"De to kulturer" og Universitetet i Agder

"De to kulturer" og Universitetet i Agder

( Kristiansands Avis 2. juli 2009)

Fag på universitetene er de siste 50 åra ofte blitt omtalt som tilhørende to helt ulike vitenskapskulturer: den teknisk-naturvitenskapelige og den humanvitenskapelige.

Opphavsmannen til denne inndelinga er den britiske forskeren og forfatteren C.P. Snow, som i et foredrag i Cambridge i mai 1959 hevda at det var blitt ei djup kløft mellom disse to "kulturene" ved universitetene. Foredraget blei bok, og på norsk fikk den tittelen: "De to kulturer". Det er seinere blitt et godt innarbeida begrep, selv om Snows synspunkter ofte er blitt kritisert og til og med fullstendig avvist av enkelte.

Når noen snakker om "de to kulturer" i akademisk sammenheng, betyr det altså den teknisk-naturvitenskapelige og den humanvitenskapelige, og en er særlig opptatt av ulikhetene dem imellom. Snow hevda at de nå var blitt så forskjellige at folk ikke lenger forstod hverandre, og at de heller ikke ville forstå, og verdsette, hverandres innsats. Folk fra begge kulturer hadde – og har – ofte klare stereotypiske oppfatninger av hverandre.

Jeg kan godt huske slikt fra min egen studietid ved UiO fra 1967 og utover: Studenter innen humaniora og samfunnsvitenskap så ofte på studentene innen naturvitenskap som upolitiske og generelt uengasjerte i det som skjedde rundt dem. Det at Donald Duck var utlagt på lesesalen deres, var helt som det skulle være. På den annen side hadde de naturvitenskapelige studentene, de med de harde vitenskapene, ofte lite til overs for dem som hele tida drøfta teori og metode, som problematiserte alt, og som kom fram til resultater som ikke kunne etterprøves og gjentas. Slikt var ikke vitenskap i egentlig betydning, kunne de si. Hva var egentlig vitsen med slike fag?

De siste års forskningsmeldinger fra regjeringene, både fra den vi har nå og fra den forrige, har ikke vært lystelig lesning for dem som arbeider i og med humanvitenskapene. Det som gjennomsyrer meldingene mer enn noe annet, er en holdning om at forskninga skal være direkte nyttig og anvendbar. Dermed kommer grunnforskning generelt under press, men kanskje særlig humaniora og andre kritiske humanvitenskaper. Resultatene derfra kan vanskelig måles i kroner og øre, eller i antall patenter.

Dette synet hos sentrale myndigheter er svært kortsiktig, fordi det er dagens grunnforskning som skal være med på og gi svar på morgendagens spørsmål. Myndighetene synes å tro at det nesten aleine er anvendt teknisk-naturvitenskapelige og medisinsk forskning som kan gi oss de svar vi trenger for å løse alle dette hundreårets problemer.

Dersom grunnforskningsmiljøene ikke støttes i tilstrekkelig grad, og de humanvitenskapelige forskningsmiljøene forvitrer, vil mange gode forskningsmiljøer utvilsomt kunne bli borte i løpet av noen tiår. En slik utvikling har naturligvis ikke vært intensjonen hos myndighetene. Men når de i sin politikk ikke balanserer godt nok mellom grunnforskning, anvendt forskning og "de to kulturer", er det desto viktigere at universitetene er seg sitt ansvar bevisst.

Etter at universitetene nå mer og mer får såkalt resultatbasert finanisering, med honorering etter studentenes avlagte studiepoeng og de ansattes forskningsproduksjon i form av publikasjoner, står imidlertid mange fag med liten studentsøkning i fare for å bli nedlagt.

I min rektortid blei kjemifaget trappa ned ved daværende HiA. Vi hadde omtrent ingen studenter, men var likevel usikre på om vi burde gjøre det. Kunne vi ha et universitet uten eget studietilbud i kjemi? Nå står fysikkfaget under tilsvarende press. Hvis nå fysikkfaget, som kjemi, blir avvikla, vil riktignok ingen av dem likevel bli helt borte, for begge vil fortsatt finnes som fag i lærerutdanninga. Men innen den grunnleggende bachelorutdanninga vil vi altså kunne oppleve at UiA ikke har tilbud i kjemi og fysikk. Kan et universitet med store ambisjoner ikke ha nobelprisfagene kjemi og fysikk?

I den andre kulturen, den humanvitenskapelige, er også enkelte fag utsatt. Særlig er tyskfaget under press nå. Studenttilgangen har i flere år vært dårlig i hele landet. Alle universitetene har måttet trå vannet og håpe på bedre tider, samtidig som en har prøvd å være kreativ i jakten på flere studenter. Og igjen: Kan det norske universitetet som ligger nærmest kontinentet (UiA), være bekjent av ikke å ha tilbud i tysk, språket til vår viktigste handelspartner i Europa, og også det største språket i vår del av verden? (Nå ser det heldigvis ut til at studenttørken kanskje kan være over. I år har det nemlig meldt seg 13 studenter til årsstudiet i tysk ved UiA.)

Om vi kan ha et universitet uten det og det faget, er naturligvis et såkalt retorisk spørsmål. Svaret er nemlig gitt. Vi kan det. Universitetskriteriene i Norge spør egentlig ikke etter stor faglig bredde. Det viktigste er imidlertid om vi kan ha et et A-universitet uten egne studietilbud i helt grunnleggende fag i "de to kulturer"? Det er langt verre å svare ja på det spørsmålet.

Vi har fra dag én lagt an på å bygge et A-universitet på Agder. I 2001 avviste vi derfor et forslag fra myndighetene om at vi kunne bli universitet med én gang, på grunnlag av bare ett doktorgradsprogram. Da ville vi nemlig ha blitt et opplagt B-universitet, et universitet bare i navnet. Det Agder trengte, var et universitet med solid faglig bredde også i topputdanningene. Det tilsa flere doktorgradsprogram i begge "de to kulturer". Dét universitetet måtte vi vente på til 2007, men det var vel verdt ventetida.

Ved UiA er det nå en relativt god balanse mellom "de to kulturer". Det er viktig at forskerne samarbeider over "kultur"-grensene. Mitt inntrykk er at det har vært gjort og blir gjort i betydelig grad ved UiA, og kanskje mer enn mange andre steder. Det er utvilsomt en veldig styrke for universitetet.

Men det er nødvendig at slikt samarbeid får utvikle seg videre. Det bør legges mer til rette for felles studieprogrammer og forskning som binder "de to kulturer" tettere sammen. Slik kan UiA framstå som et utdannings- og forskningsmessig samla og samarbeidende, og samtidig kritisk og samfunnskorrigerende universitet. Lykkes vi med det, lykkes vi med å bygge det Universitetet i Agder som vi har drømt om.

Ernst Håkon Jahr

Kommentarer