|
Førstelektor Norvald Nilsen
|
12. januar 2009 14:05:57
SKAL ESPEN SNART FÅ FORSKE IGJEN? UTEN TIDSØDING?
Universitetene har gjennom historien hatt rollen som deM som skal ivareta den frie forskningen, finne nytt krutt å leve av i overmorgen. (Den Humboldtske idé). Det har vært et system bygget på tillit, og som har sterkt medvirket til at all utvikling i samfunnet har kommet dit den er i dag. Det har vært et system for alle Espen Askeladder, for selvdrivende nysgjerrighet og egeninitiering. Et system hvor også grunnforskningen har hatt sin plass.
Dette systemet har endret seg enormt på få år til et system som bygger på mistenksomhet og kontroll (noen driver dank?). Noen luringer (sentralt og lokalt) har pålagt sektoren mer og mer byråkrati og kontroll. Mer og mer slår det over i byråkratisme som setter kjernevirksomheten i fare. Vi har fått et byråkrati som stenger for kreativitet, og øder tid. Det er vanskelig å vurdere hvor mye av FoU-tid vi bruker på søknadskriving, søknadsvurdering osv pr. år i UiA. Kanskje brukes det totalt, om alt regnes sammen, 20 – 30 årsverk? Etter min vurdering stort sett penger ut av vinduet.
Og hva er resultatet? Det kommer mindre og mindre forskningsresultater ut av hver krone pr. år på UiA.
Denne utviklingen begynte vel for fullt på 70-tallet under utdanningseksplosjonen, og samtidig som vi fikk skrumpende budsjetter. Det ble påstått at det kom for lite ut av forsknings- og utviklingstida i U/H-sektoren, og det ble ”behov” for kontrollører.
På 80-tallet dukket tankegodset til New Public Management opp med ideer om å omforme offentlig virksomhet etter mønster av teoretiske modeller for privat konkurranseutsatt næringsvirksomhet. Pengestrømmen til universitetene skulle på nyliberalistisk vis mer og mer være styrt av oppnådde poeng på diverse felter. Blant annet den forskningen som skjedde innenfor sektoren. Vektleggingen ble også mer og mer overført til oppdragsforskning (bestillingsforskning), eller forskning som skulle understøtte eksisterende næring og virksomhet. Det ble brukt mye tid på å konstruert poengberegningsmodeller.
Dette var forskningen for Per og Pål. De skulle mer og mer konkurrere i søknadsskrivingsflinkhet (gjerne parallelle søknader) om lov til å finne kruttet. Søknadsvurderingskomiteene, som visse hvor kruttet var, skulle vurdere hvem av dem som skulle få finne det. Det ble også en stund vurdert å opprette forskningsgrupper som alle vitenskapelig ansatte skulle være med i, grupper hvor Perene og Pålene skulle gå sammen og bruke en masse tid på å orientere hverandre om hva de holdt på meg, eller kanskje kunne tenke seg å holde på med.
Kvalitetsreformen fra 90-tallet skulle få mer kvalitet på alt mulig, også på forskningen. Enda mer vekt på penger knyttet til oppnådde poeng som sentrale og lokale byråkrater hadde laget oppsett og tabeller for. Og mye mer vekt på kontroll i alle bauer og kanter.
Hva skal vi gjøre videre? Vi har nå etter min mening to veier å velge mellom:
Den ene veien er å stille enda mer krav til søknadsflinkhet og kontroll, og penger/tid til dem som er ”flinke” til å forske (innenfor vedtatte flinkhetsnormer). De som pr i dag har forskerutdanning, eller jobber på institutter hvor det gis doktorgradsutdanning. De som kan. Etter min mening mer av den medisinen som har vist seg ikke å virke.
Den andre veien å gå er å slippe til alle Askeladdene igjen. Selvsagt med kontroll i ettertid av at det kommer noe ut av det. Bort med kontrollører (dommere) som er i vurderingsmodus, og ansettelse av noen få veiledere som er i hjelpemodus. Personer som er flinke på eksterne søknader til forskningsinstitutter og internasjonale pengesekker (for eksempel EU). Folk som skal hjelpe oss i å finne nytt krutt, ikke forhåndskontrollere oss om vi kan finne det gamle.
Vi må også ha nødvendig etterkontroll av at det på sikt kommer noe ut av det hele når vi skal følge dette opp ved vurderinger av evt. lønnspålegg i lokale lønnsforhandlinger.
Førstelektor Norvald Nilsen
Hovedtillitsvalgt for Norsk Tjenestemannslag ved UiA
|
