Forførende retorikk

Forførende retorikk

Kan vi forstå mer av finanskrisers mekanismer ved å studere språket som blir brukt i omtale av disse?

Les kronikken på Aftenposten.no:

Unni Langås, professor i nordisk litteraturvitenskap, Universitetet i Agder

Økonomi. Jeg har sett på noen tekster som bekrefter en slik antagelse. Det handler om selgere som vil fremme sitt salg, kjøpere som vil forsvare sitt kjøp, og tapere som vil ha igjen sitt tap. Det handler om «finanskrisen» som en bekvem forklaring når ting går galt, og om å skylde på svikt i systemet når markedet viser sitt sanne ansikt. Aktørenes språk avslører hvordan de ut fra ulike interesser tenker, handler, påvirker hverandre og får ting til å skje.

På nettsiden derivater.com (eid av investeringsselskapet ath-capital) finnes en artikkel fra 13. oktober 2008 som heter «Hedgefond misforstått», som forklarer hva hedgefond er. Dette finansproduktet kom i miskreditt etter at flere norske kommuner hadde tapt mange hundre millioner. Artikkelen er et eksempel på en interessant dobbeltkommunikasjon i omtalen av finanskrisen: På den ene siden står det klart at det er høy risiko forbundet med å investere i hedgefond og at den enkelte investor må avpasse investeringen etter sin risikoprofil. På den andre siden virker det som om det er fullt mulig å minimalisere, ja, sogar fjerne risikoen hvis man er smart og investerer i de rette fondene.

Tryllekunstnere.

Hedgefond er ifølge artikkelen dyrere enn andre fond, og noen fond har dårlige forvaltere: «Til gjengjeld kan hedgefond, og kan uten garanti, tilby en mulighet for positiv avkastning selv når de finansielle markeder faller. Hedgefond er faktisk i stand til å skape en performance, som er ganske avkoblet fra de finansielle markeder.»

Med denne språkbruken skapes hedgefondet om til en scene der fondsforvalterne er tryllekunstnere som får penger til å formere seg i et fallende marked. Den lykkelige investor kan fortsette å tjene penger selv om prisene synker og alle andre taper, for hedgefondverdenen befinner seg trygt og godt utenfor risikoens og tapenes virkelige verden.

Minimal risiko.

Uttalelser fra ledere i de kriserammede kommunene kan tyde på at de har latt seg forføre av slik retorikk. Til Rana Blad 31. oktober 2007 sier rådmann Jan Reiterhaug at kommunen ikke har tapt, men tjent penger. Om risikoen sier han: «Slik vi ser det, er risikoen en klausul om at Citybank kan oppløse obligasjonen dersom verdien synker til under 55 prosent av pålydende. Dette skjedde for et par måneder siden som følge av krisen i det amerikanske boligmarkedet. [ ...] På grunn av oppløsningsklausulen ble vi anbefalt å sette 30 millioner kroner inn i Citybank som en sikkerhet slik at spørsmålet om oppløsning ikke skulle bli en reell problemstilling.»

Rådmannens språkbruk minner mye om artikkelen fra derivater.com. Han påstår at det er minimal risiko, mens han samtidig må innrømme at verdien i investeringen faller og at kommunen har vært tvunget til å sette inn mer. Kjøperen lyder som et ekko av selgeren.

Forsvarsmekanismer.

Ordføreren i Hattfjelldal, Asgeir Almås, inntar en mer ydmyk holdning når han innser at verdiene er gått tapt. Han uttalte til Finansavisen 24. november 2007: «Jeg lurer på om Terra hadde en så lukrativ avtale med Citibank at de fant noen tullinger for å tjene raske penger. Vi gikk mange runder og spurte alt vi kunne om det var knyttet risiko til investeringen. Terra fortalte at de nye investeringene ikke var mer risikable. Vi føler oss så grundig lurt som det går an.»

