|
Anne Marie Støkken
|
24. november 2009 13:02:35
Økt individualisme eller samarbeid?
Det har heldigvis kommet mange fornuftige motforestillinger til det forslaget som her debatteres, og jeg kan slutte meg til de fleste. Flere har påpekt at det aldri har vært meningen å koble forskdokpoeng til resultater og arbeidsoppgaver på individnivå. Det er jeg helt enig i. Våren 2007 deltok jeg i et utvalgsarbeid på daværende HiA om publiseringer som grunnlag for tildeling av resultatbaserte forskningsmidler, der nettopp dette poenget ble understreket. Vi sa blant annet:
”Utvalget mener at en slik fordelingsmodell ikke må videreføres til lavere nivå enn fakultet. Modellen, eller deler av den, bør ikke benyttes ved fordeling til institutter, forskergrupper eller individer. En oversiktig modell vil være så grov at det lett oppstår skjevheter dersom den skal brukes på lavere nivå i organisasjonen eller på individnivå. Enkelte har argumentert for at institutter eller forskergrupper bør få tildelt driftsmidler basert på publiseringspoeng. Utvalget advarer mot dette og mener fakultetene må benytte sine midler etter en strategisk forankret helhetsvurdering.”
I lys av utvalgets forståelse er det trist å se det forslaget som nå foreligger. Koblingen mellom forskdok poeng og finansiering på institusjonsnivå har en viss rasjonalitet og representerer ingen stor trussel, fordi den utløser bare en liten andel av institusjonenes inntekter. Det gjelder så vidt jeg vet også på fakultetsnivå. Men når en slik modell implementeres på individnivå, kan det få til dels store konsekvenser for enkeltpersoners arbeidssituasjon, fordi den bare tar hensyn til et lite utsnitt av akademias mangfoldige oppgaver. Sentrale oppgaver knyttet til både internasjonalt akademisk samarbeid, kollegaveiledning og regionalt samarbeid med eksterne aktører i næringsliv og forvaltning er oppgaver som ofte er svært tidkrevende, uten at det umiddelbart resulterer i publikasjoner. Men slikt samarbeid gir nettverk og utviklingsmuligheter både for fagmiljøene og UiA, og dette er høyt verdsatt i utdanningspolitiske debatter, men blir ikke ”regnskapsført” på individnivå. Det samme gjelder formidlingsarbeid – og sikkert mye annet. Fagre ord følges ikke av handling, og det skaper mye frustrasjon og bidrar neppe til et godt arbeidsmiljø.
Noe av det skumle med slike ”tellekanter” er at det er så besnærende enkelt å håndtere dem, men det er langt mer krevende å ta høyde for alle implikasjonene av dem, spesielt på individnivå. Selv om jeg er enig i mye som er kommet fram på denne debattsiden i de siste dagene, er jeg derfor svært skeptisk til alle (sikkert velmente) forsøk på å flikke på systemet ved å gjøre det mer differensiert. Så lenge ikke alle de andre oppgavene blir verdsatt og ”priset” på samme måte, endres ikke de grunnleggende svakhetene ved systemet.
Konsekvensen kan uansett bli en forsterket individualistisk orientering, der ulike former for samarbeid framstår som et rent tapsprosjekt for dem som kan komme bedre ut ved å arbeide mer på egen hånd.
Dette er svært beklagelig, synes jeg, fordi akademisk liv har så mange kvaliteter og gir rom for så mange former for kreativitet som burde verdsettes. Tenk om vårt unge universitet kunne bli et eksempel for andre nettopp når det gjelder å tenke en smule alternativt. Nå er det sånn at om fagfeller fra andre institusjoner som vurderer å søke stilling på UiA, spør meg om hvordan arbeidsforholdene er her, så synes jeg (også) at det er ganske vanskelig å vite hva jeg skal svare.
|
|
Cathrine Melhuus
|
25. november 2009 10:45:58
Et anderledes universitet må ta høyde for mange ulike forskningskulturer
Takk til Anne Marie Støkken for et godt innlegg. Jeg vil gjerne fremheve et aspekt som følger i fotsporet av forrige innlegg. Jeg ønsker å reflektere over de mindre forskningsprosjektenes betydning for utvikling av et fagmiljø på instituttene, av undervisning og av kontakten med praksisfeltet. Innenfor en del profesjonsstudier, drives det relevant forskning som oppdaterer feltet, og som skaper kontakt med det feltet en underviser i. Selv om ikke alle disse forskningprosjektene har gitt uttelling i form av poeng i tellende tidskrifter (eller ikke nok poeng) så har prosjektene gitt mulighet for forskeren å utvikle forståelser for feltet, komme i kontakt med andre forskere, bidra med nye vinklinger i et større felt, og ikke minst få til gode og spennende samarbeidsforhold med praksisfeltet. Dette vil igjen fremme kvaliteten på undervisningen, blant annet ved å gjøre undervisningen dagsaktuell, en kjenner deler av praksisfeltet og en får kjennskap til annen relevant forskning. og ikke minst anvendt disse teoriene. På den måten vil nyere teorier bli levendegjort i undervisningen, som studentene ofte påpeker er viktig.
Dersom alle som ikke oppnår de poeng som kreves, sitter igjen med 10%, så frykter jeg at kvaliteten på det arbeidet vi gjør i undervisning ( forskningen ien slik % får jo svært magre vilkår) vil senkes. Vi må undervise på flere emner, og vil ikke kunne få den faglige oppdatering på alle de felt en underviser i som burde være et Universitet verdig. Dersom en ikke skaper bånd til praksisfeltet, vil det også være vanskeligere å få til samarbeid og eventuell ekstern finansiering. Jeg opplever også rektors forslag som en lite anerkjennende holdning overfor alt det forsknings og utviklingsarbeidet som faktisk er gjort, som ikke gir poeng, men har gjort UiA kjent i distriktet. Disse ulike prosjektene bør heller få støtte til å utvikle seg, det gjøres ikke ved å gjøre rammevilkårene enda strammer for de som ikke havner inni folden.
|
