Forskningen om Sørlandet - debattrunde

Forskningen om Sørlandet

«Gi meg et fast punkt og jeg skal flytte Jorden», skal grekeren Arkimedes (287-212 f. Kr.) ha sagt. Ønsket om et fast punkt er nok årsaken til overdrevne forventninger til forskningen, skriver viserektor for forskning, formidling og nyskaping ved Universitetet i Agder, Dag Gjerløw Aasland på kronikkplass i Fædrelandsvennen 21. februar 2011.

Les artikkelen på fvn.no: (Scroll ned på denne siden for å se diskusjonen i Fædrelandsvennen)

• Dag G. Aasland, Viserektor for forskning, formidling og nyskaping UiA

Menneskenes jakt på et fast punkt i sin tilværelse har opp gjennom historien resultert i mange underlige tankekonstruksjoner, mange heftige diskusjoner, men også mange overgrep. Når forskningen kritiseres fordi den ikke kan bekrefte hvert enkelt menneskes eget, «faste punkt», stilles det opplagt gale forventninger til den. Da kan den lett bli beskyldt for å være «politisert», eller «ikke til å stole på», slik vi har sett i Fædrelandsvennen de siste dagene.

Forskning er en spesialistaktivitet. For å bli forsker kreves en doktorgrad eller en tilsvarende kompetanse. Dette kan oppnås etter en endt forskerutdanning. De som kvalifiserer seg videre til professor, har rett til å stå for utdanningen av forskere. I forskerutdanningen lærer kandidatene å stille kritiske spørsmål, og å finne svar som kan endre vår alles forståelse av virkeligheten, enten det gjelder naturen, mennesket eller samfunnet.

Den som spør en forsker om noe, eller bestiller et forskningsprosjekt, må være åpen for å korrigere sin egen virkelighetsforståelse. Hvis vi bare vil ha bekreftet den virkelighetsforståelsen vi allerede har, går vi ikke til forskningen. Slike bekreftelser greier vi som regel best å lage selv, blant annet i hva vi velger å lese og høre, og hvordan vi velger å tolke det. Og hvis vi ønsker å påføre andre vårt eget virkelighetsbilde, kan vi ansette noen som er spesialister på det. Det er uansett noe annet enn forskning.

Forskningen har sine egne prosedyrer for kvalitetssikring. Den må selvsagt være streng, siden forskningsresultater kan ha store konsekvenser når de legges til grunn for beslutninger i politikken, industrien og arbeidslivet. Kvalitetssikringen går ut på å påse at metodene i forskningen er riktig valgt og riktig brukt. De som gjør dette arbeidet, må selv være kvalifisert til å forske, i tillegg til at de må kjenne det aktuelle fagfeltet. Slike kvalitetssikrere kaller vi fagfeller.

Fædrelandsvennen har de siste dagene formidlet en interessant og viktig diskusjon om forskning om Sørlandet, med spesiell oppmerksomhet på kjønnsroller, levekår, deltakelse i arbeidslivet, og om hvordan variasjonene i disse forholdene fordeler seg på ulike grupper. Noen liker ikke det som forskerne kan fortelle. Når vi hører noe vi ikke liker, er den første – og svært menneskelige – innskytelsen at budbringeren må ta feil. Det kan også skje i forskning. Det er nettopp derfor det er etablert et så strengt system for kvalitetssikring av forskning. For forskning gjelder, som for alle andre menneskelige aktiviteter, at den aldri vil være feilfri. Vi vil aldri komme fram til noen endelig sannhet. Derfor er forskning en stadig pågående samtale. Det er mange fora for disse samtalene.

Kravet til kvalitetssikringen varierer med hvilke samtaler man deltar i. For å få plass i et internasjonalt, anerkjent tidsskrift er kravet strengere enn om man skal delta i en løpende samtale som også skal inkludere mennesker utenfor forskersamfunnet. Slik må det naturlig nok være. I en åpen samtale med andre i samfunnet er forskerens oppgave ofte å stille spørsmål, gjerne ubehagelige spørsmål, mer enn å servere sannheter.

Når forskningsresultater foreligger er det nok også et menneskelig trekk å fremheve funn som retter søkelyset mot andre enn seg selv: Er man selv en talsmann for «kulturen» (for eksempel religionen), forsøker man å finne begrunnelser for at det er «strukturen» (for eksempel organiseringen av arbeidslivet) det er noe i veien med, og omvendt. En slik tilnærming er som å spørre om vi er «født sånn eller blitt sånn». Man behøver ikke være forsker for å forstå at det ligger årsaker begge steder.

De siste dagenes avisdebatt kan gi et inntrykk av at alle negative beskrivelser av Sørlandet motarbeider de som ønsker å tenke positivt, og som heller vil fremheve det som er godt med livet her. Burde ikke vi som ønsker at Sørlandet skal bli et enda bedre sted å bo, egentlig være takknemlige for enhver dokumentasjon av det som ikke er så bra? Jo større behov for forbedring som avdekkes, jo bedre argumenter har vi for å gjøre landsdelen til et bedre sted å bo. Da er det også godt å vite hva som er bra, slik at vi vet hva vi kan bygge videre på.

Debatten i Fædrelandsvennen:

Rapporten som det refereres til om likestilling på Sørlandet i debatten publiseres 18. november 2010, og omtales slik i Fædrelandsvennen:

- Mor bør være hjemme med barna. Far skal jobbe, mor skal «holde heimen», barna skal ikke i barnehage og viltkjøtt er øverst på menyen.

(Svært mange engasjerte lesere debatterte under saken.)

Se også UiAs forskningsmagasin Teft: Omtalen av rapporten innleder magasinet.

Her er rapporten - nr 153 i UiAs skriftserie:

Debatten i Fædrelandsvennen i februar 2011:

(Dette er ikke en garantert fullstendig oversikt, men et forsøk på å få med de fleste og viktigste innleggene.)

Barnehage er nøkkelen - Fædrelandsvennen på nett 10. februar

– Barnehage er medisin mot dårlige levekår - Fædrelandsvennen 11. februar

Langer ut mot barnehageforsker - Fædrelandsvennen på nett 11. februar

Får kraftig kjeft – trekker tilbake - Fædrelandsvennen 12. februar

- Samvariasjon

- Fædrelandsvennen 12. februar: (ikke lagt ut på nett)

Instituttleder Anne Lene Dale i Agderforskning kunne forstått og vært enig i kritikken fra Frank Aarebrot, hvis han hadde uttalt seg på riktig grunnlag.

- Agderforskning har aldri ment å si at barnehagebarn blir best. Vi har påpekt en statistisk samvariasjon mellom barnehagedekning og skolekarakterer på kommunenivå i Agder. Det i seg selv er interessant. Selvsagt har vi ikke forsøkt å overføre konklusjoner fra kommunenivå til individnivå, sier hun.

- Men hvorfor siterte alle mediekanaler dere da på at barnehagebarn gjør det bedre på skolen enn andre barn?

- Vi har ikke påstått direkte årsakssammenheng, men dette kan lett misforstås, sier Dale som legger til at hun er imponert over Agderforsknings resultater og nivået på forskningen som gjøres.