Kommunens politiske leder unnskylder seg altså med at han har vært dum. Denne språklige forsvarsmekanismen setter de ansvarlige i et underlig lys, samtidig som det kan være en strategi for å unndra seg det reelle ansvaret for en politikk som var i strid med Kommuneloven.

Ideologiske forklaringer.

I etterkant har vi fått forklaringer på krisen. På Island har det spredt seg en vits om at det var husmoren på Breiðholt som kjøpte en flatskjerm og slo landet konkurs. Morsom som den er, skjuler vitsen ikke desto mindre en ideologisk ladet teori om at krisens årsak er å finne i underklassens kjøpelyst og manglende betalingsevne.

Denne teorien ligger i bunnen av «Finanskrisens forklaring i fem forenklede steg» på aftenposten.no (30. september 2008) der steg 1 er: «Vanlige folk i USA gis for høye boliglån.» Problemet er, ifølge nettsiden, at folk uten betalingsevne fikk låne penger til bolig. Ofte var dette personer «uten fast inntekt».

Steg 2 forklarer videre at pengemarkedet måtte omsette verdipapirer uten sikker pant for å finansiere lånene til «de svake låntagerne». Steg 3 forklarer: «Forbrukerne får problemer med å betale de altfor store boliglånene», og krisen starter. På steg 4 og 5 finner vi finansinstitusjoner og myndigheter.

Plassering av skyld.

Tilsvarende skriver Nils Terje Furunes i Aftenposten 20. september 2008: «Med utgangspunkt i stor tilgang på billig kreditt fant «kreative» finanshjerner ut at dette var tidenes sjanse for mange, gjerne fattig svarte, amerikanere til å skaffe seg egen bolig.»

På NUPIs nettside, nupi.no, 28. november 2008, får vi vite at bankene ble presset til å gi boliglån til «minoritetspersoner».

Hva kan ordet «finanskrise» brukes til? I Dagens Næringsliv 12. mars i år sto artikkelen «Skylder på finanskrisen». 81 kunder i Fokus Bank har reist sak mot banken. De mener det er bankens skyld at de har tapt 270 millioner på spareproduktet ING Senior Bank Loans Linked Note 1. I januar 2009 ble fondet tvangsstengt på bakgrunn av en klausul i kontrakten som innebar at dersom fondet falt under 20 prosent av opprinnelig verdi, hadde ING rett til å avvikle det. Kundenes investeringer gikk dermed tapt.

Dette er en klassisk fortelling om risikable investeringer som går ad undas. De som taper, begynner å lete etter syndebukker for å plassere skyld et annet sted enn hos seg selv, og for om mulig å vinne tilbake noe av det tapte. I en kontekst der finanskrisen herjer, har den skapt en fortolkningsramme for slike fortellinger. Kundene skylder på banken, og banken skylder på finanskrisen.

Ekstraordinær begivenhet?

Advokat Kyrre Eggen sier i artikkelen at: «Det var som å bli truffet av lynet. Ingen kunne forutsett det som skjedde i finansmarkedene.»

Krisen kom altså fullstendig brått på, som et lynnedslag. Men i den øvrige forklaringen viser det seg at banken tidlig har fått signaler om fall i verdiene, og at den nettopp derfor ga investorene supplerende opplysninger. «Allerede kort tid etter investeringen ble gjort våren 2007, så man tegn til subprimekrisen,» sier Eggen.

Finanskrisen slo altså ned som et lyn, samtidig som den utviklet seg litt etter litt.

Informasjonen til kundene var basert på en forestilling om at et finansmarked er et sted der man tjener penger og ikke taper. Eggen sier: «Men informasjonen ble gitt basert på at markedet var velfungerende. Når finanskrisen inntraff, fungerte ikke markedet slik det var forutsatt i Fokus Banks prognoser for produktet.»

Det kan altså se ut til at banken innrømmer å ha forespeilt kundene en risikofri investering, og at fall i verdiene skyldes en ekstraordinær begivenhet som får navnet «finanskrise».

Kommentarer