Askefast og hjernevask

Askefast og hjernevask

Av universitetsdosent Dag G . Aasland, UiA

Midt i en heftig diskusjon utløst av en TV--serie om vi er ”født sånn eller blitt sånn”, og som stilte det underlige spørsmålet om det er naturen eller samfunnet – arv eller miljø – som bestemmer våre liv (som om noen skulle komme på tanken at dette er et spørsmål om et enten/eller og ikke et både/og) slår naturen til med et knallhardt argument, i form av et vulkanutbrudd som lammer internasjonal flytrafikk i flere dager. Askeskyen skapte problemer for mange mennesker; mange ble sittende ”askefast” på en flyplass et eller annet sted i verden. Men samtidig er den samme askeskyen også en viktig og nyttig påminnelser til oss mennesker om at vi ikke kan gjøre opp regning uten vert: Hvis vi i det hele tatt skulle finne på å innrette våre liv som om naturen ikke finnes, kan vi ganske fort få oss noen overraskelser. For uansett hvor flinke vi er med ord og teorier – eller med teknologi for den saks skyld – kan vi ikke konstruere oss bort fra den naturen vi er en del av. Det var nettopp her vulkanutbruddet på Island altså kom som en viktig og nyttig påminnelse.

TV-programmene i ”Hjernevask”-serien viste fram som kuriositeter samfunnsforskere som lot til å se bort fra det i oss mennesker som er gitt fra naturens side. Men det er ikke bare enkelte samfunnsforskere som kan bli tatt i forsøk på å se bort fra våre biologiske og fysiske røtter. Hvem ble ikke overrasket over at fly ble stående på bakken? Er vi ikke egentlig alle lært opp til å tro at vi mennesker er i stand til å mestre alle naturens utfordringer? Uansett hva naturen måtte finne på, har vi så stor tro på våre eksperter at vi tar som en selvfølge at vi kan fortsette våre daglige liv som om ingenting har skjedd. Det vil si, slik er det for oss som har penger til å møte utfordringene. De som ikke har det, tvinges til å innfinne seg med naturens luner på en helt annen måte. Vi nordmenn, som er verdenskjent for vår entusiasme for friluftslivets gleder, sier så eplekjekt at ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”. Til det vil nok mange si – og jeg tror med rette – at i så fall har vi enda ikke erfart dårlig vær.

Denne tilbøyeligheten til å fornekte ”det naturlige”, for det er vel faktisk det vi må kalle de utfordringer som naturen stiller oss ovenfor, gir seg også andre utslag. Framskrivninger av utviklingen i arbeidslivet forteller oss at behovet for ansatte i helse-, pleie- og omsorgssektoren vil vokse bratt i årene framover. Vi ser for oss et samfunn hvor den ene halvdelen må pleie og behandle den andre. Alle kan forstå at dette ikke kan være en bærekraftig utvikling: Noen må jo også skaffe til veie alt det andre vi trenger for å leve. Et så stort behov for helse- og omsorgspersonell i fremtiden forteller oss derfor mer om hva slags samfunn vi er i ferd med å bli enn om de menneskene som trenger denne omsorgen. Dette har også med fornektelsen av det naturlige å gjøre. Utviklingen i medisinen har sin egen dynamikk: Tilbudet av stadig nye behandlingsmuligheter produserer sin egen etterspørsel. Og denne veksten bare tiltar. Samtidig er dette en utvikling ingen av ønsker å bremse. Eller for å si med visesangeren Halvdan Sivertsen: ”Vi vil leve lenge vi, men gamle vil vi aldri bli”.

Også finanskrisen er et eksempel på neglisjeringen av den virkelige verden. De som er rike gjør det de kan for å fortsette å være rike, selv om det betyr at de skaffer seg stadig mer gjeld. Med andre ord: Finansøkonomien later som om realøkonomien ikke finnes.

Kanskje vi en dag må tvinges til å innse at vi har noe å lære av de menneskene på jorda som vi til nå har betraktet som ”mindre utviklet”, det vil si de som ikke har vært, og fortsatt ikke er, så privilegerte som oss. Uten på noen måte å idyllisere deres hverdag, har vi mye å lære av dem om menneskenes avhengighet av naturen. Det vi kan lære er at det å ta naturen med i beregningene ikke betyr å resignere, men snarere å gjenoppdage den jorda vi er en del av, hvor livsprosessene, inklusiv naturens lunefullhet, aldring og død, er det mest naturlige av alt.

Det å skaffe seg ny kunnskap og erkjennelse (som vi for øvrig også kaller forskning) består ikke i å ”hente ned” fra ett eller annet sted ”der ute” sannheter som bare ligger klare til å bli oppdaget. Forskning er å delta i samtaler mellom mennesker, samtaler som øker vår forståelse av den verden vi lever i, både naturens, samfunnets og enkeltmenneskets univers, hos alle de som deltar i den. Det er naivt å tro at noe av denne forskningen er verdinøytral. Riktig nok er det lett å se at en viktig drivkraft i forskningen er den enkelte forskers nysgjerrighet og ønsket om å finne ut hvordan verden henger sammen. Denne nysgjerrigheten er noe vi er utstyrt med fra naturens side. Se bare på små barns nysgjerrighet og forskertrang helt fra de er født. Men forskning er noe mer enn dette. Skal vi komme videre utover vår egen nysgjerrighet, må det vi har å fare med også være interessant for andre. Med andre ord: For at den naturgitte nysgjerrigheten skal føre til økt kunnskap, må de nødvendige miljøbetingelsene være til stede. Vi må ha noen å snakke med som er interessert. Og så lærer vi oss etter hvert at det som det er verdt å finne ut av er det som også betyr noe for andre.

Helt fra fødselen må et barn ha mennesker rundt seg som er opptatt av hva det foretar seg. Men etter hvert som barnet vokser til, blir det også møtt med krav og forventninger om å være noe for andre. Og hvis vi ikke kan møte disse kravene, vil resultatet bli ensomhet, noe som enten vil føre til at vi trekker seg tilbake fra fellesskapet, eller at vi bruker primitive maktmidler for å gjøre oss gjeldende.

Kunnskap blir til i et miljø av ønsker, drømmer, makt og vilje. I den samtalen som kalles forskning skal vi stille krav til hverandre om redelighet. Men uansett hvor flinke vi er til dette, deler vi alle de samme drømmene om et godt liv, og lar oss styre av disse. Derfor er det ikke noen ytre, naturgitte krefter som driver utviklingen av ny kunnskap framover. Naturen utstyrer oss bare med nysgjerrigheten og forskertrangen, så er det opp til oss hva vi vil gjøre ut av den.

Kommentarer