Dale sier samtidig at Agderforskning ønsker å dreie fokus litt i levekårsforskningen fremover.

- Det har vært en tendens til å forklare levekårsutfordringene på Sørlandet med kulturen på Sørlandet. Det kan være noe i det, men fremover ønsker vi å dreie mot det kommunene faktisk kan gjøre noe med: det strukturelle. Vi ser for eksempel at dess mindre variert næringsstrukturen i en kommune er, dess mer deltidsarbeid og uførhet finner man i kommunen, sier Dale.

Født sånn, eller blitt sånn

- kommentarartikkel av Fædrelandsvennens kulturredaktør Karen Kristine Blågestad - Fædrelandsvennen 12. februar: (ikke lagt ut på nett)

Ja vel. Så er altså ikke forskerne enige om forskningen.

De er ikke enige i utgangspunktet for forskningen, ikke enige i fokuset i den, ikke enige om kvaliteten på hverandres arbeid, og heller ikke resultatene. Og vi andre står tilbake med spørsmålet: Er det struktur eller kultur som gjør at Agder har dårlige levekår? Og lurer på om vi trass i de siste års forskning på årsaker har rykket tilbake til start, og fremdeles ikke vet mer om hvorfor vi har så mange på deltid, så mange frafall i skolen, så mange uføre og så mange unge uføre. For å nevne noe av alt det sørlendinger skårer dårlig på når landsdelens kvaliteter (eller mangel på) måles og veies.

Det er ikke nytt at det kjempes i akademia. Det har vært kriget om teorier og beskrivelser, om årsaker, sammenhenger og virkeligheter siden de gamle greske filosofer kjeklet. Men det er nokså nytt at representantene for det akademiske Sørlandet går i strupen på hverandre i full offentlighet. Er det et problem?

For kvaliteten på forskningen er det sannsynligvis sunt. At miljøer som har fått forske i fred og fordragelighet nå får opponenter og kritikk fra egne rekker, skulle man jo tro kvalitetssikret både forskningen, resultatene og – ikke minst – konklusjonene. Det er jo ikke alltid vi i pressen har tid, vilje eller evne til å stille de riktige spørsmålene.

Men for publikum og politikere er det vanskelig å vite hvordan man skal angripe levekårene når man ikke vet hva som hjelper – bedre veier, bredere næringsliv, barnehagetilbud eller endret syn på om kvinner egner seg best hjemme, eller om de faktisk kan gjøre seg fortjent til lønnet arbeid ute i samfunnet. Hvis Stortinget og regjeringen nå skulle gå med på å bevilge en klekkelig nødhjelpspakke, en øremerket bevilgning for å løfte levekårene på Sørlandet, en såkalt agderpakke, hvilke tiltak skulle man brukt pengene på?

Det er viktig at sørlendinger tar dette på alvor. Vi må få flere i arbeid og bedre levekårene. Både for samfunnets og enkeltindividenes del. Vi har en eldrebølge vi vet kommer til å feie over oss, og blir nødt til å produsere mer for få råd til så mange «ikke-produserende». Det er kritisk for Norge, og spesielt for Agder, fordi vi nå er underytere. Derfor er forskning avgjørende. At ulike forskere kappes om å forklare årsaker, kappes om å skildre det som skal være det basale beslutningsgrunnlaget for politiske grep, inviterer heller til mistillit enn effektive og presise løsninger. Selv om det godt kan hende, at dette, som så mye annet i livet, er mangefasettert og at sannheten ligger et sted midt imellom kultur og struktur. Og at vi fremover må ha mange tanker i hodet på en gang. Det må vi finne ut av. Noen som er uhildede må se på materialet og vurdere kvaliteten på det vi vet eller tror vi vet. Kanskje vi må fortsette å ringe Frank Aarebrot. Eller begynne å ringe Harald Eia.

"At miljøer som har fått forske i fred og fordragelighet nå får opponenter og kritikk fra egne rekker, skulle man jo tro kvalitetssikret både forskningen, resultatene og – ikke minst – konklusjonene.

- Nektet å publisere forskningsrapport

- Fædrelandsvennen 14. februar

Forsvarer utgivelsen

ved UiA og styreleder ved Senter for likestilling, sier rapporten om kjønnsroller på Sørlandet har skapt stor debatt og fokusert på problemer i landsdelen. Han forsvarer utgivelsen.

- På universitetet har vi en helt annen publiseringsfilosofi enn Agderforskning. Denne rapporten ble utgitt gjennom vår skriftserie, som er et godt verktøy til å få offentliggjort resultater raskt. Gjennom skriftserien kan våre ansatte publisere egen forskning, og de må selv svare for den. I denne saken snakker vi om en av våre professorer, sier Aasland.

Han sier forskning deretter kan arbeides videre med, bli bedømt vitenskapelig og få forskerpoeng. - Skriftserien er på en måte et første lavterskeltilbud for publisering, sier han.

Viserektoren sier han og ledelsen har verken kompetanse til eller ønske om å inn og kvalitetssikre innholdet i en slik skriftserie-utgivelse.

- Forskningen skal skape debatt, den skal kritiseres og den skal delta i samtalen i samfunnet. Det er det som nå skjer, og det er fint, sier Aasland.

- Trist for landsdelen

- Fædrelandsvennen 14. februar: (ikke lagt ut på nett)

- Dette er bare sørgelig for landsdelen. Forrige uke var jeg på en konferanse hvor Agderforskning på meget tynt grunnlag forteller at barnehagebarn gjør det bedre i skolen.

Nå kommer nyheten om at den voldsomt fokuserte rapporten fra Senter for likestilling i fjor, heller ikke er til å stole på, sier Dagrun Eriksen, leder av Agder-benken på Stortinget og nestleder i KrF.

Hun mener det er helt sentrale problemstillinger som nå kommer til overflaten, og at en diskusjon om seriøsiteten i forskningen er helt avgjørende for den jobben politikerne i landsdelen skal gjøre fremover.

- Som politikere leter vi med lys og lykte etter løsninger på landsdelens udiskutabelt store levekårsproblemer. Det blir helt håpløst hvis forskerne gir oss tendensiøse og dårlige begrunnede svar. Både vi, og dere i media, må rett og slett bli mye mer kritiske. Hva er egentlig sant om Sørlandet, spør Eriksen.

Lederen av Agder-benken tror landsdelen må begynne litt forfra igjen. - Vi må tåle sannheten, men vi kan ikke som landsdel agere ut fra forskere som enten forsker dårlig eller som er ute etter å bekrefte egne oppfatninger av hvordan verden er. Dessverre ser vi nå en forskning som virker så usikker, at det blir vanskelig å se løsningene. Da må vi gjøre ting på nytt. For skal vi løse landsdelens utfordringer, må forskningen som sier hvor vi bør gå, stemme, sier hun.

- Forskning med klar politisk agenda

- Fædrelandsvennen 15. februar: (ikke lagt ut på nett)

Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary fra Mandal mener deler av sørlandsk kjønnsrolleforskning er sterkt politisert.

