Historikere som dommere

VGs kronikker og debattsider blir ikke lagt ut på nett, underlig nok. Men ansatte ved UiA kan sjekke denne lenken for å få opp hele debatten som professor Ohman Nielsens innlegg her er en del av. For å få det til - sett inn "Bondepartiet" i søkefeltet, datoene 22.01.2011 - 06.02.2011, og avgrens kilden til VG på "vis kilder"-knappen på høyre side:

Historikere som dommere

May-Brith Ohman Nielsen, professor i historie, Universitetet i Agder

Bør dagens Senterparti «ta et oppgjør med datidens antisemittisme»?

Historikerne Emberland og Simonsen har (24/1) en kronikk om jødehat og nazisme i bondebevegelsen i mellomkrigstiden. De spør om dagens Senterparti bør «ta et oppgjør med datidens antisemittisme» blant personer og organer med tilknytning til bondebevegelsen og Bondepartiet. Diskusjonen mellom dem og Senterpartiet, kan jeg som historiker ikke kan gå inn i. Men siden mye av det historiske stoffet de bruker som argumentasjon, bygger på forskningsfunn som undertegnede var den første som la frem, (dr. avh. Jord og ord, UiB 1997), vil jeg gjerne kommentere. Hvordan bør forskning brukes i sammenhenger som dette?

Helhet og nyanser?

Tre forhold må ivaretas:

1. Det spesielle. I denne saken er det fremstående personers og redaktørers jødefiendtlige holdninger og utsagn. Disse finnes. Studerer vi de mest ekstreme personene, så finner vi også mer av nettopp dette. Det er bra! Selv har jeg, derimot, studert bondebevegelsen og Bondepartiet bredt mellom 1915 og 1945 og lett etter en rekke forskjellige ideologiske trekk, også nazistiske. Jeg avdekket derfor et langt mer komplekst bilde. - Hvorfor det?

2. Det representative er viktig når vi omtaler store grupper av mennesker; som folkeslag, samfunnslag, etniske grupper, organisasjoner, ja også partier. Da må vi være varsomme med ikke å generalisere, og ikke miste proporsjonene, motsetninger og krav om representativitet. Vi har mange historiske eksempler på uheldige utslag av generaliseringer. - Ikke sant?

3. Helhet er avgjørende viktig, for å forstå menneskefiendtlige fenomener. Mellomkrigstidens nazisme og raseideologi, omfattet oftest en uttalt eller en implisitt jødefiendtlighet. Men også mye mer. Dette «mer» var også ufyselige fenomener. Hos personer med raseideologiske og nazistiske holdninger, gikk disse utover det rent antisemittiske. Disse var antidemokrater og hatefulle mot store grupper, også andre minoriteter i Norge, østeuropeere, svarte og asiater. Selv sosialister, demokrater, kvinner og likhetsforkjempere ble oftest fremstilt som «mindreverdige» mennesker med «mindreverdige» tanker. Nazisme og raseideologi er derfor dekkende uttrykk. Ingen har tegnet et mer helhetlig kritisk bilde av Mellbye, Aadahl, Jæger-Leirvik og Bjoner o.a., enn jeg gjør i «jord og ord». - Men hva så?

Dagens ansvar?

En kan sympatisere med kronikkforfatternes engasjement. Samtidig må historikere reflektere prinsipielt rundt spørsmålet som diskuteres over hele Europa: Hvor langt går menneskers ansvar for å «ta oppgjør med» det folk i tidligere generasjoner har gjort eller sagt? Hvor går grensen for stater, for grupper eller organisasjoner? Når har folk «tatt» nok «avstand»?

- Kan jeg grave frem stadig nye forhold langt tilbake i tid og kreve at mennesker i dag «tar oppgjør» med det? - Med hvilken rett? På vegne av hvem? Hvor lenge? Slike ting bør diskuteres prinsipielt. Går vi inn på noe som ligner «arvesyndstenkning», eller «smittsom skyld» da er vi på svært problematiske veier. - Det vet kronikkforfatterne.

Kommentarer