Som hovedstadens største moteprest trakk han fulle kirker, aulaer og forsamlingslokaler. Skriftene hans, som «Vantroens Væsen» (1883), solgte i store opplag, også i utlandet.

Heuch hadde en rummelig folkelighet og en verbal slagferdighet som få matchet. Han var aristokrat og folkets mann på samme tid, antipietisten som ble elsket av pietistene på Sør-Vestlandet. Han var polemikeren som kalte Bjørnstjerne Bjørnson for en «Folkeforfører», Georg Brandes for «Hedenskapets Aktor» og Christopher Bruun for en «politisk Probenreuter». På den andre siden troppet Heuch ydmykt opp på bedehuset i Kristiansand for offentlig å beklage at han hadde uttalt seg lite hensynsfullt der.

Heuch var ikke flink til å forutse hvordan et bredt demokrati og parlamentarismen ville fungere og engasjerte seg tungt mot begge. «Vanvidets Dage» var kommet, skrev han da det parlamentariske system var et faktum. Vanviddet var følgende paradoks: Grunnloven definerte Norge som et kristent land, men et konfesjonsløst storting kunne overstyre konge og regjering som hadde bekjennelsesplikt. Likevel avfant Heuch seg med situasjonen. Han støttet ikke filosofiprofessor M. J. Monrad som i 1882 nærmest oppfordret til statskupp hvis Venstre trumfet igjennom riksrett.

Kvinnestemmerett var Heuchs andre store politiske nederlag, selv om hans syn vant i voteringen i 1890. Fra Stortingets talestol hamret han løs på «Emancipationens Fordærvelighed» på en måte som kan ha undergravd hans eget standpunkt. Kvinnefrigjøring og stemmerett reduserte kvinnen til et kjønnløst «Neutrum» og førte til «Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets suksessive Opløsning og et deraf uundgaaelig følgende Sædernes Forfald», advarte han. Da kvinnestemmerett ved census var innført ved kommunevalg i 1901, avfant Heuch seg igjen med situasjonen og ville utnytte den i kristen sammenheng. Nå argumenterte han for å gi kvinner stemmerett i Det Norske Misjonsselskap.

Heuch deltok med fremtidsrettede innspill i flere utdanningspolitiske debatter på Stortinget: Han talte varmt for å gi Nordahl Rolfsen stipend for å ferdigstille leseverk for skolen. Av «humane Hensyn» argumenterte han mot sentralisering av døveskolene, en oppfatning som hadde fremtiden for seg, og han engasjerte seg mot ensretting av undervisningen i filosofi på universitetet i en politisk betent sak om professorutnevnelse.

Kirkepolitisk gjorde Heuch helomvending fra et utpreget høykirkelig til et lavkirkelig standpunkt. Mens han motarbeidet lekmannsvirksomheten og beskrev den som en «Usurpation» i 1870 -80-årene, var han i 1896 forkjemper for en liberaliserende lovendring som ga lekmenn rett til å forkynne fra kirkens prekestol. «Lex Heuch» kunne den ha vært kalt.

Som biskop fikk han endret visitasordningen, og han dreide den kirkelige pedagogikken i mer erfarings- og brukerorientert retning. Sin største seier vant Heuch posthumt med opprettelsen av Det teologiske menighetsfakultet i 1908. Han hadde vært den fremste pådriveren for en teologisk konservativ konsolidering som gjorde dette mulig.

Heuch var en sammensatt politiker; verdikonservativ, men endringsvillig og med ukuelig pågangsmot tross politiske nederlag. Ett kompromisset han aldri med, hensynet til samfunnets kristne verdiforankring. Når Heuch fortjener å bli hentet fram fra bakre rekke i parti- og nasjonalhistoriens anegalleri, er det for sin spennende blanding av prinsippfasthet og pragmatikk, sitt engasjement for bedre pedagogikk i skole og kirke, sitt bidrag til samling på teologisk konservativ side og ikke minst for sin glitrende retorikk og uredde politisk ukorrekthet.

Kommentarer