- Jeg har ikke gått nøye gjennom alle rapportene, og vil derfor ikke delta i noen metodedebatt. Men jeg har fulgt debatten og sett en del av konklusjonene. Når det å sette familien høyest blir et problem, eller når kun lønnsarbeid ses som verdifullt, da har man forskning med et klart politisk utgangspunkt og mål. Det er beklagelig hvis sterkt politisert forskning får stor definisjonskraft på Sørlandet, sier mandalskvinnen.
- Hva mener du egentlig nå?
- Landsdelen har reelle elendighetsproblemer. Det vet vi fordi vi har flere unge på trygd enn andre steder, og vi har flere som velger vekk utdannelse. Dette er vitenskapelige tall om reelle problemer, og det er viktige funn.
- Men derfra til å si at det også er et problem at flere kvinner velger å være hjemme, og at det har med konservative kristne som hindrer likestilling, er forskningsmessig uakseptabelt. Det er politikk og verdisyn, det er ikke vitenskap. Forskerne er da ideologisk fundert, og de tiltar seg en politisk rolle de ikke har dekning for, sier Matlary.
- Å anse hjemmeværende kvinner som noe negativt, vitner mer om en politisk agenda enn forskning. Det er faktisk ganske alvorlig når forskere velger seg et verdensbilde, og deretter bruker forskningen til å kritisere alt som ikke passer inn i deres verdensbilde, sier professoren.
- Men du er selv konservativ, er din kritikk preget av det?
- At frivillig deltid er et problem, er det ikke forskningsmessig dekning for, uansett. Eller at det å sette familien først er årsak til lav utdanning. Dette er ikke vitenskapelige premisser. Vi kan snu på det: Oslo har langt flere familier som oppløses enn andre deler av landet. Det kan jeg si som forsker. Men jeg ville aldri bruke min forskningsautoritet til å snakke om det som positivt eller negativt. Det må jeg si som debattant eller politiker. Det er svært viktig å skille dette, ellers tiltar forskerne seg makt de ikke skal ha i kraft av å være forskere, sier hun.
Matlary mener mye av kjønnsrolleforskningen generelt er politisk motivert, og at dette for sjelden kommer fram.
- Forskerne selv vil avvise dette. Dette er samme debatten som Harald Eia så godt illustrerte gjennom programmet Hjernevask i fjor, sier hun.
- Deler av det vi ser på Sørlandet har mange paralleller til det samfunnssynet som Gro Harlem Brundtland utformet på 70-tallet. Alt skal måles i lønnsarbeid. Det som ikke er lønnsarbeid er ingenting verdt. Det har vært helt dominerende i statsfeminismen, men det er et politisk standpunkt. Man kan ikke analysere en landsdels utfordringer ut fra en slik politisk tese, sier Haaland.
- Selv har jeg alltid satt familien først. Ingen kan bevise at det har hindret meg i å ta utdannelse eller gjøre karriere. Det illustrerer godt hva jeg mener, sier Janne Haaland Matlary.

Avviser kritikken

- Fædrelandsvennen 15. februar: (ikke lagt ut på nett)

Dag Ellingsen, som skrev rapporten «Det gode liv på Sørlandet og tradisjonelle kjønnsroller», ønsker ikke å kommentere kritikken fra Matlary, siden han mener hun tar opp generelle spørsmål.

May-Linda Magnussen er stipendiat ved Agderforskning og en av dem som har jobbet lengst med kjønnsrolleforskning i Agder:

– Haaland Matlarys kritikk vil jeg avvise. Når vi ser på problemene med å være hjemmeværende, er ikke det fordi vi ser ned på dem som er hjemme. Når vi sier religiøse konservative verdier har noen levekårsmessige negative konsekvenser, er det ikke fordi jeg som forsker er negativ til tro, sier Magnussen.

– Men, den norske velferdsstaten er bygd opp mye på verdien av lønnsinntekt. Velferdsstaten er det ikke forskere i Agder som har bestemt. Det vi gjør er å se hvordan ulike holdninger og måter å leve på får konsekvenser i velferdsstaten. Når mange kvinner er hjemme, mister de for eksempel rettigheter til pensjon og trygd. En religiøs norm om å være hjemme har en betydning ute i velferdsvirkeligheten. Dette er en oppgave for forskere å finne ut av, sier hun.

– Og når en gruppe, kvinner, kommer mye dårligere ut i velferdsstaten, må vi se på hvorfor det er slik og hva som kunne endret det. Jeg vil derfor avvise påstanden om at vi har en agenda når vi påpeker disse tingene, sier Magnussen.

Dette mener politikerne om forskningsdebatten

- Fædrelandsvennen 16. februar: (ikke lagt ut på nett)

Fædrelandsvennen har bedt fire sentrale sørlandspolitikere om kommentaerer til diskusjonen om forskningen på Sørlandet.

Alf Holmelid, stortingsrepresentant SV, Vest-Agder:

- Som politiker har jeg et mål, uavhengig av forskere. Jeg ønsker et samfunn basert på likestilling, toleranse og medmenneskelighet. Dette er verdikamp, og alle vet hvor SV står i den kampen på Sørlandet. At det nå blir debatt om forskningen, er bare positivt. Det øker fokus på levekårsproblemene på Sørlandet og gjør at flere blir bevisst. Levekårsproblemene har helt sikkert mange årsaker. Noe er kultur, noe er struktur og mangel på variert næringsliv i indre bygder og så videre. Ting er alltid sammensatt. Jeg håper vi får fokus på løsninger på disse problemene, og at vi arbeider hardere for å løse dem. Så vil jeg som politiker komme med mine innspill, mens andre vil komme med sine. Det finnes ikke enkle svar. Selv om forskningen debatteres, er det full enighet om at de sosiale utfordringene eksisterer. Vi har flere unge på trygd og vi skårer dårligere på likestilling enn andre.

