Når utgangspunktet er som galest …….

Forfatter	Melding
Ole B Stabell	13. november 2009 13:02:04 Når utgangspunktet er som galest ……. (Dette innlegg gjengir en epost som tidligere er sendt til bl.a.Torunn Lauvdal, Frank Reichert og Kjell Erik Skaug) Kjære rektor og andre medbestemmende aktører. Jeg ønsker å rette fokus mot de planer som foreligger ved UiA om å innføre krav om to DBH-poeng i gjennomsnitt per år over tre år for å kunne oppnå 50% FoU-tid. At alle tilsatte ved UiA likestilles i disse krav oppfattes i utgangspunktet noe urettferdig. Ved Institutt for naturvitenskapelige fag har vi gjennom en del år hatt stor undervisningsbelastning, og lite forskningstid i forhold til den kompetansen instituttet besitter. Vi har en av de høyeste andeler av tilsatte med doktorgrad ved UiA, men produksjonen har vært til dels mager grunnet vanskelige arbeidsforhold. Vi har heller ikke noe masterprogram ved instituttet. Masterstudenter vil i utgangspunktet kunne øke publiseringsraten til en ansatt ved at studenter på høyere nivå bidrar til produksjon av data. Det må her presiseres at naturvitenskap dreier seg om eksperimentelle arbeider, som både krever tid, støttefunksjoner i form av teknisk hjelp, samt plass til å utføre forsøkene. Å kunne undervise på et høyere nivå vil også bedre adgangen til å benytte mer forskningsrelevant litteratur, og dermed forenkle den nødvendige oppdatering mot forskningsfronten. Det at vi mangler spesiallaboratorier og teknisk assistanse gir oss også et handikapp om vi sammenlignes med naturvitenskapelig tilsatte ved andre universiteter. Våre publikasjoner skrives hovedsakelig på engelsk og utgis i internasjonale ISI-registrerte journaler (gjerne med høy ’impact factor’). Tradisjonene er at vi gjerne samarbeider med andre forskere, både i inn og utland, og dette resulterer derfor i flere medforfattere på artiklene. Flere medforfattere gir færre publiseringspoeng per hode. Dette betyr i praksis at når vi søker å oppfylle UiA’s ønske om internasjonalt samarbeid, så taper vi i realiteten forskningstid på sikt. For å sette UiA’s krav i perspektiv har jeg og en kollega gått gjennom publiseringsraten til noen aktører innen våre forskningsfelt for perioden 2006-2008. Her er noe av det som framkom: Av fire internasjonalt kjente fysiologer ved IMBV, UiO, var det kun to som ville klart UiA’s publikasjonskrav. Til opplysning har alle disse ansatte i biologi ved UiO til dels store forskningsgrupper, har tilgang på mekanisk verksted, elektronisk verksted, og glassblåserverksted (alle med egne teknisk tilsatte), samt har også egne tekniske assistenter, samt master- og PhD-studenter. Som en kuriositet kan også nevnes at verken Carl E. Wieman, Nobelprisvinner i fysikk i 2001, eller Linda B. Buck, Nobelprisvinner i fysiologi eller medisin i 2004, ville fått forskningstid ved UiA. Begge er fortsatt aktive forskere innen sine fag. Linda Buck hadde kun fire publikasjoner i den angitte tidsperiode, alle i tidsskriftet Nature. Antallet medforfattere gjør imidlertid at hun ikke ville oppfylle kravene. Jeg håper spesielt denne opplysningen kan bidra til at UiA’s publikasjonskrav blir revurdert. Jeg håper dette lille innspill kan bidra til en mer edruelig holdning vedrørende krav til forskningsproduksjon. Kvel ikke den siste rest av forskningsånd innen naturvitenskap ved UiA. Med hilsen, Ole B. Stabell

Forfatter

Melding

Ole B Stabell

13. november 2009 13:02:04

Når utgangspunktet er som galest …….

(Dette innlegg gjengir en epost som tidligere er sendt til bl.a.Torunn Lauvdal, Frank Reichert og Kjell Erik Skaug)

Kjære rektor og andre medbestemmende aktører.

Jeg ønsker å rette fokus mot de planer som foreligger ved UiA om å innføre krav om to DBH-poeng i gjennomsnitt per år over tre år for å kunne oppnå 50% FoU-tid.
At alle tilsatte ved UiA likestilles i disse krav oppfattes i utgangspunktet noe urettferdig. Ved Institutt for naturvitenskapelige fag har vi gjennom en del år hatt stor undervisningsbelastning, og lite forskningstid i forhold til den kompetansen instituttet besitter. Vi har en av de høyeste andeler av tilsatte med doktorgrad ved UiA, men produksjonen har vært til dels mager grunnet vanskelige arbeidsforhold. Vi har heller ikke noe masterprogram ved instituttet. Masterstudenter vil i utgangspunktet kunne øke publiseringsraten til en ansatt ved at studenter på høyere nivå bidrar til produksjon av data. Det må her presiseres at naturvitenskap dreier seg om eksperimentelle arbeider, som både krever tid, støttefunksjoner i form av teknisk hjelp, samt plass til å utføre forsøkene. Å kunne undervise på et høyere nivå vil også bedre adgangen til å benytte mer forskningsrelevant litteratur, og dermed forenkle den nødvendige oppdatering mot forskningsfronten. Det at vi mangler spesiallaboratorier og teknisk assistanse gir oss også et handikapp om vi sammenlignes med naturvitenskapelig tilsatte ved andre universiteter. Våre publikasjoner skrives hovedsakelig på engelsk og utgis i internasjonale ISI-registrerte journaler (gjerne med høy ’impact factor’). Tradisjonene er at vi gjerne samarbeider med andre forskere, både i inn og utland, og dette resulterer derfor i flere medforfattere på artiklene. Flere medforfattere gir færre publiseringspoeng per hode. Dette betyr i praksis at når vi søker å oppfylle UiA’s ønske om internasjonalt samarbeid, så taper vi i realiteten forskningstid på sikt.
For å sette UiA’s krav i perspektiv har jeg og en kollega gått gjennom publiseringsraten til noen aktører innen våre forskningsfelt for perioden 2006-2008. Her er noe av det som framkom:
Av fire internasjonalt kjente fysiologer ved IMBV, UiO, var det kun to som ville klart UiA’s publikasjonskrav. Til opplysning har alle disse ansatte i biologi ved UiO til dels store forskningsgrupper, har tilgang på mekanisk verksted, elektronisk verksted, og glassblåserverksted (alle med egne teknisk tilsatte), samt har også egne tekniske assistenter, samt master- og PhD-studenter.
Som en kuriositet kan også nevnes at verken Carl E. Wieman, Nobelprisvinner i fysikk i 2001, eller Linda B. Buck, Nobelprisvinner i fysiologi eller medisin i 2004, ville fått forskningstid ved UiA. Begge er fortsatt aktive forskere innen sine fag. Linda Buck hadde kun fire publikasjoner i den angitte tidsperiode, alle i tidsskriftet Nature. Antallet medforfattere gjør imidlertid at hun ikke ville oppfylle kravene. Jeg håper spesielt denne opplysningen kan bidra til at UiA’s publikasjonskrav blir revurdert.

Jeg håper dette lille innspill kan bidra til en mer edruelig holdning vedrørende krav til forskningsproduksjon. Kvel ikke den siste rest av forskningsånd innen naturvitenskap ved UiA.
Med hilsen,
Ole B. Stabell