Forandring er fortsatt nødvendig

Forandring er fortsatt nødvendig

Psykiske lidelser fremstår som en økende utfordring for folkehelsen, og selv etter en omfattende opptrappingsplan for psykisk helse, er fortsatt mye ugjort. Myndighetene peker særlig på utfordringer knyttet til endringer i verdier, holdninger og kulturer i tjenestene for mennesker med psykiske problemer.

Av førsteamanuensis Anders Johan Wickstrøm Andersen, Institutt for psykososial helse, UiA

Psykiater Trond Aarre har nylig utgitt en bok der han utfordrer oss til å tenke på nytt når det gjelder psykisk helse og psykiske lidelser. Aarre følger opp mangeårige rop fra både brukere og pårørende i sin argumentasjon for endring. Han hviler også på solid forskning innen feltet.

Vi sitter fast i noen tenke- og arbeidsformer som gjør at vi i for stor grad reproduserer erfaringer om ikke å bli hørt, forstått og respektert. Behovet for forandring og nytenking fremstår som den klareste utfordringen for å endre holdninger, verdier og kulturer i det psykiske helsefeltet. I denne kronikken vil jeg løfte frem fem utfordringer som kan peke mot en ønsket retning for psykisk helsefeltet fremover.

1. Mer oppmerksomhet mot hverdagslivet

På avgjørende måter er vilkårene for et godt liv og en god psykisk helse gjemt i hverdagslivet. Dette handler om betydningen av å ha et hjem, om arbeid og studier, om fritid og meningsfulle aktiviteter, om tilgangen til kunst og kultur og sosiale treffsteder. Det handler også om fellesskapet med andre, – til familie, venner og kjærester, og berører spørsmål omkring kjærlighet, seksualitet og ensomhet.

Betydningen av trygg og respektfull støtte fra familie og venner fremstår helt avgjørende for å skape og ivareta en god psykisk helse. Hverdagen er samtidig utfordrende for mange av oss, dels fordi flere av disse kvalitetene mangler, og dels fordi tjenesteapparatet, når vi trenger hjelp, i for liten grad vier hverdagslivets utfordringer tilstrekkelig oppmerksomhet.

Det foreligger en særlig utfordring til tjenestene om originalitet og nytenking knyttet til samarbeid mellom fagfolk og brukere i forhold til hverdagslivets små og store utfordringer, og til arbeidet med å skape og opprettholde relasjoner i hverdagen som vedvarer over tid og bidrar til at folk blir inkludert i et fellesskap.

2. Større minoritetsforståelse og kultursensitivitet

Brukeraktivist innen det psykiske helsefeltet og skribent, Odd Volden, siterer hyppig en amerikansk brukeraktivist som sier: «Vi er et folk.. Vi har lett for å bli såret og lett for å bli slitne». Dette kan fungere som en inngangsport for en annen utfordring.

Folk med psykiske problemer opplever ofte at de ikke «passer inn». En slik opplevd annerledeshet bidrar til marginalisering og stigmatisering og både skaper, opprettholder og forsterker psykisk uhelse.

Dette «folket» er imidlertid ikke udelt enkelt å ramme inn. Det favner det som vanligvis omtales som minoriteter (eksempelvis asylsøkere og barneflyktninger), men rommer også forhold som berører klasse, fattigdomsproblematikk, seksuelle minoriteter og intellektuelle minoriteter.

Rusmisbrukere kan også inkluderes i en minoritetsgruppe som er kjennetegnet av beskrivelser av annerledeshet. Erfaringer og handlemåter kan likne på andres, men tolkes ulikt avhengig av kultur og må derfor alltid også forstås i et kulturperspektiv.

Budskapet blir at tjenestene må utvikle kunnskap om folks egen forståelse av sin situasjon, utvikle en form for kultursensitivitet og tilpasse tjenestetilbudene i tråd med dette. På den måten kan normalitetstrykket reduseres.

3. Ta krenkelser, skader og misbruk på alvor

Overgrepssaken i Alvdal er en påminnelse til de fleste av oss. Flere medmennesker har erfaringer med seksuelle overgrep, incest, vold og andre traumer. Samtidig er ikke vår oppmerksomhet skjerpet nok. Snarere tvert imot.