Kari Henriksen, stortingsrepresentant Ap, Vest-Agder:
- Forskningsdebatt er positivt, men det er helt absurd å bruke denne forskningsdebatten til å si at kultur ikke betyr noe. Det er alltid endringer i kulturen som bringer samfunnet videre og som fører til strukturelle endringer. På Sørlandet henger vi etter - enten vi liker det eller ikke. 50 prosent av kvinnene jobber under 30 timer i uken, mot 38 prosent på landsbasis. Den aller største gevinsten vi kan oppnå er å få folk i arbeid, og at enkeltmenneskene kan få lov å bidra med det de kan. Forskning og politikk er to ulike ting. Politikere har et program. Jeg forventer at alle partier på Sørlandet setter levekår og likestilling i front i sine partiprogrammer. Sørlandet er veldig delt, vi har en offentlig sektor som henger kraftig etter, mens vi har et blomstrende privat næringsliv. Snart kommer mangelen på arbeidskraft. For landsdelens fremtid er det helt sentralt at vi fortsetter kampen for likestilling, bedre levekår og å inkludere flere i arbeidslivet, altså arbeidslinjen.
Oddvar Skaiaa, leder av Agderrådet, KrF:
- Endelig får vi et mer nyansert bilde - og det er viktig for politikken fremover. Jeg er luta lei av alle disse rapportene som kommer som perler på en snor og sier akkurat det samme, at alle landsdelens problemer skyldes konservative kristne. Jeg er ikke forsker, men jeg kjenner jo folk. Det er lett å se at ting er mer nyansert. All ære til Anne Lene Dale, den nye lederen i Agderforskning, som nå forsøker å se på landsdelen med nye øyne. Hun vil flytte fokus fra kultur til struktur. Kanskje det er i næringsstruktur og slike ting svarene ligger. Det er en kjensgjerning av vi sliter med for mange uføre, for mye pillemisbruk, for mange utenfor arbeidslivet og så videre. Det må vi ta fatt i. Nå får vi endelig en nyansert debatt, som gjør det enklere å finne gode løsninger. Den der kulturdebatten har bare skapt fronter og låst ting til.
Åse Michaelsen, stortingsrepresentant Frp, Vest-Agder:
- Først og fremst må vi lære oss ikke å tro på alt vi hører fra forskere. Landsdelen har store levekårsutfordringer. For eksempel har vi mange unge uføre. De preges av miljø, jobbmuligheter, venner og slekt. Men det gjør selvsagt unge uføre andre steder også. Derfor er det så bra at det nå rokkes ved forskningsfasiten. Selve grunnproblemet har liksom vært at mor er hjemme med barn. Vi må vekk fra den ensidige fremstillingen. Sørlandet må slutte å snakke seg selv ned. Vi er en mye mer mangfoldig og spennende landsdel nå enn for ti år siden. Problemet er ikke mye deltid hvis kvinner velger det selv. Problemet er hvis kvinner ikke får lov å velge selv. Her tenker vi annerledes på Sørlandet - og det er bra, vi vil ikke la systemene presse oss. Jeg tror det blir mye mer fokus på levekårsproblemene hvis vi endelig kan komme forbi den tilstivnede mytedebatten.

Agder - himmel eller helvete?

To prosjekter med motsatt fortegn konkurrerer om Sørlandets omdømme. Det ene beskriver begredelige levekår – det andre tegner et glansbilde av landsdelen. Agder – himmel eller helvete?

Skriver tidligere sjefredaktør i Fædrelandsvennen Finn Holmer-Hoven i sin spalte Innspill i Fædrelandsvennen 16. februar.

Oppgitt over nivået på debatten

- Fædrelandsvennen 17. februar: (ikke lagt ut på nett)

Agderforskning synes det er trist at politikerne snakker ned og mistenkeliggjør kunnskapsmiljøet i landsdelen.

- Jeg synes den pågående debatten har vært og er problematisk, sier instituttsjef ved Agderforskning, Anne Lene Dale til Fædrelandsvennen.
- Hvorfor?
- Jeg synes det er trist at politikere og andre snakker ned kunnskapsmiljøet i regionen, uten å kjenne fakta i forskningen de rakker ned på. Det er leit å bli møtt med personangrep om å ha en agenda og det er alvorlig hvis noen trekker kvaliteten i tvil på sviktende grunnlag. Vi er mer enn gjerne med på debatt og kritiske diskusjoner om forskningen og metodene våre, men det må holde et faglig nivå som tåler dagens lys, sier Dale.
Instituttsjefen mener det motsatte har vært tilfelle de siste dagene. Både hun og kollegene mener politikere og statsvitere har fyrt løs uten å sette seg inn i sakene, men bare lest overskrifter i avisene.
- Men forskere er jo ikke ukjent med å bli trukket i tvil dersom mulige sammenhenger viser bilder som ikke stemmer med det politiske kartet, sier Dale.
- Kritikk og debatt er nødvendig og bra, men den bør holde et visst faglig nivå og være etterrettelig, sier seniorrådgiver Helge Røed.
- Det er alvorlig for et forskningsinstitutt når seriøsitet og kvalitet blir trukket i tvil på sviktende grunnlag. Agderforskning er en seriøs og etterrettelig aktør. Vi hadde aldri levert de resultatene vi gjør, eller hatt den oppdragsmengden vi har, dersom vi ikke leverte kvalitet, sier gruppeleder for velferdsforskning ved Agderforskning, Nina Jentoft.
Forskerne mener barnehagediskusjonen er gått av skaftet fordi Agderforskning er tillagt en konklusjon de ikke har trukket. De synes også det er vrient at rapporten «Det gode liv på Sørlandet og tradisjonelle kjønnsroller» på en måte brukes som argument mot forskningen deres, når den faktisk er underkjent av Agderforskning.
- Denne rapporten ble stoppet på grunn av en metodisk svakhet. Vi mener det statistiske grunnlaget for i det hele tatt å kunne konkludere er for lite. Dette handler ikke om synspunkter på likestilling eller vår likestillingsforskning. Dersom samme metode ble brukt på en rapport om melk i skolen, ville den også blitt stoppet. Det handler om metoden i én rapport, sier Dale.
Ifølge ledelsen er det første gang at en ferdig utarbeidet rapport er blitt stoppet.
- Vi legger stor vekt på og har gode rutiner for kvalitetssikring. Alle prosjekter har en leder, samt en intern eller ekstern kvalitetssikrer. Vi er i kontinuerlig dialog med oppdragsgiver for å sikre relevans. Det er en løpende prosess hvor prosjektet også gjennomgås på gruppenivå av andre kolleger. Mye av forskningen vår publiseres også internasjonalt, som også er et kvalitetsstempel, sier instituttsjefen.
- Så det ligger ikke skjeletter begravd i eldre rapporter fra Agderforskning?
- Alt av vår forskning ligger åpent for alle på internett og alle er velkomne til å gå gjennom rapportene med kritisk blikk, sier hun.

Ansetter ti nye heltidsforskere (undersak)

- Fædrelandsvennen 17. februar: (ikke lagt ut på nett)

Agderforskning utvider og satser stort for fremtiden. Det regionale instituttet vil inn i «eliteserien» – den internasjonale forskningsarenaen.

–Vi har en ambisjon om å drive med internasjonal forskning. For å nå dette målet må vi styrke fagmiljøene innen alle de fire satsingsområdene våre, sier instituttsjef ved Agderforskning, Anne Lene Dale.

Per dags dato består Agderforskning av 31 fagmedarbeidere fordelt på 20 årsverk. I tillegg engasjeres årlig om lag 40 eksterne forskere og eksperter i prosjektstillinger. De ti nye heltidsforskerne innebærer at grunnstaben utvides med 50 prosent.

– MINDRE SÅRBARE. – Vi ønsker oss en «fyldigere kropp» av fulltidsmedarbeidere. Vi ser at vi må ha et visst volum for å bli mindre sårbare, samtidig som vi har behov for større tyngde på ulike felter, sier Dale.

De nye forskerne skal fordeles på alle de fire satsingsområdene til Agderforskning: velferd, innovasjonsledelse, kultur og næring, samt regional innovasjon og governance.

– STOR INTERESSE. stillingsutlysningen står det: «Vi ønsker spesielt å styrke vår kompetanse innen sosialøkonomi og statsvitenskap, samt innen kulturfeltet, men vi er åpne for søknader som passer til alle våre satsingsområder.»

