Elfenbenstårn og andre tårn

Elfenbenstårn og andre tårn

 

Av universitetsdosent Dag G. Aasland, UiA

Ingen har vel unngått å legge merke til hvordan den nye universitetsbygningen oppe i Groosåsen nå begynner å ta form. Det er ganske uvanlig, også internasjonalt, at en så liten by som Grimstad er vertskommune for et universitet. Noen, ikke minst innenfor den akademiske verden, er skeptiske, og redde for at det skal bli for mange universiteter her i landet. De mener at vi heller burde bruke ressursene på å gjøre de store universitetene bedre. Uansett hva man måtte mene om det, kan ingen bortforklare at navneskiftet fra HiA til UiA er uttrykk for en anerkjennelse, og at institusjonen nå har rykket opp i den norske eliteserien. Med andre ord omtrent som Amazon. Riktig nok – akkurat som fotballjentene – et stykke nede på tabellen, men ikke desto mindre med de krav og forventninger det innebærer å være i en nasjonal toppdivisjon.

Mange spør hva det egentlig betyr at det som var Høgskolen i Agder nå er blitt et universitet. Et av mange mulige svar på dette spørsmålet er at institusjonen nå er et fullverdig medlem av en stor, verdensomspennende familie, nemlig familien av universiteter. Denne familien går også under navnet Akademia, oppkalt etter Akademiet i Athen. Som tilfellet er for mange familier, kommer også dette navnet opprinnelig fra en gård, i dette tilfellet en olivengård utenfor det gamle Athen, som var viet til Athene, visdommens gudinne, og hvor altså Platon grunnla sin filosofiskole, rundt 385 f. Kr. Så nå har altså denne store familien med sydeuropeisk opprinnelse slått seg ned i Grimstad. Med andre ord omtrent som fantene i sin tid gjorde. Og for noe av lokalbefolkningen blir den kanskje også sett på med en tilsvarende skepsis og engstelse for det fremmede.

Hva kan så dette ferske medlemmet av denne store, internasjonale Akademia-familien tilby Grimstads befolkning? Ja, det er vel ikke akkurat så mye krims og krams av den typen fantene kunne by på (mens det å spå om framtiden, derimot, kanskje ikke er så fjernt – og muligens heller ikke så mye mer treffsikkert). Akademia-familiens spesialitet, og samfunnsoppgave, er å stille kritiske spørsmål om den verden vi lever i: Er verden egentlig slik den ser ut til å være? Er det for eksempel fare for at vi lager oss ønskebilder av virkeligheten? Spesielt i en tid med en sterkt markedsstyrt medieindustri, som helst serverer folk det de ønsker å bli servert, og med et sterkt press på kjappe, billige og kortsiktige løsninger i både vare- og tjenesteproduksjonen, har akademia en viktig oppgave med å stille spørsmål – og å bidra til å svare på – om de løsningene som tilsynelatende er de enkleste, eller de løsningene vi helst vil ha, også er de beste, enten vi snakker om teknologi eller vi snakker om mennesker og samfunn.

Det sier seg nesten selv at det å være kritisk til enkle løsninger ofte vil kreve en noe mer omstendelig bruk av språket, som lett kan skape litt avstand til det praktiske liv. I den sammenheng støter man av og til på ordet ”elfenbenstårn”. Når et universitet karakteriseres som et elfenbenstårn, menes at de som jobber der er mest opptatte av seg og sitt, at de ser seg selv som hevet over andre og at de er til svært liten glede og nytte for resten av samfunnet. Antakelig hadde den personen som først tok i bruk ordet ”elfenbenstårn” i denne betydningen hørt ordet før, men glemt hvor. Den eldste, kjente bruken av ordet ”elfenbenstårn” er nemlig betegnelsen på en kvinnes hals, i en høyst sensuell, eller snarere erotisk, hyllest til kvinnen, i den boka i Det gamle testamentet som kalles ”Høysangen”. Slå opp og se selv; det står skrevet i kapittel 7, vers 4.

Når det gjelder den nye campusen i Grimstad, finnes det heldigvis flere gode grunner til at den skal unngå å bli et elfenbenstårn, også i den nyere betydningen. Riktig nok er det et tårn der oppe, men det er ikke av elfenben; det er vel snarere for det meste av betong. Men det er ikke derfor det skal bli vanskelig å kalle stedet et ”elfenbenstårn”. For det første er de utdanningene som skal samles der så praktisk rettete at de allerede i dag har en nær kontakt med verden utenfor. For det andre har medlemmer av Akademia-familien over hele verden i de siste årene erfart at livet i elfenbenstårnet ikke er så privilegert som det en gang var, og de begynner derfor så smått å klatre ned. Den akademiske familien har i lang tid nesten hatt monopol på sannheten om den verden vi lever i. Nå er det ikke slik lenger: Folk vil bestemme selv hva de vil tro på, enten det er vitenskapelig forskning eller det er Snåsamannen. Det har lært medlemmene av Akademia-familien at dersom de ønsker å bli tatt på alvor og ikke vil bli sett på som arrogante og bli isolerte fra resten av samfunnet, må de omgås andre og selv ta ansvaret for å uttrykke seg forståelig.

Alle mennesker trenger en familie å høre til. I familien kan vi alltid regne med å bli sett og forstått. I vårt moderne samfunn er den tradisjonelle familien erstattet med nye familier. Akademia-familien er altså ikke enestående i så måte. Bare her i Grimstad har vi mange familier: Vi har en næringslivsfamilie, vi har en politikerfamilie, vi har en skolefamilie, vi har en kirkefamilie (eller snarere flere), vi har en rådhusfamilie, en fotballfamilie osv, osv.

Vi vet at familiesamhold er viktig, også i denne betydningen av ordet. Men det hadde ikke vært mulig å leve i dette samfunnet dersom familiene ikke også hadde greid å ordne opp seg i mellom. Se bare på den tragedien som nå utspiller seg mellom Israel-familien og Hamas-familien i Gaza. Her tror jeg småbyen Grimstad har et fortrinn som større byer ikke har. Vi lever enda så tett at det er umulig å lukke seg inne i sin egen familie. Dessuten har ingen makt eller mulighet til å utvikle noe totalitært system basert på sin families forståelse av virkeligheten. Tvert i mot møter vi stadig medlemmer fra andre familier og må forholde oss til dem. Denne egenskapen kan være en styrke for Grimstad, også som universitetsby, som større universitetsbyer ikke har i like stor grad.

Grimstad må ta godt vare på de fortrinn den har med ikke å være for stor. Et universitet lokalisert i en småby kan bidra med en kunnskap og en innsikt som kan bli viktige tilskudd og korreksjoner til det som kommer fra storbyuniversitetene. Og hvem vet, kanskje det som i dag menes med ordet ”elfenbenstårn” en vakker dag blir så fjernt og glemt blant folk at dette ordet får tilbake sin opprinnelige betydning? Hadde ikke det vært fint?

Kommentarer