|
Otto Andersen
|
09. mars 2011 14:46:27
Kvalitetssikring av UiA’s skriftserie
Å ha en såkalt “lavterskeltilbud” i form av en skriftserie kan være nyttig for ansatte med mindre kompetanse og erfaring i forskningsvirksomhet. Siden UiA står som utgiver, bør det for institusjonens omdømme stilles visse kvalitetskrav for å publisere i denne serien. Dette gjelder ikke minst for arbeid som kan antas å ha betydelig interesse, både i media og blant andre forskere.
Spørsmålet om kvalitetssikring er aktualisert på bakgrunn av rapporten “Det gode liv på Sørlandet og tradisjonelle kjønnsroller”. Denne ble ved Agderforskning ikke utgitt på grunn av manglende faglig kvalitet. Derimot ble den utgitt ved UiA, ved Senter for likestilling. Rapporten har skapt ganske store oppslag i lokale media. Undertegnede har lest og vurdert rapporten, og konkludert med forbauselse over at UiA har utgitt den i sin skriftserie. Viserektor for forskning, Dag G. Aasland, har forsvart utgivelsen av rapporten. Aasland er for øvrig også styreleder i Senter for likestilling.
I tillegg er den nevnte rapport hovedoppslaget i TEFT, som vel har til hensikt å fronte forskningsvirksomheten ved UiA. Ansvarlig redaktør for TEFT er Dag G. Aasland. Rapporten omtales innledningsvis av rektor Torunn Lauvdal (som i parentes bemerket gjengir feil tall fra rapporten). Ved å markedsføre denne rapporten såpass omfattende, både på UiA’s hjemmeside og i TEFT, vil folk flest dermed kunne få inntrykk av at denne rapporten representerer noe av det fremste av forskningsvirksomhet blant ansatte ved UiA. Og som sagt: Agderforskning fant ikke at rapporten i nåværende form var kvalitetsmessig god nok for utgivelse.
I Fædrelandsvennen 7.3. sier Aasland at det eneste kriterium som ligger til grunn for publisering, er at dekanen ved fakultet kan gå god for den ansatte forskeren. For øvrig er ansvaret tillagt den enkelte forsker. En ordning med at dekan skal ‘gå god for’ den ansatte forsker, virker temmelig meningsløs - en dekan vil nok reservere seg mot å utstede slike “pass”. Jeg har heller ikke hørt om at denne ordningen er blitt praktisert. Etter min mening bør man finne en alternativ ordning for å kvalitetssikre rapporter som planlegges utgitt i skriftserien. Å kvalitetssikre forskningsarbeid er viktig, ikke minst for et ungt universitet som UiA.
|
|
Dag G. Aasland
|
16. mars 2011 10:15:38
Kvalitetssikring av forskningsarbeider og UiAs skriftserie
Otto Andersens innlegg peker på to spørsmål som begge krever en stadig oppmerksomhet: Det første spørsmålet er hva som er en god kvalitetssikring av forskningsarbeider. Det andre spørsmålet er hva som er formålet med UiAs skriftserie. Spørsmålene henger sammen: Svaret på det første gir delvis svaret på det andre.
Forskning består av en rekke diskurser som i ulik grad henger sammen med hverandre. Hver enkelt diskurs utvikler og formidler en forståelse av “sin” del av virkeligheten. Men ikke bare det: Innen hver enkelt diskurs utvikles også en felles forståelse av hva som er kvalitet i forskningen. Et synlig uttrykk for dette er at den eneste ubestridte form for kvalitetssikring av forskningsarbeider er en fagfellevurdering. Slik er det i forskningsverdenen og slik må det selvsagt også være for forskningen på Universitetet i Agder. Halvgode løsninger, hvor forskere på ett fagområde skal vurdere kvaliteten av arbeider på et annet, vil ikke være en god nok kvalitetssikring av forskningsarbeider.
Delvis som en følge av dette vedtok Høgskolen i Agder i 2005 å legge ned det som kaltes Forskningsserien. Publisering i denne serien ville ikke gi uttelling i det nye tellesystemet. Andre kanaler, som ga en slik uttelling, var naturlig nok å foretrekke, både for den enkelte forfatter og for institusjonen. Samtidig ble det vedtatt at Skriftserien skulle opprettholdes. Med strengere krav til tellende publisering av forskningsarbeider, ble behovet for alternative kanaler større enn før: Vitenskapelig ansatte, eller institusjonen, hadde fra tid til annen behov for en publiseringskanal som av ulike grunner ikke var aktuelle å sende inn til tellende kanaler for forskningspublisering. Rutinene for godkjenning av manuskripter ble vedtatt slik at dekanen skulle godkjenne manuset, som deretter skulle godkjennes av et redaksjonsutvalg. Redaksjonsutvalget for Skriftserien består av viserektor, bibliotekdirektør og en representant fra Formidlingsavdelingen.
De siste årene er det på UiA, som andre steder, gjort flere erfaringer som har tydeliggjort det uheldige ved de “halvgode” løsningene for kvalitetssikring av forskningsarbeider, det vil si hvor vitenskapeligheten av et arbeid er forsøkt vurdert av forskere som ikke kan regnes som fagfeller. Disse erfaringene har gjort meg enda sikrere på at vi må ha et enten-eller og ikke en glidende skala i kriteriene for vurderingen av manuskripter. Med andre ord: Godkjenning av manuskripter til Skriftserien må bygge på andre kriterier enn vitenskapeligheten av arbeidet. En konsekvens av dette er at det er forfatteren selv som må stå for vitenskapeligheten (i den grad arbeidet påberoper seg en vitenskapelighet) og være villig til å svare for seg. Når dekanen skal godkjenne manuskriptet, blir det derfor, slik jeg ser det, mer en vurdering gjort på grunnlag av sitt kjennskap til forfatteren og den generelle rett til den akademiske frihet, og for redaksjonsutvalget må det bli en vurdering av rapportens allmenne interesse.
Slike rutiner og vurderinger må selvsagt hele tiden være gjenstand for diskusjon og eventuelle endringer. Derfor ønsker jeg på det første møtet i Det sentrale forskningsutvalget å drøfte med dekanene rutiner og vurderingsgrunnlag for publiseringer i Skriftserien. Dette er også en naturlig følge av etableringen av UiAs elektroniske formidlingsarkiv, en kanal som vil gjøre det enda enklere enn tidligere for alle ansatte ved Universitetet i Agder å nå fram til både kolleger og verden forøvrig.
|