– Det er stor interesse rundt stillingene. Det er veldig positivt og det er et uttrykk for behovet for kunnskapssatsing i regionen, sier instituttsjefen.

LANGT FREMME, LANGT BAK. På de 25 årene Agderforskning har eksistert har Agder som region vært gjennom store endringer.

Landsdelen har på mange måter gått fra å være en tradisjonell industri- og turistregion, til å bli en kultur- og kunnskapsregion. En region med store bedrifter som er verdensledende på sine felt, blant annet materialteknologi innen prosessindustrien og som utstyrsleverandører til store deler av offshorebransjen. Samtidig har Agder store dokumenterte utfordringer innen levekår og likestilling. På den ene siden går Sørlandet så det griner, på den andre er det ikke alle som er med på festen.

– KOMPLEKST BILDE. – Det finnes ikke én forklaring. Det er mange faktorer som spiller inn og årsakssammenhengene er komplekse. Vi er et godt stykke på vei, men samtidig er det mye vi trenger å vite mer om og forske mer på. Men det er helt klart at Agderforskning er en viktig leverandør av kunnskap om både suksessene og utfordringene i landsdelen, sier seniorrådgiver ved Agderforskning, Helge Røed.

SIKTER HØYT. Anne Lene Dale mener Agderforskning er rustet for å hevde seg nasjonalt.

– Vi ønsker å trappe opp det nasjonale oppdragsnivået. Vi ser, og får også tilbakemelding på, at vi «leverer varene». Vi vil kunne være et meget relevant fagmiljø for en rekke departementer, både næring, kultur og velferd. Samtidig har vi kompetanse til å hevde oss, og levere internasjonal forskning. Sammen med Teknova ønsker vi å bli Sørlandets svar på SINTEF og IRIS, sier Dale.

Dette er forskningsdebatten:

(Faktaramme til de to sakene over): Fædrelandsvennen 17. februar: (ikke lagt ut på nett)

STRIDENS KJERNE: Karlsen ved Agderforskning la torsdag fram statistiske funn om karakterer og barnehager. Forsker Thore ARKIVFOTO: TORSTEIN ØEN

FAKTA

Torsdag 10. februar: Agderforskning presenterer statistiske funn fra Sørlandet, som gir grunnlag for en hypotese om at barnehagebarn gjør det bedre på skolen enn de som ikke har gått i barnehage. Forsker Thore Karlsen har sammenlignet avgangskarakterer i grunnskolen med barnehagedekning ti år tidligere, i alle kommunene i Agder. Funnene viser et statistisk samsvar mellom høy barnehagedekning og gode karakterer, på kommunenivå.

Fredag 11. februar: Både Fædrelandsvennen og flere andre medier omtaler funnene under overskrifter som «Barnehagebarn blir flinkest» og «Barnehagebarn blir best».

Lørdag 12. februar: Statsviter Frank Aarebrot går hardt ut mot Agderforskning og kaller forskningen for «en vits». Han sier konklusjonen «barnehagebarn blir best» er riv ruskende gal ut fra det foreliggende materialet. Agderforskning på sin side hevder de aldri har trukket en slik konklusjon, men bare påvist statistisk sammenheng i enkelte årskull. Forskerne sier det er mediene som har trukket egne konklusjoner.

Mandag 14. februar: Fædrelandsvennen avslører at Agderforskning i fjor nektet å publisere en delvis egenprodusert forskningsrapport om likestilling. Ledelsen mente metodegrunnlaget var for svakt til å kunne trekke konklusjoner. Samme dag går KrF-politiker Dagrunn Eriksen ut og stiller spørsmål ved seriøsiteten i forskningen fra Agderforskning.

Tirsdag 15. februar: Statsviter Janne Håland Matlary kaster seg inn i debatten og påstår at deler av sørlandsk kjønnsrolleforskning har en klar politisk agenda. Hun mener flere forskere på Sørlandet har valgt seg et verdensbilde og kritiserer alt som ikke passer inn i dette.

Onsdag 16. februar: Flere sentrale sørlandspolitikere fryder seg over den pågående forskningsdebatten. – Bra at det nå rokkes ved forskningsfasiten, sier blant andre stortingsrepresentant Åse Michaelsen.

Sørgelig på Sørlandet!

Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 17. februar: (ikke lagt ut på nett)

Når en ikke liker konklusjonene i en forskningsrapport, er det fristende å gripe til vikarierende argumenter.

Forskningsrapporten «Det gode liv på Sørlandet og tradisjonelle kjønnsroller» er utarbeidet av professor Ulla-Britt Lilleaas og seniorforsker Dag Ellingsen. I Fædrelandsvennen av 14. februar blir denne omtalt som «tynn og usikker». Rapporten ble ifølge avisen nektet utgitt av instituttsjef Anne Lene Dale «ut fra rent faglige vurderinger».

Det er to habile forskere avisen her omtaler på en desavuerende måte som «doktor i sosiologi» og «magister i sosiologi». Det er viserektor ved UiA, Dag Gjerløw Aasland, som gjør oppmerksom på at Lilleaas faktisk er professor. Begge forskerne har gjennom en årrekke forsket på sammenhengen mellom svak likestilling og dårlige levekår i Agder.

Fædrelandsvennen følger opp med å intervjue konservative politikere som synes det er «trist for landsdelen» og «bare sørgelig» at forskningen «ikke er til å stole på».

Visst er det trist for landsdelen! Det er trist at så mange unge er uføretrygdet. Det er sørgelig at så mange kvinner blir minstepensjonister på grunn av manglende deltakelse i arbeidslivet. Og de tradisjonelle holdningene som får fortsette å hemme utviklingen i landsdelen, er absolutt ikke til å stole på dersom en vil bedre situasjonen.

Det er også trist og sørgelig at landsdelens største avis går i bresjen for å mistenkeliggjøre ethvert forsøk på å rette søkelyset mot noen av årsakene til misæren.

Ragnhild Lager

Kristiansand

Tredjeleder i Fædrelandsvennen 17. februar:

* En av fem forskere forsker ikke, viser ny undersøkelse. Var de hjemme med mor som barn?

Forskning og kritikk

Ulla-Brit Lilleaas (professor og dr. polit) Senter for likestilling, UiA. Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 17. februar: (ikke lagt ut på nett)

Som forsker er man vant til kritikk, og må tåle kritikk, ellers er det vanskelig å arbeide som forsker. Konstruktiv kritikk basert på saklig argumentasjon driver forskningen framover.

