Dialekten forteller hvor du er fra, og det er viktig

Dialekten forteller hvor du er fra, og det er viktig

Av professor Ernst Håkon Jahr, UiA

Les artikkelen i Kristiansand Avis:

Noe mange utlendinger legger merke til når de kommer til Norge, er at vi er et dialektinteressert og ikke minst dialektbrukende folk.

Det er slik at for mange nordmenn er dialekten, talemålet på hjemstedet, det språket som står dem nærmest. Det er det som er "hjertespråket" for mange, det som er språket de tenker i, og det som er målet de best vet å ordlegge seg på. Mister de dialekten, mister de gjerne noe av seg sjøl også. Talemålet er en del av personligheten, en del av identiteten til hver enkelt.

I Norge er det å være fra et sted svært viktig, det å ha en plass der en hører mer hjemme enn andre steder. Om en flytter rundt i landet aldri så mye, tar en likevel hjemstedet sitt med seg dersom en tar dialekten med. Og hvis folk får seg bunad, da vil de helst velge en som er fra distriktet der de er vokst opp. Å identifisere seg med stedet en er fra, bygda eller byen, er således viktig for mange nordmenn. Og dialektbruken er intimt knytta til akkurat dette. Dialekten forteller andre hvor vi er fra, og gjør at vi sjøl alltid vet hvor hjemme egentlig er.

Noen lurer på hvor mange dialekter det er i Norge? Det er et interessant spørsmål, som er blitt stilt og besvart mange ganger, og besvart veldig forskjellig, får jeg legge til. For det er et nokså vanskelig spørsmål å svare fullgodt på. For hvor mange steder er det egentlig å være fra her i landet, kunne en spørre tilbake.

Et vanlig svar å gi er likevel at det er like mange dialekter som det er kommuner. Hver kommune har sin dialekt. Noe er det i det, men mange kan også med en gang gi gode eksempler på at det er til dels store dialektforskjeller innad i en kommune, og noen vil mene at én dialekt kan omfatte flere kommuner. Og hva gjør en med kommunesammenslåingene? I norsk dialektologi, det vitenskapelige studiet av de norske dialektene, har en ganske langt fram mot vår tid lagt kommuneinndelinga før 1918 til grunn. Det er jo nokså langt tilbake, men flere forskere har ment at den inndelinga en hadde fram til 1918, bedre enn de seinere gav ganske riktige dialektinndelinger også.

Mer interessant likevel enn spørsmålet om antall dialekter er kanskje dette: Hvorfor er det egentlig så mye bruk av dialekt her til lands?

For det viser seg at dialektbruk er langt mer vanlig i Norge enn f.eks. i Sverige og Danmark. I våre nærmeste naboland har øving i å bruke standardisert talemål vært et viktig ledd i svensk- og danskundervisninga, og der har formålet lenge vært å komme bort fra bruk av dialekt. Det har de også greid i ikke liten grad, selv om svenske og danske dialekttrekk mange steder ennå er mer i bruk enn folk flest i disse landa tror. Den siste generasjonen har likevel det synet vunnet mye fram også i Danmark og Sverige at elevene må få tale dialekten sin uten å bli retta på.

For det er slik det har vært i Norge i 130 år.

Bakgrunnen for at det er så utbredt dialektbruk i Norge, er blant annet denne:

Etter at Norge blei fritt fra unionen med Danmark i 1814, var det mange som bare ville godta bygdedialektene våre som virkelig norske. De argumenterte derfor aktivt for at skoleelevene ikke skulle lære et normalisert talemål etter boka når de gikk på skolen. For i boka stod det danske ord og former, og de ville ikke at barna skulle lære å tale "dansk". Derfor blei dialektene så viktige. Å snakke etter boka ville, mente de, bare bli å knote, og det ville bli å knote dansk i tillegg. Dette var den viktigste grunnen til at Odelstinget i Stortinget i 1878 bestemte at elevene skulle få den muntlige undervisninga i skolen på sin egen dialekt. I 1915 og 1917 kom dette prinsippet inn i skolelovene, og der står det ennå. I Opplæringslova av 1998, § 2-5, annet avsnitt, står det at "I den munnlege opplæringa avgjer elevane og undervisningspersonalet sjølve kva for talemål dei vil bruke. Undervisningspersonalet og skoleleiinga skal likevel i størst mogleg grad ta omsyn til talemålet til elevane i ordval og uttrykksmåtar."

Denne paragrafen har nok ikke helt kunnet hindre at enkelte lærere gjennom åra, i beste hensikt naturligvis, har "retta" og "korrigert" språket til elevene. Fra mange kanter av landet kan folk fortelle om det, kanskje særlig fra byene. Men paragrafen har likevel hatt mye å si for at dialektbruken hos oss er så utbredt. Det prinsipielle synet som ligger til grunn for denne paragrafen, har nemlig gjort at opplæring i et standardtalespråk ikke er blitt en del av norskopplæringa i skolen, slik det har vært en del av morsmålsundervisninga i Sverige og Danmark.

Andre forhold kan ganske sikkert også trekkes fram for å forklare at Norge skiller seg så kraftig ut i Europa når det gjelder aktiv dialektbruk, men det er liten tvil om at den lovbeskytta dialektbruken i skolen har bidratt vesentlig til den talespråkssituasjonen vi har hos oss.

Det er da også bare i Norge det har kunnet gjennomføres en slik gjettelek på tv som den vi hadde i NRK på 1980-tallet, "Har det på tunga", der lag med lærerstudenter konkurrerte om å finne ut hvor forskjellige dialektstemmer var fra i landet, og da ofte ned til den enkelte kommunen. Jeg hadde gleden av å være dommer i de programmene, og forbauses fortsatt av at mange folk tydeligvis husker dem med glede og spør meg om det ikke kommer flere slike spørreprogrammer. Det blei foreslått for NRK en gang på 1990-tallet å lage en ny serie, men da syntes sjefene i NRK at det blei for "norsk", som de sa.

Ja, nettopp, for en gangs skyld kunne det faktisk produseres konkurranseprogrammer i norsk tv som bare kunne lages her, bygd på noe vi er alene om og kan være stolte over: den norske dialektbruken. Alle andre spørreprogrammer er jo i virkeligheten importert fra utlandske tv-kanaler. Men sjefene sa nei til flere "Har det på tunga"-programmer.

I neste artikkel har jeg tenkt å skrive om utviklingstendenser i kristiansandsdialekten. Mye har hendt med språket i byen siden faren min løp rundt og lekte i Kvadraturen rundt 1920. Men det kommer jeg altså tilbake til neste gang.

Ernst Håkon Jahr

Del/Tips:

Kommentarer