Det er ikke uvanlig at omgivelsene tviler på, ikke ser og/eller vegrer seg for å se tegn på krenkelse hos andre mennesker. Dette handler i særlig grad til barn, og da også deres rolle som pårørende.

Forholdene er også utfordrende for hjelpeapparatet i den forstand at mange mennesker dessverre ikke opplever å få tilstrekkelig hjelp. Krenkelsene blir da fort ubearbeidede traumer som fort gir seg utslag i lavt selvbilde, selvskading, spiseforstyrrelser, depresjon og/eller rusmisbruk.

Av og til er det en klar sammenheng mellom krenkelser og overgrep i fortid og psykiske helseproblemer i nåtid. Det fremstår som langsiktige virkninger etter misbruk i fortiden. Samtidig forteller litt for mange mennesker at ansatte i tjenestene heller ikke vier tilstrekkelig oppmerksomhet mot disse erfaringene, og beskriver opplevelser av retraumatisering i møter med hjelpeapparatet.

4. Bruk folks erfaringer som veiviser til å utvikle bedre tjenester

For å skape godt psykisk helsearbeid er det avgjørende at folks erfaringer med tjenestene systematisk utforskes og beskrives. Folk må bli hørt, og deres erfaringer må danne grunnlag for utviklingen av tjenestetilbudet. Det handler både om erfaringer fra brukere og deres nærmeste, men også fra samarbeidende tjenester. En slik systematisk utforskning av erfaringer kan fungere som et viktig kunnskapsgrunnlag for tjenestene og gi innhold til brukerorienterte tjenester.

Flere beskriver også at en slik innretning også gir folk bedre selvtillit, egenverd og større tiltro til egne ressurser. Gevinstene er med andre ord mange.

Med ordene til direktør for helsetilsynet, Lars Hansen, må tjenestene i sterkere grad bli lærende organisasjoner. Samtidig må en slik lærdom overskride rammene for det snevert organisatoriske. Det utfordrer også helsemyndighetenes tro på standardisering i feltet.

I noen grad handler det om å utvikle lærende samfunn, der også myndighetene øker sine evner til å lytte til folks erfaringer. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom effektene av standardiserte behandlingsprogrammer og folks erfaringer om hva som er til hjelp når livet lugger.

5. Vi trenger flere modige faglige ledere

Det er fullt mulig å argumentere for at de politiske signalene har vært svært klare gjennom opptrappingsplanen. Avdelingsdirektør i Helsedepartementet, Thor Rogan, beskriver utviklingen som et paradigmeskifte, der samarbeidsforhold endres. En forskyvning av oppgaver fra stat til kommune, fra sykehus til lokalmiljø endrer ansvarsforholdene i feltet.

Det nødvendiggjør en likeverdighet i samarbeidsforhold og en vesentlig større vektlegging på samhandlingskompetanse og samhandlingsarenaer. En vanlig analyse er at maktfordelingen mellom sykehus og kommuner må endres, og kommunenes posisjon og kompetanse må oppgraderes.

En slik utvikling medfører også en språklig deinstitusjonalisering med en reduksjon av en sykdoms- og sykehusorientert terminologi i feltet, og økende anerkjennelse av den praktiske kunnskapen og kompetansen som utøves og utvikles i kommuner, frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner.

Forandring er fortsatt nødvendig, men slike endringsprosesser må forankres i den faglige ledelsen både i sykehus og kommuner. Dette fremstår i mange sammenhenger som en stor utfordring. Ledelsen innen det psykiske helsefeltet fremstår ofte lite tydelige og endringsorientert i faglige spørsmål. De forblir fort ramme- og økonomistyrt.

Samtidig er dette på et vis forståelig. Det er et sprik mellom faglige visjoner om endring av tjenestene og innføringen av en moderniseringslogikk i offentlig forvaltning basert på universelle og overordnede styringsmodeller (New Public Management). Denne administrative og økonomiske rasjonaliteten svekker mulighetene for å få til innholdsmessige endringer, og perspektivforskyvninger gjør budskapet fra de folkevalgte tvetydig og øker betydningen av modige og kunnskapsrike faglige ledere lokalt. Trond Aarre viser at det går an. Vi har også eksempler på modige og dyktige faglige ledere på Sørlandet, men trenger flere.

Anders Johan W. Andersen

Universitetet i Agder

Kommentarer