God kritikk fra erfarne forskere sikter også mot å bistå forfatteren med å gjøre produktet bedre på forfatterens egne premisser. Ofte er det i samfunnsvitenskapene bare nok å endre en formulering eller to, så har man tatt høyde for mye av den kritikken man er utsatt for. Noe helt annet er å nekte forskning publisert. Hvis man går til et slikt skritt, skal man for det første være svært sikker på sin egen kompetanse. Og selv om man mener at enkelte passasjer i andres forskning har svakheter, løper man en betydelig risiko ved å nekte en rapport utgitt. Til tross for eventuelle svakere partier, kan forskningen i andre sammenhenger by på svært viktige innsikter.
I forskningsrapportering har man forskjellige nivåer. De fleste institutter, høyskoler og universiteter har rapportserier, notatserier og lignende som sitt lavterskelalternativ. Dette er viktig av to grunner: For det første er det mye forskning som er ferskvare. Aktuell statistikk er et eksempel, et annet eksempel er forskning som har høy verdi på et dagsaktuelt felt i samfunnsdebatten. For det annet blir rapporter ofte publisert fordi man ønsker å åpne for innspill og debatt både fra «den opplyste allmennhet» eller kolleger i akademia. Å få forskning publisert i tidsskrifter er en svært møysommelig prosess.
I høst har jeg vært medforfatter på en mye omtalt rapport om «Det gode liv på Sørlandet og tradisjonelle kjønnsroller». Denne rapporten har vært presentert i mange fora og for forskjellige publikum. Først for min medforfatters daværende kolleger på Agderforskning. Dernest for deltakerne på Norges Forskningsråds program for kjønnsforskning. Lanseringen på Kunnskapsparken var neste skritt, før vi nylig presenterte den for en svært kvalifisert forsamling på Senter for tverrvitenskapLig kjønnsforskning på Universitetet i Oslo. Alle steder er vi blitt møtt med stor interesse, med kommentarer om hvor viktig og inspirerende forskningen er, men selvfølgelig også med faglige kommentarer og innvendinger.
Har vår forskning svake partier? Ja, som all annen forskning er det enkelte felter der faktagrunnlaget er svakere enn vi kunne ønske. Vi skulle ønske vi hadde et materiale som var noe større, også fordi dette hadde gitt flere muligheter til analyse av andre sider ved problematikken. Men vi fant og finner det riktigere å publisere en rapport der man gjør rede for hva som er tydelige og mindre tydelige resultater, framfor å ikke publisere noe i det hele tatt.
I realiteten inneholder rapporten mange svært klare funn om omfanget og karakteren av likestillingsmotstanden på Sørlandet som ikke kan legges til side. Dens største styrke ligger kanskje i at vi ved forskjellige kvantitative og kvalitative metoder klarer å utdype et felt så godt som vi gjør, og at den så tydelig viser at mange sørlendinger mener at det tradisjonelle liv er det gode liv. Mange steder kan vi også støtte oss til viktig forskning utført av Agders dyktige religionssosiolog Pål Repstad og hans medforfatter May-Linda Magnussen. At det er flere konservative menn i Agder enn de fleste andre steder i Norge er ingen overraskelse, og heller ikke at mange av dem er religiøst engasjerte. Det ville da også være underlig om dypt religiøst engasjerte likestillingsmotstandere var outsidere i en landsdel der svak grad av likestilling kanskje er det som særmerker landsdelen mest i samfunnsanalytisk forstand.
På denne bakgrunn er det svært alvorlig at vår rapport ble nektet utgitt på Agderforsknings rapportserie der den hadde hørt naturlig hjemme. Vi gikk gjennom flere runder med tydelige endringer i teksten for å tilfredsstille instituttleder Anne Lene Dale, men hennes prinsipielle innvending var den hun først framførte: Denne rapporten har intet med Sørlandet å gjøre. Til historien hører at Dale knapt har publisert forskning selv.

Ulla-Brit Lilleaas (professor og dr. polit) Senter for likestilling, UiA

- Matlary mister all troverdighet

Fædrelandsvennen 18. februar: (ikke lagt ut på nett)

Kari Henriksen (Ap) mener Janne Haaland Matlary ikke kan tildele forskningsmidler gjennom Sørlandets Kompetansefond etter hennes kritikk mot kjønnsforskningen i Fædrelandsvennen.

- Jeg reagerer kraftig på at en forsker på Matlarys nivå uttaler seg slik hun gjør, sier stortingsrepresentant Kari Henriksen (Ap), med henvisning til intervjuet med professor Janne Haaland Matlary på tirsdag.
Matlary kritiserte deler av sørlandsk likestillingsforskning for å være sterkt politisert. Hun fremholdt at forskningen er preget av Gro Harlem Brundtlands statsfeministiske ideer, og mente dette ikke kan brukes som basis i forskning. Hun sier også at man ikke kan analysere en landsdel ut fra en hypotese om at alt kan måles i lønnsarbeid.
- Hun mister all troverdighet for meg når hun uttaler seg slik, fordi hun fremstiller egne verdier og politisk ideologi som riktig, og fremstiller seg som «objektiv» forsker uten bindinger til politikk, mener Kari Henriksen.
SØRLANDETS KOMPETANSEFOND. Henriksen sier hun oppfatter at Matlarys uttalelser som dette er et klassisk forsøk på å kneble forskning man er uenig i.
- Hvordan kan Matlary sitte i styret for Sørlandets Kompetansefond og tildele midler til forskningsprosjekter til levekårsprosjekter når hun går så hardt ut mot resultater i en forskning hun ikke engang har lest rapportene fra? Det er ikke kvaliteten i forskningen hun reagerer på, men det som hun mener er konklusjoner og den politiske og offentlige debatt i etterkant. Det er noe annet. Intervjuet gir inntrykk av en forsker preget av det man på forskerspråket kaller for forforståelse. Vi trenger åpne og kritiske forskere, i alle retninger, og jeg mener alle retninger skal sikres lik behandling i kompetansefondet når de søker om midler og vurderes ut fra faglighet og ikke personlige meninger. Jeg er i tvil om Matlary vil kunne håndtere alle søknader ut fra et åpent forskningsperspektiv, sier Henriksen.
UENIGE OM DELTID. En av Matlarys uttalelser var: «At frivillig deltid er et problem er det ikke forskningsmessig dekning for, uansett».
Henriksen er sterkt uenig:
- Hvordan kan en forsker slå fast noe slik? Det avhenger helt av hva det forskningsmessige utgangspunktet er. For kvinner som velger å være hjemme er det bra. For syke eldre og langtkomne rusavhengige, for eksempel, er det avgjørende for kvalitet og opplevelse av trygghet om man må fortelle den samme historien til 15 i løpet av en uke, eller om det er nok med seks. Dette har vi god kunnskap om.
Matlary kontrer: - Det har ingen logisk sammenheng med deltidsarbeid, men heller skiftordninger.
STÅR PÅ SITT. Matlary aksepterer ikke at det i forskning presenteres som et problem, det faktum at man er kristen og/eller såkalt konservativ, eller det at man prioriterer familie fremfor karriere.
Om Henriksens utfall mot hennes rolle i Sørlandets Kompetansefond, sier hun:
- I Sørlandets Kompetansefond har vi ingen problemer med å skille mellom vitenskapelig kvalitet og personlige synspunkt. Vår oppgave er å stimulere til kompetansebaserte vekst og arbeidsplasser, hvor bedre levekår blant annet er en funksjon av dette.

FAKSIMILER: Fædrelandsvennen har den siste uken skrevet mye om den pågående forskningsdebatten på Sørlandet, som startet med at Agderforskning forrige torsdag presenterte statistiske funn fra Sørlandet, som ga grunnlag for en hypotese om at barnehagebarn gjør det bedre på skolen enn de som ikke har gått i barnehage. Deretter har debatten også dreid over til å handle om sørlandsk likestillings- og kjønnsrolleforskning.

