Hamsun og vi

Hamsun og vi

Av Dag G. Aasland, universitetsdosent, . UiA

Torsdag ble det nasjonale Hamsun-året offisielt åpnet. Grimstad har riktignok tjuvstartet, blant annet med flere ytringer i Adressas spalter. Betraktningene nedenfor er ikke et forsøk på å gjenopplive den debatten. De er snarere et forsøk på noen ettertanker, og kanskje også et forsøk på å bringe samtalen over i andre spor.

Når jeg leser noen av de mange engasjerte innleggene, tenker jeg på mannen som ville ha satt opp en flaggstang foran huset sitt. Eller, rettere sagt, han ville ha den plassert slik at den var godt synlig for naboen. – Det skal vel la seg gjøre, sa han som skulle utføre jobben, men når vil du ha det gjort? – Den må være ferdig til 1. mai, svarte mannen kjapt, for da skal jeg ikke flagge!

Det forrige århundrets historie har gitt Grimstad en Hamsun-flaggstang. Vi har ikke bedt om den og vi har heller ikke gjort oss fortjent til den. Men den står nå der. For mange mennesker er det tydeligvis viktig at Grimstad ikke benytter seg av den til å flagge Hamsun. Argumentene deres er lette å forstå. Men saken har mange dimensjoner. En flaggstang benyttes ikke bare når noe skal feires eller når noen skal hylles. Den kan også brukes til påminnelse og ettertanke.

Mange mener at vi må skille mellom dikteren og politikeren Hamsun. Men det er jo nettopp det vi ikke gjør, og det kommer nok heller aldri til å bli gjort. Knut Hamsun er et helt menneske som har levd, og det kan ikke bortforklares at han ble både en stor forfatter og et menneske som mot slutten av sitt liv kom på politisk ville veier. Derfor snakkes det om ”gåten Hamsun”. Selvsagt var Hamsun en gåte. Ethvert menneske er en gåte. Vi går alle omkring her i livet som levende gåter for hverandre – og for oss selv. Å forsøke å avmystifisere et annet menneske totalt, enten det er Hamsun eller en hvilken som helst annen, vil være å plassere vedkommende i en bås, under et begrep eller en diagnose. Og hvis motivene for dette ikke er til den andres beste, men at vi selv skal få grep, er vi ikke da et stykke på den veien som nazismen trakk ut i det ekstreme?

Mitt første møte med Knut Hamsun var diktet ”Skjærgårdsø”, som min mor kunne resitere utenat. Den første strofen går slik:

Nu glider Baaten
mot Skjærgaardsøen,
en Ø i Havet
med grønne Strande.
Her lever Blomster
for ingens Øine,
de staar så fremmed
og ser meg lande.

Å lese Hamsun er å bli revet med av en språkkunst som det for mange ikke finnes maken til. Skikkelsene i hans romaner bygges opp og levendegjøres av språket alene. Hamsun skapte mennesker med sin penn slik en skulptør gjør det med sin leire. Men hvis vi ser nettopp denne enestående kunstneriske evnen i sammenheng med hans livshistorie, må det være tillatt å stille følgende spørsmål: Når språket i seg selv får en så sterk konstruksjonskraft, kan det da komme til et punkt hvor det samme språket ikke lenger trenger den virkeligheten det opprinnelig sprang ut fra? Eller for å si det på en annen måte: Kan det tenkes at Hamsun ble så forført av sin egen formuleringsevne at han ved hjelp av den laget seg sin egen verden? Spørsmålet blir selvsagt mer interessant når det omskrives til å angå oss mennesker generelt: Kan rendyrking av språklige blomster føre til tap av bakkekontakt? Hvis man bare er flink nok til å skrive, kan man skrive seg ut av virkeligheten? Dette er et spørsmål som har interesse langt ut over gåten Hamsun. Og ikke mindre i dag enn den gangen. Ja, kanskje vi kan si at Hamsun på en måte ble en slags trendsetter på området?

Se for eksempel på Hamsuns famøse nekrolog over Hitler. Hvis en forfatter hadde skrevet noe slikt i dag etter en tilsvarende despots død, ville en slik tekst med dagens postmoderne kunstsyn antakelig ha blitt betraktet som et stykke provoserende prosadikt. Reaksjonene fra samfunnet ville ikke ha handlet om kunstnerens politiske standpunkt – det hadde vært uinteressant – men om grensen for ytringsfrihet. Ingen er for eksempel særlig interessert i om tegneren bak Muhammed-karikaturene er islamhater eller ikke. Det kan han gjerne være, men det er ikke det saken handler om. Diskusjonen handler om det kan tillates å påberope seg ytringsfriheten også når man krenker andre mennesker. Hamsuns nekrolog kan leses som en hyllest til Hitler, og det ble den utvilsomt på den tiden. Men i ettertidens lys kan den også leses som en ytring fra en forfatter som ”det gikk en fanden i”, og som først og fremst så seg selv som en talsmann for den ubetingete kunstneriske frihet.

Jeg tror ikke Eidsvollsmennene tenkte på at den ytringsfriheten de lovfestet kunne brukes på måter som satte til side den alminnelige moralen for hvordan vi mennesker omgås hverandre. Like lite som ”oppfinneren” av markedsøkonomien, moralfilosofen Adam Smith, tenkte seg at en markedsaktør er fritatt fra det vi kaller alminnelig folkeskikk. Dette er et viktig poeng fordi dersom ytringsfriheten skal gi alle lov å skrive og si hva som helst, hvordan skal vi da kunne skjelne mellom alvor og spøk, oppriktighet og lureri? Og hvordan skal vi da uttrykke oss når vi virkelig mener det vi sier? Hvis språket bare blir en lek med ord, vil det ikke da etter hvert miste sin kraft, og vi står alle fattigere tilbake?

Disse spørsmålene handler om det filosofen Hans Skjervheim kalte ”det liberale dilemma”: Når de liberale prinsippene blir gjort absolutte, sa han, så forvandler det hele seg til absolutt illiberalitet. Hvis min frihet også er friheten til å tråkke på andre, så kan jeg i frihetens navn utøve en makt på en måte som reduserer andres frihet. Skal vi kunne fortsette å kommunisere med hverandre, må selv dyrkelsen av det vakre, enten det er i ord eller bilder, underlegges den gjensidige respekten som gjør det menneskelige fellesskapet mulig.

Slik kan Hamsuns forfatterskap og hans liv gi stoff til mange betraktninger og samtaler. Disse samtalene vil ikke – og ofte bør de heller ikke – ha noen konklusjon. Men de vil likevel kunne lære oss noe om oss selv som mennesker. De vil kunne hjelpe oss til å se farene i umenneskeliggjøringen når den fra tid til annen dukker opp, for eksempel i et forførende språk. Å prøve å skyve mennesket Hamsun inn i den historiske glemselen er å prøve å fornekte noe i oss selv, som de mennesker vi alle er. Det tror jeg vil gjøre oss dårligere rustet til å møte nye farer, når de måtte komme. Et synlig ”flagg” på den Hamsun-flaggstangen som byen har fått, kan, et eller annet sted, i det minste hjelpe oss med å holde samtalen i gang.

Kommentarer