Flere internasjonale studenter til Norge - er det mulig?

I Forskerforum 7/2009 korrigerer Ingebjørg Birkeland og Margrete Søvik, Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU), bildet av Norge som en sinke når det gjelder å sende egne studenter til utlandet. De dokumenterer at Norge tvert imot ligger i toppsjiktet og har nesten 9 prosent av den totale studentpopulasjonen i utlandet, enten på gradsstudier eller på kortvarige opphold som utvekslingsstudenter. Men hvordan står det til med internasjonale studenter i Norge?

Ifølge siste OECD-rapport utgjør utenlandske studenter i Norge 2,2 % av den totale studentpopulasjonen. I tillegg kommer blant annet de 1100 kvotestudentene, noe som gjør sammenlikningen med andre land noe usikker. Det er likevel på sin plass å stille spørsmål om hvorfor Norge synes å motta under halvparten så mange internasjonale studenter sammenliknet med for eksempel Danmark og Sverige (henholdsvis 5,5 og 5,4 %) og betydelig færre enn Finland også (4,1%), og hva som eventuelt kan gjøres med det. St.mld. 14 (2008/09) Internasjonalisering av utdanning gjør et hovedpunkt av at norsk høyere utdanning internasjonaliseres best på hjemmebane. Det gjelder med andre ord å gi våre egne studieprogrammer en internasjonal dimensjon som høyner kvaliteten, forbereder de hjemmebaserte studentene på det globale arbeidsmarkedet og bringer dem i kontakt med internasjonale studenter, lærere og forskere. Hvilke faktorer er avgjørende for å forklare det lave antallet internasjonale studenter i Norge, og hvem er ansvarlig for å bøte på dette?

Til tross for at verden etter hvert har oppdaget at Norge er et eksotisk land med et visst utbud av engelskspråklige gradsprogrammer og utvekslingsmuligheter, erfarer de fleste internasjonale studenter at Norge er et høykostland. Når selv europeiske utvekslingsstudenter gir uttrykk for at de opplever dette på kroppen, er det ikke til å undres over at studenter fra fattigere deler av verden ikke har anledning til å komme. Det som likevel får noen selvfinansierte gradsstudenter til å ta en mastergrad i Norge er at de ikke avkreves skolepenger. Ønsket om å internasjonalisere utdanningene i Norge ved å bringe inn utenlandske studenter lar seg derfor vanskelig forene med ønsket om å innføre skolepenger slik Danmark har gjort og andre land vurderer.

Høykostlandet Norge må derfor satse på andre tiltak for å øke den internasjonale studentmassen på sine campuser. I den forbindelse fikk SIU et særlig profileringsansvar da senteret i 2005 ble reetablert som et statlig forvaltningsorgan. Et økende antall medarbeidere ved SIU har lagt ned betydelig innsats for å gjøre norsk utdanning og Norge som studieland kjent i utlandet. I tillegg har Tora Aasland fartet verden rundt med samarbeidskontrakter. Likevel oppnås ikke den ønskede effekten, og departementets pisk og gulrot (les: pålegg om internasjonalisering og en viss økonomisk kompensasjon for utgifter knyttet til studentutveksling) synes heller ikke å ha vært tilstrekkelige.

Forklaringen er trolig at problemet først og fremst ligger hos institusjonene selv. Ser institusjonene på internasjonalisering av studieprogrammene som et middel til å høyne kvaliteten i utdanningen eller som et mål i seg selv? Hvor stor interesse er det på lokalt nivå for å tilrettelegge for mottak av internasjonale studenter? Er man villig til å ta konsekvensen av at internasjonale studenter må undervises på engelsk og av at institusjonene svikter sitt samfunnsansvar dersom norske studenter ikke forberedes på det globale arbeidsmarkedet?

En fersk spørreundersøkelse blant de faglig ansatte ved Universitetet i Agder gir grunn til optimisme: 90 prosent av respondentene karakteriserer sine skriftlige og muntlige engelskkunnskaper som gode eller meget gode. Antageligvis vil tilsvarende undersøkelser ved andre institusjoner vise liknende resultat. Det er likevel bare et fåtall ansatte som faktisk gir undervisning på engelsk. Her ligger etter min mening nøkkelen til å få flere internasjonale studenter: Engelsk må introduseres som undervisningsspråk i de fleste studieprogrammene i minst ett semester (fortrinnsvis i siste studieår). Og sannsynligvis vil institusjonene måtte bruke både pisk og gulrot.

Urealistisk? Hva er det Finland har som Norge ikke har som kan forklare en dobbel så høy andel utenlandske studenter? Kaldere vintre? Dypere skoger? Fjord og fjell og skjærgård? Større nærhet til kontinentet? Bedre score på Pisa-testene? Eller rett og slett mer undervisning på engelsk?

Uten at institusjonene tar internasjonaliseringen på alvor, at SIU lykkes bedre i sin profilering av Norge som studieland og at departementet følger opp med tilretteleggingsmidler, vil problemstillingen være den samme i 2020.

Kommentarer