Dette er forskningsdebatten:

(Faktaramme til de to sakene over): Fædrelandsvennen 18. februar: (ikke lagt ut på nett)

- Torsdag 10. februar: Agderforskning presenterer statistiske funn fra Sørlandet, som gir grunnlag for en hypotese om at barnehagebarn gjør det bedre på skolen enn de som ikke har gått i barnehage. Forsker Thore Karlsen har sammenlignet avgangskarakterer i grunnskolen med barnehagedekning ti år tidligere, i alle kommunene i Agder. Funnene viser et statistisk samsvar mellom høy barnehagedekning og gode karakterer, på kommunenivå.

- Fredag 11. februar: Både Fædrelandsvennen og flere andre medier omtaler funnene under overskrifter som «Barnehagebarn blir flinkest» og «Barnehagebarn blir best».

- Lørdag 12. februar: Statsviter Frank Aarebrot går hardt ut mot Agderforskning og kaller forskningen for «en vits». Han sier konklusjonen «barnehagebarn blir best» er riv ruskende gal ut fra det foreliggende materialet. Agderforskning på sin side hevder de aldri har trukket en slik konklusjon, men bare påvist statistisk sammenheng i enkelte årskull. Forskerne sier det er mediene som har trukket egne konklusjoner.

- Mandag 14. februar: Fædrelandsvennen avslører at Agderforskning i fjor nektet å publisere en delvis egenprodusert forskningsrapport om likestilling. Ledelsen mente metodegrunnlaget var for svakt til å kunne trekke konklusjoner. Samme dag går KrF-politiker Dagrunn Eriksen ut og stiller spørsmål ved seriøsiteten i forskningen fra Agderforskning.

- Tirsdag 15. februar: Statsviter Janne Haaland Matlary kaster seg inn i debatten og påstår at deler av sørlandsk kjønnsrolleforskning har en klar politisk agenda. Hun mener flere forskere på Sørlandet har valgt seg et verdensbilde og kritiserer alt som ikke passer inn i dette.

- Onsdag 16. februar: Flere sentrale sørlandspolitikere fryder seg over den pågående forskningsdebatten. – Bra at det nå rokkes ved forskningsfasiten, sier blant andre stortingsrepresentant Åse Michaelsen.

- Torsdag 17. februar: Agderforskning er oppgitt over nivået på debatten og synes det er trist at politikerne snakker ned og mistenkeliggjør kunnskapsmiljøet i landsdelen. – Jeg synes den pågående debatten har vært og er problematisk, sier instituttsjef ved Agderforskning, Anne Lene Dale.

Forskning og kritikk

Professor Ulla-Brit Lilleås kritiserer meg torsdag for å ha nektet å utgi Dag Ellingsens og hennes forskningsrapport om likestilling på Sørlandet. Kritikken krever et tilsvar, skriver Anne Lene Dale, Instituttsjef Agderforskning

Kronikk i Fædrelandsvennen 19. februar 2011.

Les artikkelen på fvn.no:

Ni av ti sier de har et godt liv

Instituttsjef Anne Lene Dale ved Agderforskning presenterer ny undersøkelse om "Livskvalitet, helse og ensomhet i Agder" som instituttet har laget sammen med Synovate, på oppdrag fra Aust-Agder og Vest-Agder fylkeskommuner.

Se artikkel i Fvn.no:

Se artikkelen med grafer og kommentarer fra fylkesordførerne Laila Øygarden og Thore Westermoen, samt kommentar fra politisk redaktør Vidar Udjus på pdf-ene under:

Levekår i Agder

Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 24. februar 2011 - ikke publisert på nett

Agder har dårlig score på uførhet, sosialstøttebruk, medisinering mot angst og depresjon og en del andre viktige statistikker. Det er alvorlig.

I rapporten «Det gode liv på Sørlandet og tradisjonelle kjønnsroller» står det mye interessant. Blant annet at tradisjonelle på Sørlandet har utdanning som er på høyde med landsgjennomsnittet, og ikke skiller seg ut ved noen overrepresentasjon blant alderspensjonister, trygdede eller arbeidsløse, men at de har en litt høyere andel selvstendig næringsdrivende enn snittet. Og ikke minst: «de tradisjonelle i Agder ser ut til å ha høyest livskvalitet blant de fire mannsgruppene i materialet». Ut fra dette er det logisk umulig å si at de tradisjonelle er en særlig negativ faktor i levekårssammenheng.

Når rapporten ikke behandler fakta, men er over i diskusjonene, blir den noe spekulativ for meg. For eksempel på barnehagedekning og levekårsutfordringen. Jeg har ikke lest undersøkelsen det henvises til som belegg, men der må det være sammenblanding av korrelasjon (samvariasjon) og sammenheng. Eller, som noe i sist lørdags avis antyder: at de som skriver vet det bare er korrelasjon, men ønsker å få oss til å tro at det er sammenheng.

I Aust-Agder er det klar korrelasjon mellom en kommunes høyeste punkt og dens folketall ( jo høyere høyeste punkt, desto lavere folketall), i Telemark ingen korrelasjon og i Vest-Agder svak korrelasjon. Skyldes det at austegder er spesielt redd for høyder? Helt sikkert ikke, det er heller slik at i Aust-Agder er høyeste punkt en god indikator på næringsgrunnlag, som har mye med topografi og avstand til kysten å gjøre. Levekårsutfordringene har nok mest forbindelse til det samme næringsgrunnlaget, og til skoleinnhold.

Og når rapporten problematiserer at foreldre med lite utdanning skal få velge selv hvordan de vil organisere omsorg for sine barn, er det ikke akkurat meningsfylt å bringe det inn her, siden den altså viser at konservative i Agder er gjennomsnittlig godt utdannet. I tillegg er det en elite-/demokratidimensjon ved det som hadde vært interessant å forfølge.

Det det står om, er om oppførsel som avviker fra sentrale føringer og trender skal være mindre godtagbar enn den moderne». Jeg synes vi konservative – i likhet med veldig mange andre – har en vei å gå når det gjelder respekt og toleranse: at andre får velge på sine måter. Men vi har mange gode grunner til å forsvare og holde fast ved våre valg. Vi vet utmerket godt av vi ikke er perfekte, men det er på sin plass å være stolt av det sørlandske.

Otto Randøy

KrF

Lillesand

– Hastverksarbeid

Forsker Dag Ellingsen slår tilbake mot Anne Lene Dale i Agderforskning.

Artikkel i Fædrelandsvennen tirsdag 1. mars 2011. (Ikke lagt ut på nett.)

– Forskningsresultatene til instituttleder Anne Lene Dale om hvor godt sørlendingene har det, er et hastverksarbeid.

Det mener forsker Dag Ellingsen. Da han jobbet i Agderforskning, fikk han en rapport avvist blant annet fordi instituttleder Dale mente grunnlagsmaterialet var for tynt.

