E’ d’ikkje felt?

E’ d’ikkje felt?

Universitetsdosent Dag G. Aasland, UiA

Vi begynner å bli ganske vant til førstesideoppslag om hvor dårlig det står til i Grimstad. ”Eldre er opprørt – slutt på omsorgen”, ropte Adressa til oss den 10.9. Samme dag kunne vi lese på førstesiden i Agderposten at foreldrene på Fjære skole ”må selv kjøpe vifte og hasper”.

Det er selvsagt lett å forstå at det ikke ligger noen stor journalistisk utfordring i å fortelle hver gang at livet i byen går sin vante gang og at de aller fleste stort sett har det greit. På den annen side kan det heller ikke være så veldig utfordrende for kreativiteten å følge den samme faste malen: a) Finn en som kan fortelle om noe som er galt, og b) finn en syndebukk å henge ut. Selvsagt skal det ikke bestrides at ikke alt er som det burde være på mange områder, i hvert fall ikke etter ”rik, norsk standard”, etter at kommunen er kommet i et økonomisk uføre. Den erkjennelsen tror jeg nå har sunket inn i oss alle, også de som på ulike måter er ansvarlige. Og vi skal for all del være glade for at vi har en våken og kritisk presse, som beskriver den virkeligheten som finnes på ulike steder i kommunen. Men om en beskrivelse er riktig, er det ikke dermed sagt at den gir et riktig bilde av virkeligheten.

Jeg lærte å bruke kart og kompass i speideren. Jeg husker en vitsetegning fra ”Speiderguttboka” den gangen, av en orienteringsløper som var kommet fram til en gård og med stor overbevisning sa til bonden mens han pekte mot skogkanten et stykke unna: ”Denne gården skal ligge der borte!” Vi kan more oss over de som forveksler kartet med virkeligheten. Men forholdet mellom kart og virkelighet er ikke alltid så enkelt som vi gjerne vil ha det til. Det er greit nok når det gjelder gårder og veier, da er det udiskutabelt at det er kartet som må tilpasses virkeligheten. Men når det gjelder mindre håndfaste ting, er det ofte heller kartet som lager virkeligheten. Når en journalist beskriver en hendelse, kalles det gjerne for en reportasje, fordi det som står i avisa er en rapport om noe som har funnet sted. Men så enkelt er det ikke alltid. For store deler av det vi må forholde oss til er det slik at det er først når det blir satt ord på det at det blir virkelig for oss. En reportasje er ikke bare en reportasje, den konstruerer en virkelighet. Hvis vi har vært vitne til en stor og uvanlig hendelse, for eksempel en stor ulykke, er den liksom ikke helt virkelig for oss før noen andre har satt ord på den, helst i aviser, radio eller tv. Og de ordene som blir brukt, former hvordan vi forstår det som har skjedd.

Enhver elendighetsbeskrivelse gjør oss selvsagt bekymret, om det den handler om, og ofte med god grunn. Men vi bør også bli bekymret over hva beskrivelsen i seg selv gjør med oss, og ikke minst hva den gjør med de som er i posisjon til å gjøre noe med situasjonen. Den kan være til å miste motet av, med den følge at om den ikke stemmer helt med virkeligheten i utgangspunktet, kan den faktisk komme til å gjøre det etter hvert.

Billed- og livskunstneren Ferdinand Finne kalte en av sine bøker ”Veien blir til mens du går”. Tittelen har overlevd boka, fordi den uttrykker en felles erfaring, på tross av at den rent konkret er helt feil. Vittige hoder har illustrert dette ved å vri på den til ”Båten blir til mens du ror”. Men hvis vi ikke bare tenker på båter og fysiske veier, så erfarer vi alle at virkeligheten ofte blir slik vi definerer den. Det er egentlig en skremmende tanke. For vi mennesker vil helst tro at først ligger det en sannhet der, deretter forsøker vi å sette ord på den. Selv om vår erfaring taler for det motsatte: Veien blir til mens vi går – virkeligheten blir til mens vi setter ord på den.

Kan situasjonen i Grimstad beskrives, og dermed formes, på andre måter? Kommunens politiske og administrative ledelse har gitt seg selv 2-3 år på å komme i økonomisk balanse. Det kommer til å bli en tøff jobb. Det de antakelig trenger aller minst er stadig å høre hvor dårlige de er. Det kan være vanskelig å se lyset i enden av tunnelen. Men kanskje vi kunne montere noen lys i tunnelen? Kanskje vi kunne finne noe å glede oss over, og noe å glede oss til, hvis vi løfter blikket opp fra mistrøstige årsregnskap. Hva slags by kan vi se for oss når vi ser noen flere år lengre fram i tid og dagens traurigheter er tilbakelagt – og kanskje glemt?

På en byggeplass i Nordre Groosåsen har det nettopp reist seg et nytt universitetsbygg. Neste høst flytter studenter og ansatte inn i nybygget og i den nyrestaurerte tidligere Teleskolen. Men det er ikke selve bygningen som er det viktigste. Hva vil dette stedet være, for eksempel i 2030? Jeg ser for meg to alternativer: Enten vil det være en lukket verden, som byen ellers ikke merker noe særlig til. Eller så vil det være et sted for byen. En vannpost for mennesker med kunnskapstørst. En trofast alliansepartner og støttespiller for alle som har behov for en motvekt mot tabloid fordummelse og snever selvtilfredshet. Det kan den ikke bli ved å være som et fjernt, verdslig tempel med monopol på sannheten, men den kan bli det ved å være et sted der ulike meninger og virkelighetsoppfatninger kan møtes og brytes mot hverandre. For de som våger.

Ingen annen norsk by på Grimstads størrelse har fått denne muligheten. Men hvis vi skal klare å utnytte den, kan vi ikke se på campusen som noe ”de” holder på med ”der oppe”, det vil si Ugland, UiA og ”kommunen” – som om også kommunen var et ”de” og ikke et ”vi”. Da vil den ikke kunne bli noe som angår oss. Jo flere som ser mulighetene, jo flere muligheter vil vi se. Dette er en gylden anledning for byen som kanskje aldri vil komme igjen. Det er en anledning til å montere lys i tunnelen.

Erfaringen om at vi alle er med på å forme vår egen virkelighet har to sider. Den ene siden går ut på at jo flere ganger vi sier ”Er det ikke ille?”, jo riktigere kan det bli. Den andre er at jo flere ganger vi sier ”Er det ikke flott!”, jo riktigere kan det også bli.

Tog du ’an?

Kommentarer