Forakt eller anerkjennelse?

Forakt eller anerkjennelse?

Hvis grupper makter å møte hverandre med kjærlighet, respekt og ytelse, blir samfunnet preget av fredelig sameksistens.

Les artikkelen på fvn.no:

Paul Leer-Salvesen, professor UiA

Forakt er i ferd med å bli et sosialt akseptabelt uttrykk i Europa. Bare se deg rundt: I Frankrike ytrer forakten seg som en voldsom politisk kraft når selveste presidenten, demokratiets høye beskytter, truer romfolket med utkastelse. Liberale Nederland opplever en fremmedfiendtlighet som før har vært uhørt i dette humanistiske og liberale landet. Selv Tyskland, forsiktige, demokratiske Tyskland som har svidd seg så ettertrykkelig på sin egen historie, ris av økende fremmedfrykt og returnerer tusenvis av sigøynere til Kosovo, barn og unge som ikke kjenner noe annet samfunn enn det tyske.

Forakten kan også studeres på Markens i Kristiansand, i blikkene enkelte av byens borgere kaster mot dem som sitter der med pappkrusene, med eller uten politiets tillatelse. Vi kan høre den i norske kommunestyrer og bystyrer. Hva er det som rir oss europeere nå?

I forrige uke holdt Axel Honneth forelesningen under åpningen av semesteret ved Universitetet i Oslo. «Anerkjennelsens filosof», kalles han. Han er elev av Jürgen Habermas og har overtatt hans professorat ved universitetet i Frankfurt. Honneth tilhører tredje generasjon sosialfilosofer ved dette universitetet – en gruppe akademikere som uavlatelig melder seg i debatten om de store samfunnsspørsmålene og som mener at det nettopp er politiske og etiske spørsmål som må bestemme filosofiens dagsorden.

Axel Honneth er som Habermas brennende opptatt av de utfordringene vi møter i det flerkulturelle samfunnet og de konflikter det med nødvendighet medfører. Det viktige stikkordet i hans omfattende filosofiske program, er ordet «anerkjennelse». Morgenbladet stilte ham det betimelige spørsmålet om det bare handler om at majoriteten skal anerkjenne minoriteten, og Honneth svarte:

«Anerkjennelse er et gjensidig fenomen. Det er verdiløst å få anerkjennelse fra noen man ikke selv anerkjenner. Hvis ikke minoriteter respekterer det samfunnet de er en del av, blir samfunnets anerkjennelse meningsløs. Like meningsløst er det imidlertid å kreve at minoriteter skal anerkjenne oss, hvis vi ikke interesserer oss for hvordan de kan inkluderes i samfunnets ’anerkjennelsesnett’. Anerkjennelse krever anerkjennelse.»

«Anerkjennelsesnett»? Det er et flott ord! Honneth og andre filosofer som er opptatt av anerkjennelse (for eksempel Charles Taylor) har lært av psykologer og samlivseksperter. Tenk deg et barn som aldri møter anerkjennelse hos sine foreldre, eller en voksen som systematisk blir underkjent av sin partner. Kritiske, dømmende blikk. Et avvisende kroppsspråk. Verbal kritikk. Det å leve i en familie eller på en arbeidsplass som ikke kan by på et anerkjennende nettverk, bryter fort ned et individ. Det er farlig. Det kan produsere både sykdom og vold.

Denne innsikten tar Honneth inn i sosialfilosofien, og han sondrer mellom tre grunnleggende former for anerkjennelse: Kjærlighet, respekt og ytelse. La oss først assosiere til mikronivået. Honneth mener vi må starte der, for å lære: Et barn som ikke opplever kjærlighet, vil vokse opp som et følelsesmessig umodent individ, uten å utvikle tillit til seg selv og til andre. Et barn som ikke blir møtt med respekt, vil heller ikke utvikle selvrespekt. Og et barn som ikke blir møtt med forventninger om at det selv kan yte noe for fellesskapet, vil få en grunnleggende tvil på egne evner og kompetanse.

Kjærlighet, respekt og ytelse. De samme tre grunnleggende formene for anerkjennelse er gyldige på et kulturelt og sosialt nivå, ifølge Honneth. Hvis grupper makter å møte hverandre med disse formene for anerkjennelse, blir samfunnet preget av fredelig sameksistens.

Jeg hører at det lyder utopisk. Jeg hører nyhetsmeldingene om antall fengslede rumenere som har vært på voldelige innbruddsraid i norske hjem. Jeg hører fortellingene om fundamentalistisk vold og religiøs fanatisme. Er det dette vi skal møte med kjærlighet og anerkjennelse?

Nei, selvsagt ikke. Anerkjennelsen er i utgangspunktet rettet mot personer, ikke mot alle mulige handlinger og uttrykk. Toleranse innebærer ikke moralsk abdisering. Her gjelder det gamle rådet fra den kristne og humanistiske tradisjon om å øve seg opp til å kunne skille mellom person og gjerning: En anerkjennelse av romfolket og rumenske besøkende innebærer ikke en akseptasjon av de kriminelle handlingene noen i disse gruppene utfører. Kriminelle handlinger skal fordømmes og gjerningspersonene ansvarliggjøres. Toleranse må aldri innebære likegyldighet overfor umoralsk atferd.

Forakt er anerkjennelsens absolutte motsetning. Forakt i form av blikk, holdninger eller politikk har nemlig den grusomheten i seg at den virker. Forakt kan skape hva den nevner. En av de sosiologene som har skrevet klokt om dette, er Erving Goffman. Han utformet sin stigma-teori allerede på 1970-tallet etter omfattende forskning på unge lovbrytere i USA. Hvis et menneske tilstrekkelig lenge får høre at en er kriminell, blir en kriminell, var hans urovekkende konklusjon. Sosial stigmatisering «skaper hva det nevner». Blir du tilstrekkelig lenge behandlet som en narkoman, øker mulighetene for at du blir værende i problemene. Og motsatt: Blir du møtt av omgivelser som tror på deg og håper for deg, øker mulighetene for vekst og endring.

Romfolket er i dag Europas mest foraktede minoritet. Mytene om romfolket, med mer eller mindre rot i virkeligheten, sier at de er asosiale og vegrer seg mot inkludering, og at de er langt mer kriminelt aktive enn andre grupper. Disse mytene er seiglivede, og vi kjenner dem så godt igjen fra vår egen norske historie med taterne. Goffmann minner oss om språkets makt, om kraften i stigmatiseringen: Er det så rart at de stjeler litt mer enn gjennomsnittet når ingen vil ha dem i jobb og alle forventer at de skal stjele og tigge?

Jeg sier ikke at det er lett å utforme en anerkjennende politikk. Vårt multikulturelle samfunn vil by på mange konflikter og store utfordringer i årene som kommer. Men ifølge Axel Honneth er det gjennom løsninger av sosiale konflikter et samfunn modnes og utvikler seg. Vi kan ikke gi opp. En by som møter romfolket og andre kulturelle minoriteter med forakt i stedet for anerkjennelse, blir en betydelig verre by å bo i for langt flere mennesker enn vandrerne. Kampen for økt kulturell anerkjennelse gjelder oss alle og er til det beste for alle. Det handler jo om verdiene vi ønsker å bygge vårt samfunn på: Forakt eller anerkjennelse?

Kommentarer