Professoralt blindspor i klimadebatten

15. januar 2010 12:14:38

Professoralt blindspor i klimadebatten

Professoralt blindspor
Artikkelen om UiAs økologiske fotavtrykk av professor Øyhus demonstrerer grønn ortodoksi på sitt mest ekstreme. At dette tenkesettet av mange forbindes med religion er det slett ikke vanskelig å forstå når vi her leser om ”syndig” norsk bilbruk, syklister med ”CO2 i hivende utpust”, i kontrast til de økologisk ”rene og uskyldige” afrikanerne, med et snaut målbart fotavtrykk.
Lavt økologisk fotavtrykk er et annet navn på fattigdom. Afrikanere flest har neppe som sitt høyeste ønske å motta medalje for lavt fotavtrykk fra den vestlige verdens grønne. De ønsker naturligvis å få del i vår velstand. Og for å oppnå dette trenger de å få benytte de effektive energikildene som fossilt drivstoff byr på, og som har gitt land som Norge en velstandsutvikling uten sidestykke i menneskehetens historie. Det største problemet for økonomisk utvikling i Afrika ville være om rett¬troende grønne fra utviklede land klarte å påtvinge afrikanere ineffektive ”bærekraftige” energi¬former. At afrikanske ledere gjerne griper anledningen til å kreve sin del av syndernes avlats¬penger er bare menneskelig.
Forestillingen om CO2 som en farlig forurensning er en uvitenskapelig myte, opprettholdt av FNs klimapanel, IPCC. Klimapanelet ble opprettet med det mandat å påvise menneskeskapte klima¬endringer, og deres videre eksistens er avhengig av hele tiden å levere varene, som innebærer et enøyd fokus på CO2, og klimaprognoser basert på tvilsomme, ikke validerte datamaskinmodeller. CO2 er en moderat klimadriver, mens 95% av jordens drivhuseffekt skyldes vanndamp. Klima¬panelet oppnår sine ”alarmerende” temperaturprojeksjoner ved å postulere positive feedback¬sløyfer fra CO2 via vanndamp. De har ikke levert bevis for denne typen fysikk, og bare det faktum at vår klode fortsatt yrer av liv understreker at klimaet ikke kan være basert på positiv feedback. Det meste av den reelle målte temperaturstigningen de siste 150 årene er en naturlig normalisering etter den lange kalde perioden kalt ”den lille istid”, overlagret temperatursvingninger med en periode på ca. 60 år. Klimapanelets sentrale alarmister har utnyttet til siste trevl plussfasen i disse svingningene (fra 1975 til 2000), men har nå store vanskeligheter med å forklare at temperaturen har flatet ut og gått noe ned de siste 10 årene.
Øyhus hevder at de fattige land blir hardest rammet av de globale klimaendringene. Vi har nå gjennom mange år fått høre av nyhetsmediene at samtlige stormer, sykloner, ras og flodbølger blir forklart med klima¬endringer. Men slike begivenheter har jordens befolkning levd med til alle tider, og tallrike undersøkelser kan dokumentere at ekstreme begivenheter ikke har blitt hyppigere det siste halve århundret. Fattige land er nok hardest rammet av alle former for naturkatastrofer, men det er fordi de er fattige, og har dårligst beredskap til å møte problemene. Derfor er det fattig¬dommen som må bekjempes, ikke CO2-konsentrasjonen.
Virkeligheten er at CO2 er livgivende for alle grønne planter. Satellittmålinger har vist at jordens totale produktivitet (planter og trær) har økt med over 5% bare de siste par årtier, og at årsaken er en kombinasjon av økt CO2 og temperatur. En stor del av økningen fant sted i Amasonas’ regnskoger (hvilke medier forteller oss om dette?). Av den store produktivitetsforbedringen hos ulike mat¬planter de siste 50 årene, skyldes trolig 10-30% (varierende med planteslag) CO2-økningen alene, og gjødslingseffekten fortsetter til mange ganger dagens nivå. Vår jord har i tidligere perioder også vært langt frodigere, og hatt CO2-nivå på 10-20 ggr. dagens. Med god grunn kan man si at det såkalte før-industrielle nivået av CO2 lå på ”sultegrensen” for jordens vegetasjon, og at forbrenning av fossilt materiale har brakt tilbake i omløp nedgravd karbon som biosfæren har stor nytte av.
Spøkefullt har det blitt sagt at prisen vi må betale for globalisering er at alle verdens land nå gjør de samme tabbene samtidig. Hysteriet rundt menneskeskapt global oppvarming med påfølgende vanvittig kost¬bare planer om å redusere CO2 er ikke bare en tabbe, det er en gigantisk skandale, ikke minst på det vitenskapelige planet.
Takket være en datalekkasje sist november fra Climate Research Unit (CRU) ved University of East Anglia, kan man håpe at klimahysteriet snart er en saga blott. Denne avdekket nemlig at en lang rekke sentrale premiss¬¬leverandører til IPCC, fra begge sider av Atlanteren, har gjort seg skyldig i bl.a. forskningssvindel, ulovlig tilbakeholding av informasjon, konspirasjon for å svarteliste tidsskrifter som publiserte avvik fra ”den rette lære” og for å stenge ute slike arbeider fra klimapanelets rapporter. Sjefen for CRU har gått av, og granskning er igangsatt. Interesserte kan finne saken under betegnelsen ”Climategate” i blogosfæren (våre hjernevaskede nyhetsmedier har knapt nevnt den).
Det mest alarmerende ved Øyhus’ avsløringer av Kampus Gimlemoens økologiske fotavtrykk er at en professor bruker tid og krefter på slikt vrøvl.