– Jeg ble over lang tid beskyldt for å opptre med altfor få personer som grunnlag, med en base på 109 menn. Anne Lene Dale sa dette var helt umulig å publisere. Men hennes analyse av forholdene for de uføretrygdede er basert på 96 personer. Konklusjonen for enslige er basert på 94 personer. Dette er i og for seg greit, så lenge man tar de forbeholdene dette grunnlagsmaterialet gir. Og det har ikke Dale gjort, sier Ellingsen.

– Som det også ble sagt i presentasjonen overfor fylkestingene, tok vi alle forbehold i og med at datamaterialet er meget ferskt. Vi vil selvfølgelig ta med alle de nødvendige metodiske forutsetninger i rapporten, som vil foreligge om kort tid, sier Anne Lene Dale i en kommentar.

– Svekke tillit. UiA-rektor Torunn Lauvdal mellom Dale og Ellingsen kan svekke folks tillit til forskning:

– Forskere har diskutert metoder og resultater i alle år, og sånn skal det alltid være. Det er viktig ettersom den absolutte sannheten sjelden finnes. Noe av problemet i diskusjonen mellom Dale og Ellingsen er at de diskuterer resultater som ennå ikke er helt ferdig, de er ikke publisert. Dette kan virke forvirrende, og dermed svekke folks tillit til forskning, sier Lauvdal.

For da instituttleder Anne Lene Dale ved Agderforskning i forrige uke presenterte resultater fra spørreundersøkelsen om levekår på Sørlandet for fylkestingene i Agder, var det bare noen elementer som ble presentert på powerpoint. Ellingsens forskning er heller ikke publisert som ferdig forskningsresultater, bare som skriftserie via Universitetet i Agder.

– Det som i tillegg forsterker situasjonen er at offentligheten i Agder ikke er vant med denne type akademiske diskusjoner. I Aftenposten, for eksempel, er dette langt vanligere. Dermed kan det fremstå ekstra sterkt overfor befolkningen, sier Lauvdal.

Tekst: Steinar Vindsland steinar.vindsland@fvn.no

Det er én ulempe og flere fordeler ved debatten som har gått de siste ukene. De siste er klart viktigst.

Endelig luft i forskningsluka

Kommentar av politisk redaktør Vidar Udjus, Fædrelandsvennen 1. mars 2011.

For noen år siden kom jeg i snakk med en kamerat fra ungdomsskolen. Praten kom inn på en felles bekjent fra den gang. Min kamerat kunne fortelle at vedkommende var begynt i Agderforskning. «Så han har haue’ på rett plass», konkluderte han med respekt i stemmen.

Hodet på rett plass har åpenbart både Anne Lene Dale og Dag Ellingsen. Men tonen i debatten de to imellom tyder på at det ligger mer enn bare saklig uenighet mellom dem. Det er ulempen.

Det faller lett å koble den bitre tonen til forhistorien. Som stikkordsmessig er at Dale fikk jobben i Agderforskning som også Ellingsen hadde søkt på. Dale nektet å publisere rapporten til Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas om konservative menn på Sørlandet. Ellingsen fikk den publisert hos UiAs Senter for likestilling. Det ledes av Lilleaas. Som også er Ellingsens ektefelle.

Men denne forhistorien har også vært nyttig fordi den illustrerer et interessant problem. Til tross for universitetsstatus og voksende akademiske miljøer, har vi ennå relativt få forskere. «Vi er så få her i landet», sa en gang Nordahl Grieg. I forskermiljøene her sør er de enda færre. Da blir faglig uenighet lettere personlig.

Den rent faglige diskusjonen mellom Ellingsen og Dale er interessant i seg selv. Hva må til for at man skal kunne generalisere ut fra forskningsresultater? I tillegg har ordskiftet åpnet øynene hos mange utenfor det akademiske miljøet for et vesentlig poeng: Forskning er ikke lik sannhet.

«Nå får vi den hele og fulle sannhet», sa fylkesvaraordfører Oddvar Skaiaa da han på det felles fylkestingsmøtet tirsdag ga ordet til Anne Lene Dale, som skulle legge fram rapporten om livskvalitet på Sørlandet. Skaiaa humret da han sa det, men bemerkningen reflekterer likevel litt av den voldsomme respekten folk flest har for forskning.

Men forskere finner ikke evigvarende sannheter, ganske særlig ikke innen samfunnsvitenskapen. Grovt sagt deltar de i en diskusjon uten noen klart definert ende. Forskning bringer ny kunnskap, men ikke Sannheten.

Nettopp derfor er det så viktig at vi andre også får innsikt i de diskusjonene som føres. Det har vi fått en liten flik av de siste ukene.

PS: Undertegnede gikk på UDs aspirantkurs sammen med Anne Lene Dale fra 1994 til 1996.

UiA-professor forbauset over publisering av omstridt rapport

Redaksjonell artikkel i Fædrelandsvennen 7. mars 2011, side 16. (Ikke lagt ut på nett)

Professor Otto Andersen ved Universitetet i Agder er forbauset over at forsker Dag Ellingsens omstridte rapport er publisert som skriftserie ved universitetet.

KRISTIANSAND / Gimlemoen

Det er instituttleder Anne Lene Dale ved Agderforskning som har bestilt en ny vurdering av forskningsrapporten «Det gode liv på Sørlandet og tradisjonelle kjønnsroller» fra Dag Ellingsen, som hun tidligere har nektet publisert gjennom Agderforskning fordi den ikke holdt faglig mål. Rapporten skapte voldsomme reaksjoner både for konklusjonene og for metodene som var brukt for å konkludere.

- Jeg opplevde at min og Agderforsknings kompetanse ble trukket i tvil, derfor bestilte jeg denne, sier Dale.

Professor Andersen ved Institutt for økonomi ved UiA har gjennomført vurderingen. Han har selv ikke forsket innenfor temaene kjønnsrollemønster/likestilling, og har derfor begrenset seg til å vurdere den kvantitative delen av rapporten.

Andersen kritiserer både svakheter ved datagrunnlaget som ligger til grunn for konklusjonene og mangelfull drøfting av mulige feilkilder. Og: «Det er mulig at man med en meget omfattende revisjon kunne oppnå en kvalitet som tilsier at rapporten kan utgis. Det mest forbausende er imidlertid at Universitetet i Agder har utgitt rapporten i sin skriftserie, i sin nåværende form», skriver Andersen.

- Skriftserien vår er en publiseringsmulighet som ikke underlegges strenge kvalitetskontroller. Vi tilstreber åpenhet og diskusjon rundt forskning og da er dette en fin måte å gjøre det på, sier Dag Gjerløw Aasland, viserektor for forskning, formidling og nyskaping ved universitetet.

Han forteller at det eneste kriterium som ligger til grunn for publisering er at dekanen ved fakultetet kan gå god for den ansatte forskeren. Utover det er det forskeren selv som står ansvarlig for både metodikk og faglig innhold. Ellingsen har denne kommentaren:

- Jeg er kjent med denne vurderingen av professor Andersen, og ser at man velger en person som klart tilkjennegir at han ikke kan forskningsfeltet likestilling og levekår til å utføre en slik evaluering. Jeg avstår dermed fra videre kommentarer.

Kommentarer