"Æ æ a å edår" – kristiansandsdialekten i forandring

"Æ æ a å edår" – kristiansandsdialekten i forandring

Av professor Ernst Håkon Jahr, UiA

Her på Agder har vi egentlig det mest interessante språkbildet i hele landet. Grunnen til det er at vi innafor et relativt lite landområde, agderfylkene, har større forskjeller mellom dialektene enn noe annet sted i landet.

Les artikkelen på KAs nettside:

Del 1

Del 2

I de indre bygder finner vi dialekter som har bevart mange gamle ord og former. Disse dialektene er språklig mer konservative enn dialektene langs kysten. Skipsfart, handel og den store internasjonale kontakten har i kystområda gjort at språkutviklinga har skutt større fart. Dermed er dialektene langs agderkysten blant de dialektene i landet som er kommet lengst i språkhistorisk utvikling.

Et godt eksempel på dette er utviklinga vekk fra bruk av kasus. Mange kjenner til kasusbruken i tysk. Slikt brukte også vi her til lands å flotte oss med. Men etter hvert har andre måter å uttrykke seg på tatt over. Dativformer finner vi riktignok i bruk i noen norske dialekter ennå, men de er alle steder raskt på veg ut. Nesten hele kasussystemet er nå avløst av andre uttrykksmåter. I flere av de personlige pronomene finner vi likevel ennå en forskjell, nemlig mellom nevneform og avhengighetsform: jeg-meg, du-deg, hun-henne, vi-oss.

En skal likevel ikke lytte mye på hva folk sier, før en hører at også i denne resten av kasussystemet er det noe som skjer. I Oslo er det flere og flere som ikke bruker "henne" mer, men bare "hun": "se på hun!"

Hva så med "du-deg"? I Oslo tror jeg ikke det ennå er observert at noen sier "jeg skal til du", men det er nå helt vanlig i Grimstad og i et stort område i Aust-Agder. Og det er også på veg inn i Kristiansand. Jeg har hørt flere yngre kristiansandere som bruker "du" der jeg, som har målet mitt fra Asker, ville si "deg (dæi)".

Hvorfor skjer det akkurat her langs agderkysten? Vi kan kanskje si det slik at det viser at kystdialektene på Agder fortsatt er de dialektene som leder an i den språkhistoriske utviklinga i landet. Her er omløpet raskere og forbindelsene utad sterkest, derfor skjer det også ting med språket her som først seinere vil komme andre steder.

Med dette leddet i avviklinga av kasussystemet får vi "du-du" ("du kom" – "æ kom te du"), akkurat som i engelsk "you-you" ("you came" – "I came to you"). Om ikke så lenge blir nok dette både vanlig og opplagt, og slik vi er vant til fra "you-you" i engelsk.

Det er forresten en ekstra grunn til at akkurat dette skjer først her på agderkysten, og at det nokså sikkert vil spre seg ytterligere i Kristiansand. Denne grunnen er at det i dialekten nesten er sammenfall i uttalen mellom "deg" og "det". For ikke å bli misforstått kan det derfor være at noen har begynt å bruke "du" istedenfor "deg", og så har denne bruken spredt seg til andre.

Kristiansand ligger midt i området for de "bløde" konsonantene ("å bage ei kage"). Men nå blir de mindre og mindre bløte, for å si det sånn. Det er sikkert mange som har lagt merke til at de er i tilbakegang. Det er nok ei utvikling som har pågått ei stund.

Allerede for ganske lenge sia var det slik at nye ord som kom inn, ikke fikk bløte konsonanter. Derfor kunne vi få slikt som "Vindusruda på Sørlandsruta". Men i dag blir også mange ord som tidligere hadde bløt konsonant, uttalt med hard. Det er vel en påvirkning fra andre dialekter som her gjør seg gjeldende.

Min far, som lekte indianer og "kobåyer" i Vestre Strandgate litt ut på 1900-tallet, brukte alltid -ane i flertall av substantiv: guttane, jentane, husane. I dag sier ungdommen nesten bare -an. Det må vi tro er påvirkning fra de dialektene rundt byen som tradisjonelt har hatt -an.

Det med "pent" og "stygt" i språket spiller en ganske stor rolle for mange. Vi kan alle synes at noen ord eller uttaleformer er penere enn andre. Men vi må være klar over at ord eller uttaleformer ikke er "pene" i seg sjøl. Det er bare noe vi syns som enkeltindivider. Det én språkbruker kan mislike, kan en annen mene er helt i orden. La meg ta et engelsk eksempel, siden det vil være nøytralt:

Hvis du spør en engelskmann om det ordet som uttales /paint/, er "pent", kan du få dette svaret: Det kommer helt an på hva du mener. Mener du å male ("paint"), så er det ikke pent (for pen uttale er /peint/), men mener du en "pint (of beer)" så er det helt i orden med uttalen /paint/!

Dette viser tydelig nok at det ikke er ordet eller uttalen i seg sjøl som er pen eller ikke.

Men tanker og holdninger til ulike ord og uttaleformer kan opplagt over tid føre til at språket eller dialekten endrer seg. Det vil da lett føre til at en legger seg til former som en oppfatter som "penere" eller mer korrekte enn dem som har vært vanlige i dialekten før, f.eks. finner vi denne utviklinga i Kristiansand hos mange språkbrukere:

- hølle, følle, møe > hylle, fylle, mye

- skau > skog

- åssen, åffer > vordan, vorfor

Som vi ser, er de nyere formene nærmere skriftspråket. Mange vil nok se på slike former som "penere" og mer korrekte, men et slikt syn er det ikke noe språklig grunnlag for. De tidligere kristiansandsformene er absolutt like gode og like korrekte.

Noe mange nå legger merke til, er at ungdommen ofte ikke skiller mellom sje-lyd og kje-lyd. Nå er sje-lyd tradisjonelt noe fremmed i kristiansandsdialekten, s og j blei isteden uttalt tydelig og hver for seg i ord som f.eks. "sjø" og "sjelden". Men kje-lyden fantes i ord som "kino" og "kysse", og nå går den mer og mer over til å bli sje-lyd. Mange ungdommer går på "sjino og sjysser sjeresten".

Dette er ei språkforandring som skjer samtidig over hele landet, og den skjer også veldig fort. Vi kan egentlig ikke forklare hvorfor dette sammenfallet skjer akkurat nå, men det er likevel ikke så rart at det skjer. Det er nemlig slik at forskjell mellom sje-lyd og kje-lyd er det veldig få av verdens 6000 språk som har. Siden den er så sjelden, er den også svært utsatt for forandring. Det er det som nå skjer.

Noen mener at det er en følge av at norsk mer og mer også snakkes av nordmenn som i utgangspunktet har andre morsmål. Det er rett at norsken i innvandrermiljøer normalt ikke skiller mellom sje- og kje-lyden, men det spørs om det er forklaring god nok til at dette sprer seg så raskt også blant etnisk norske ungdommer. Iallfall er det grunn til å regne med at om ikke altfor mange år vil norsk ikke lenger ha noen forskjell i talespråket mellom sje- og kje-. Og kan de fleste språk i verden klare seg uten, kan nok vi også.

Kristiansandsdialekten er, som vi har sett, i rask forandring. Min far spiste "blaudis" eller "blaudekage". Den slags kake får en i Kristiansand ennå, men er det mange som kaller den slik fortsatt?

Kommentarer