|
Trond Randøy
|
16. november 2009 14:01:07
Svak utredning om publikasjonspoeng og forskningstid!
Aagedals og Egebergs utredning om forskningstid og publiseringspoeng har dannet grunnlag for styrets beslutning om prinsipper for forskningstid ved UiA, S-Sak 27/09 (distribuert pr. e-post 12. november med henvisning til DBH-statistikk: http://dbh.nsd.uib.no/rapporter/e...ing.action?id=23&query=MDXQuery). Vi kan her vise til alvorlige svakheter i utredningen. Slike svakheter er meget bekymringsfullt fordi utredningen var grunnlaget for styret vedtak, og for etterfølgende vedtak i fakultetsstyrene. Vi ber derfor om at styret vurderer saken på nytt.
Aagdal og Egeberg benytter DBH-statistikk som grunnlag for et krav om 2 publiseringspoeng pr. forsker ved UiA for å oppnå individuell rett til 50/50-fordeling mellom tid til forskning og undervisning. Ansatte ved Institutt for økonomi har vurdert dette datamaterialet og bruken av det, og har følgende kommentarer:
1. Statistikken er meningsløs for bruk ved UiA da den plukker ut de 50 beste enhetene (les: høyest antall publiseringspoeng) med mer enn 4 årsverk. Med andre ord blir UiA sammenlignet mot de 50 beste instituttene av en populasjonen på 600 institutter i UoH-sektoren. Eksempelvis er Senter for Ibsen-studier, UiO på listen med 4.2 publikasjonspoeng pr. ansatt i 2008. Senteret er en del av Det humanistiske fakultet ved UiO. Gjennomsnittet for fakultetet var 0.90 poeng i 2008. I 2007 hadde Senter for Ibsen-studier 1.1 publikasjonspoeng pr. førstestilling/postdoc/forsker.
2. Alle som arbeider eller har arbeidet som forskere vet at det er stor variasjon i forskningsproduksjonen fra år til år. Dersom vi bruker statistikken til saksbehandlerne Egeberg og Aagedal og ser nærmere på de enhetene i deres utvalg som har tall for alle årene fra 2004 til 2008, dvs 5 år, står vi igjen med 39 institutter/enheter. Vi merker oss følgende:
a.Medianen over årene for disse topp-instituttene varierte fra 1.4 til 2.8 (og vi husker at saksbehandlerne brukte 2.8 som utgangspunkt).
b.Medianfordelingen til disse 39 enhetene varierer fra 1 til 7.6: standardavviket over enhetene ligger mellom 0.2 til 2.2 med et gjennomsnitt på 0.8. Variasjonskoeffisienten (standardavviket dividert med gjennomsnittet) ligger i intervallet 0.1 og 1.3 med et snitt på 0.4.
c. Medianen over de tre siste årene for hvert institutt på listen ligger på 2.3.
3. Saksbehandlerne Egeberg og Aagedal sammenligner oss som nevnt med de 50 beste instituttene/enhetene i landet. I DBHs populasjonen er det litt i underkant av 600 institutter/enheter som er listet opp. Av disse har ca 330 enheter innrapporterte publikasjonspoeng (> 0) i 2008 fra førstestilling/postdoc. Beskrivende statistikk for alle enhetene er:
pubpoeng
-------------------------------------------------------------
Percentiles Smallest
1% .1 .1
5% .2 .1
10% .3 .1 Obs 334
25% .7 .1 Sum of Wgt. 334
50% 1.35 Mean 2.003892
Largest Std. Dev. 4.072999
75% 2.1 13.7
90% 3.1 13.8 Variance 16.58932
95% 5.3 43.3 Skewness 9.716079
99% 13.7 54.2 Kurtosis 113.6924
Medianen for hele utvalget er 1.35 som er langt lavere enn mediantallet for topp 50. Vi ser også at gjennomsnittet for hele utvalget er 2, men datamaterialet inneholder store skjevheter, slik at det er lite meningsfylt å benytte gjennomsnittet.
Hva slags virkninger får publiseringskravet på 2 poeng? La oss se på Institutt for økonomi i forhold til andre fagmiljø i økonomi på universitetene og ved NHH. De to beste økonomimiljøene i landet (NHH og Økonomisk Institutt ved UiO) hadde begge 1.1 publikasjonspoeng per førstestilling/postdoc i 2008. Den faglige ledelsen ved UiA vil altså at våre aktive forskere skal være dobbelt så produktive som i de beste fagmiljøene i landet! Kravet som UiA innfører er rett og slett uoppnåelig i økonomiske fag. På svært kort sikt (1-2 år) kan ansatte tilpasse seg ved å skrive korte, enkle forskningsbidrag på norsk med tanke på publisering i tidsskriftene Økonomisk forum, Søkelys på arbeidslivet, Magma osv. Problemet er at publisering i disse tidsskriftene ikke er meritterende og ikke teller ved opprykk til professor. Generelt vil kravet ved UiA medføre at vi tilpasser oss ved å publisere på så lavt nivå som mulig. En økning i forskningskvaliteten, slik direktør Aagedal skisserer i S-SAK 27/09, vil man garantert ikke få ved å maksimere publikasjonspoeng. Det man må sikte mot er å mobilisere de forskerne som ikke publiserer i det hele tatt, og ikke ødelegge motivasjonen til de forskerne som allerede er produktive.
Publiseringskravet og dets håpløse virkninger er ødeleggende både for den enkelte forsker og for universitetet som helhet. Vi ber om at styret vurderer saken på nytt basert på riktig bruk av statistikk. Vi vil også be om at styret vurderer omdisponering av midler i budsjettbehandlingen for å gi rom for mer forskningstid ved Universitetet. Ved implementeringen av S-sak 27/09 vedtok rektor på fullmakt å tilføre ekstra ressurser tilsvarende 4,5 årsverk for at ingen skulle få redusert sin forskningstid som følge av innføringen av 50/50-prinsippet for særlig aktive forskere. Dette er derimot en midlertidig ordning som kun vil gjelde i en overgangsperiode. Etter dette vil mer forskning til de særlig aktive tas fra og redusere forskningstiden til de øvrige forskerne. Vi mener dette er ødeleggende for muligheten til å nå UiAs strategiske målsettinger. Forskningsproduksjonen vil bli preget av lavere kvalitet, arbeidsmiljøet vil ytterligere forverres ved de mest forskningsaktive fakultetene, rekrutteringsevnen vil bli betydelig dårligere, muligheten til å drive forskningsbasert undervisning forverres, og undervisningsinnsatsen vil komme under ytterligere press. Vi bygger ikke et universitet gjennom stadig redusert forskningstid!
Arngrim Hunnes og Trond Randøy, Institutt for økonomi
|
