Publiseringspoeng som doping

24. november 2009 11:03:20

Publiseringspoeng som doping

Publiseringspoeng som doping.

Tor Aagedals innlegg inneholder noen fakta om DBH-systemet, men kommer aldri til kjernen i kritikken, nemlig måten UiA velger å bruke det på. DBH-systemet kan bli godt som et dokumentasjonssystem for forskning på institusjonsnivå, men det er for lite treffsikkert på lavere nivåer. På individnivå kan incentivene bli rent pervertert. Når svært mange har kritisert systemet for å være ubalansert ved at noen fagmiljøer kommer lettere til poengene enn andre, er det mest naturlig å tenke at de kanskje har rett, ikke å bagatellisere innvendingene. Det siste er spesielt lite tillitvekkende når det er så lett å påvise svakhetene som i dette tilfellet.

Topoengsgrensen er verken fugl eller fisk. Ut fra et faglig ledelsesperspektiv er kravet for høyt. Det vil neppe få de som ikke er forskningsaktive til å begynne å forske. Da burde kravet ha vaert f.eks. 0.1 poeng pr år, slik enkelte har foreslått. Ut fra et markedsmessig incentivperspektiv er topoengsgrensen for lav. Det betyr økonomiske incentiver som fungerer som doping. Totalprisen for et fagårsverk ved UiA er minst en million kroner, så 40 prosent koster minst 400,000 kroner. To publiseringspoeng, som utloser rett på 40 prosent (ekstra) forskningstid, gir UiA bare litt over 80,000 kroner i inntekt. Resultatkravet er følgelig ikke økonomisk bærekraftig. Det vil på sikt tappe de som enten ikke kan eller vil tilpasse seg systemet strategisk, for forskningsressurser.

Selv tilhorer jeg et sterkt internasjonalisert fagfelt der publiseringspoengene utvilsomt er mer krevende å oppnå enn mange andre steder. Kun en håndfull forskere på landsplan har holdt topoengsgrensen over tid. Dette gir meg et etisk problem. Jeg vil ikke kunne anbefale forskere på mitt fagområde å ta jobb ved UiA fordi de på sikt må regne med å få dårligere forskningsbetingelser enn andre steder.

For UiA som helhet vil topoengsgrensen virke som anabole stereoider eller for den saks skyld som treningsmetodene til Tom Nordlie: De kan gi suksess på kort sikt, men de er ødeleggende på lengre sikt. Når enn oppdager dette, vil en selvsagt begynne å lappe på systemet. Da ender en opp som så mange ganger før: det kreves stadig nye kontrollsystemer og mere administrative ressurser til oppfølging. Det blir ikke mer eller bedre forskning av den slags.

S. S.