Etter murens fall

Etter murens fall

Universitetsdosent Dag G. Aasland, UiA

Denne uken var det 20 år siden Berlinmuren falt. Det har vært mye feiring og mange ord er sagt og skrevet i anledningen. Vi som husker tilbake har fått frisket opp minnene fra da vi ble vitner til et politisk system som måtte gi etter for presset fra et folk som hadde mistet troen på sine ledere.

Jubileet er også en anledning til å se disse dramatiske dagene for 20 år siden i en større, historisk sammenheng. Det endelige sammenbruddet i Øst-Europa og Sovjetunionen var resultatet av lang tids oppsamlet misnøye som utviklet seg til et hat mot de politiske lederne. Økt tilgang på informasjon fra Vesten om materiell velstandsøkning, demokrati og personlig frihet, og etter hvert også informasjon om den luksus deres egne ledere veltet seg i, fikk folk til å forstå at de var blitt lurt, og ikke bare lurt, men sveket, av de som skulle ta vare på dem.

Også i vest var årene forut for murens fall en tid da folk ikke lenger ville la staten bestemme for seg. Velgerne gikk mot høyre: I USA valgte de Ronald Reagan, britene valgte Margaret Thatcher og i Norge ble Kåre Willoch statsminister. Det var tiden for å ta ”høyrebølgen”: NRK ble ikke lenger et sted for felles opplevelser, banklån ble ikke lenger bestemt av hvem du var, og elektrisk strøm ble ikke lenger levert av et offentlig organ, men skulle nå kjøpes i et marked.

Kort sagt, flere ville bestemme mer selv også her hjemme, om enn med noe mindre dramatiske konsekvenser enn i øst. Kanskje vokste det også fram en erkjennelse blant nasjonenes ledere om at det var grenser for hvor mye ansvar de kunne ta, nå som etterkrigsbarnet begynte å bli voksent. Presset mot muren i Berlin var med andre ord en del av tidsånden. I 1987 var Europa klar for å ta imot den amerikanske presidenten og tidligere filmhelten Ronald Reagan, som kunne si til millioner av tilhørere og tv-seere foran Brandenburger Tor: ”Herr Gorbatsjov, riv ned denne muren!” To år senere lot Gorbatsjov det tyske folket selv gjøre det, uten å gi noen som helst støtte til landets egne ledere, verken militært eller moralsk. Han skjønte at det likevel bare var et spørsmål om tid. Kanskje han tenkte på det som en av Reagans forgjengere, Abraham Lincoln, en gang skal ha sagt, i sin argumentasjon mot slaveriet: ”Du kan lure hele befolkningen en stund, og du kan lure en del av befolkningen hele tiden, men du kan ikke lure hele befolkningen hele tiden”.

Fra da av gikk hele Europa inn i en ny epoke, som kort fortalt kan beskrives som mer marked og mindre stat. Hva skjer i dag, 20 år etter? I Norge skjedde i år noe så historisk uventet som at en regjering ble gjenvalgt på et rødgrønt program, stikk i strid med de siste 20 årenes utvikling. I USA ser det ut til at president Obama nå får gjennomført en reform i helsevesenet som motstanderne karakteriserer som et skritt mot kommunisme. Hva er det som skjer? Synes flertallene rundt omkring at markedet nå begynner å bestemme litt for mye?

Da Gro Harlem Brundtland overtok etter Kåre Willoch i 1986, fikk hun kritikk fra venstresiden for at hun var blitt for høyredreid. Hun var blitt for markeds- og næringslivsvennlig, mente mange. Kanskje tenkte hun at det ikke er aktuelt å snu utviklingen, det handler mer om hvor man går videre. Som et svar på kritikken sa hun til næringslivets ledere, som en mor ville ha sagt til en tenåringsgutt som skal ut på byen en lørdagskveld, at ja, dere har fått en større frihet, gutter, men det må dere være klar over (og det sa hun på den måten som bare hun kunne si det) at med mer frihet følger også mer ansvar. Dette var mange år før noen hadde begynt å snakke om næringslivets samfunnsansvar.

I løpet av de 20 årene som er gått siden Berlinmuren falt, har en ny mur reist seg på denne kloden, men den er ikke fullt så lett å se: Det er en mur mellom et rikt mindretall og et fattig flertall. Det er en mur som er bygget av materialet til verdensøkonomiens ugjennomtrengelige nett. Den sørger for at uansett hvor hardt utviklingslandene forsøker å arbeide seg ut av fattigdommen, havner hovedgevinsten likevel hos det rike mindretallet. Her brukes den til å finansiere et stadig økende forbruk, som nå også ser ut til å ha ført til klimaforstyrrelser som gir ytterligere belastninger for noen av de aller fattigste. Men akkurat som mot Berlinmuren begynner også presset mot denne muren nå å øke, av den samme grunnen, nemlig at informasjon er noe ingen kan stoppe med en mur. I de fattige landene oppdager stadig flere at de blir lurt, og sveket, av verdensøkonomiens slagside. Den samme informasjonsstrømmen gjør også noe med oss, vi som tilhører det rike mindretallet. Vi får stadig oftere ubehagelige påminnelser om en skjevhet som vi ikke er i stand til å rettferdiggjøre.

Dermed er det igjen noe som bygger seg opp mot et bristepunkt: Et voksende opprør på den ene siden av muren og et like mye voksende ubehag på den andre. Vi burde jo skjønne at når vi vinner hver gang, må det være noe juks et sted. Men vi tenker samtidig at det er lite vi som enkeltmennesker kan gjøre med dette. Desto mer forventer vi av de som er i posisjon til å gjøre noe. Ledere i både næringsliv og politikk er i stand til det. Vi forventer at ledere for de store selskapene tar et globalt ansvar, og vi forventer at våre politiske ledere også gjør noe, på vegne av oss som har valgt dem.

Men det er dessverre ikke så enkelt at vi bare kan kreve av lederne våre at de skal rydde opp, slik vi kunne vente av staten tidligere. Foreldrene våre er ikke der lenger, nå er vi alene. Og den store verden er ikke noe annet enn summen av masse små steder, som vår egen by, som igjen er summen av mange mennesker. Og hvordan står det til med oss? Vi finnes i flere varianter: Noen tar ansvar for fellesskapet, mens andre tenker mest på seg selv. Oppslaget i kantina som sier at ”Moren din jobber ikke her”, er rettet mot de som fortsatt ikke har forstått at alle må ta sin del av ansvaret, i det små. Men foreldrene våre jobber heller ikke i det store. I løpet av de 20 årene som er gått siden muren falt er vi blitt voksne, og må ta ansvaret selv, der vi kan.

Kommentarer