Fra Haiti til Grimstad

Fra Haiti til Grimstad

Av universitetsdosent Dag G. Asland, UiA

Den store jordskjelvkatastrofen i Haiti har gitt oss to viktige påminnelser: Om naturens nådeløse grusomhet og om verdenssamfunnets himmelropende urettferdighet. Katastrofen har også utløst to slags reaksjoner her hjemme, blant oss som er så ufattelig heldige å leve på klodens solside: Den ene reaksjonen er et spontant ønske om å hjelpe medmennesker i nød, den andre er ulike diskusjoner i mediene om hva som er riktig og galt å gjøre i en slik situasjon. For journalister, fotografer, hjelpearbeidere, musikere, idrettsstjerner og andre har nemlig følgende spørsmål plutselig blitt aktuelt: Hvor langt kan vi gå i å ”benytte” en slik katastrofe, dersom det samtidig kan være til hjelp for de som lider?

Disse to reaksjonene, den spontane hjelpen og en opplyst diskusjon om hva som er riktig og galt i en gitt situasjon, er begge uttrykk for etikk, men samtidig er de veldig forskjellige. La meg utdype det ved å ta et konkret eksempel.

For et par lørdager siden tok NRK opp til debatt noen bilder som ble vist i Dagbladet fra den lovløse tilstanden som hersket i Port-au-Prince de første dagene etter jordskjelvet. Det var bilder av en mann som hadde gjort seg til butikktyv og som en følge av det ble kjeppjagd av en flokk mennesker, deretter slept naken gjennom gatene, slått i hjel og til slutt satt fyr på. Spørsmålene som ble reist av programlederen, og som det var invitert inn eksperter til å diskutere, var: Hva trenger vi å se? Hva tåler vi å se? Hva gjør slike bilder med oss? Og ikke minst: Hva gjør slike bilder med barn som ser dem? Innslaget ble avsluttet med en debatt mellom redaktøren som var ansvarlig for at bildene ble trykket og Erik Fosse, som vi kjenner for hans innsats som lege fra krigen i Gaza i fjor sammen med kollegaen Mads Gilbert.

Dagbladredaktøren bedyret at det hadde vært vanskelig å vurdere om bildene skulle trykkes. Det var gode argumenter både for og imot, men til slutt hadde man altså kommet til at det var riktig å trykke dem, ”for å vise leserne den umenneskeligheten som fulgte i kjølvannet av katastrofen”. Programlederen antydet at Dagbladets synkende opplagstall kanskje hadde påvirket beslutningen, noe redaktøren selvsagt benektet.

I enhver debatt gjelder det å ha de beste argumentene. Mange tror faktisk at det er også det etikk er: En teoretisk øvelse hvor alle argumentene som taler for et valg legges i den ene vektskålen og alle argumentene som taler mot legges i den andre, og så blir det riktige svaret bestemt av hvilken vektskål som til slutt veier tyngst. Selvsagt er det ofte nødvendig å foreta slike avveininger. Men etikken oppstår verken i argumentene eller i veiingen av dem. Slike øvelser kan snarere føre til det motsatte av etikk, som er å fremme sine egne interesser. Hvem har ikke erfart at jo flinkere noen er til å argumentere, jo lettere er det for dem å gi en troverdig begrunnelse for at det som er best for dem selv også er det beste for alle andre?

Derfor var det befriende å høre Erik Fosses klargjørende innvendinger, ikke bare mot redaktørens konklusjon, men også mot enhver slik form for etisk bokholderi. Hans verden hører ikke hjemme i avisredaksjonene, og heller ikke ved noen andre skrivebord. Hans erfaringsbakgrunn i denne diskusjonen er de provisoriske feltsykehusene, overfylt av lidende mennesker som må hjelpes der og da. Med den bakgrunnen ble hans bidrag til debatten å minne oss om hvorfor det som var dagens spørsmål i det hele tatt ble diskutert: Hvorfor reagerer vi negativt på å se et menneske bli ydmyket ved å bli kledd naken, slått i hjel og deretter satt fyr på? For Fosse var svaret en selvfølge: Det er slett ikke av hensyn til oss som skal se bildene og hvilken virkning det kan ha på oss, eller på våre barn, at slike bilder ikke skal trykkes. Det som i det hele tatt gjør dette spørsmålet til et diskusjonstema er det mennesket som blir avbildet og dette menneskets menneskeverd.

Å forsvare et ukjent menneskes menneskeverd i en verbal duell i et radioprogram er en umulig oppgave, rett og slett fordi menneskeverdet ikke kan gis noen tilstrekkelig begrunnelse bare med abstrakte ord. Vissheten om at ethvert annet menneske har en verdi i seg selv har Fosse fått i det praktiske liv, i møter med konkrete, levende mennesker som ville dø hvis de ikke med en gang fikk den hjelpen de trengte. Den erfaringen kan ikke erstattes med noe ord, selv ikke med ordet ”menneskeverd”. Avisredaktøren, som hadde forberedt seg på en verbal holmgang med en amatør i mediefaget, følte seg snytt: ”Du kan ikke komme her og snakke om menneskeverd”, sa han indignert, kanskje fordi han ante at dette ordet gjorde alle hans godt forberedte, logiske argumenter verdiløse.

Debatten ble en kollisjon mellom to verdener, men den ble også en kollisjon mellom de to forskjellige uttrykkene for etikk som jeg nevnte innledningsvis: Det som melder seg spontant som et behov for å gjøre noe som kan hjelpe mennesker i nød, og den mer betraktende diskusjonen, som tar i bruk både kunnskaper og evnen til å tenke logisk. Svakheten ved debatten var at disse to uttrykkene for etikk blir stilt opp mot hverandre, nettopp som to forskjellige verdener. For i det praktiske liv trenger vi begge. Det vi her står overfor er ikke noe annet enn den velkjente og helt nødvendige kombinasjonen av praktisk erfaring og teoretisk kunnskap. Erik Fosses praktiske erfaring bidro til å gjøre diskusjonen for og imot trykking av bildene til noe mer enn en teoretisk øvelse.

Nå er vi ikke så mange som har opplevd så mye dramatisk som ham. Men vi lever alle et virkelig liv, og vi som bor i Grimstad lever det her i denne fredelige byen. Det er vår verden, i større eller mindre grad. Vårt arbeids- og nærmiljø er like viktig for oss som feltsykehusene er for Erik Fosse. Uansett hvor fredelig vi lever her, er det bare her, i våre virkelige liv, i møtet med virkelige mennesker av kjøtt og blod, vi kan ane at det andre mennesket har en egenverdi. Mister vi dreggfestet til denne virkeligheten, kan vi lett forsvinne inn i en eller annen idéverden og bli der, enten vi finner den i massemedienes forenklete virkelighetsbilder, i vitenskapens sannheter, eller i religionenes hellige skrifter. Alle forsøk på utlegninger av hva som er riktig og galt innenfor en av disse idéverdener kan være interessante og utfordrende for tanken. Men uten en skikkelig jording i de direkte og ofte plagsomt forstyrrende møter med virkelige mennesker, kan det lett bære galt avsted.

Kommentarer