KVALITET I HØYERE UTDANNING OG FORSKNING

Forfatter	Melding
Norvald Nilsen	06. mai 2008 09:38:22 KVALITET I HØYERE UTDANNING OG FORSKNING Det var nok mange av oss som håpet at nedsettingen av det såkalte Stjernø-utvalget skulle bidra til å endre universitets- og høyskolepolitikken etter tjue år med høyredominerte reformer inspirert av internasjonal nyliberalistisk tenkning. New Public management-trenden ville gjøre offentlig sektor mest mulig lik private bedrifter; det ble etablert markeder (som i telesektoren), og kvasi-markeder (som i sykehussektoren). Offentlige institusjoner skulle omdannes til hel- og halvprivate bedrifter (Telenor), eller markedslike, offentlige aktører (som helseforetakene). Offentlige ledere fikk større frihet og mer makt (og vesentlig høyere lønn) for å styre ”sine” ansatte og forme ”sine” institusjoner som effektive ”markeds”aktører. Blant annet ved å spisse enkelte fagmiljøer så kraftig at det utarmer andre, for distriktene, viktige fagmiljøer. I høyere utdanning var det Mjøs-utvalgets forslag i 2000 som la grunnlaget for de viktigste NPM-reformene i U/H-sektoren: ”Fristilling” fra politisk styring, finansiering basert på ”produksjon av studiepoeng”, og nedbygging av demokratiske styringsorganer til fordel for ansatte, ”sterke” ledere. Har så den bredt respekterte SV-akademikeren Stjernø og hans utvalg lykkes med å fremme forslag som bremser, begrenser, eller til og med snur markedsutviklingen i høyere utdanning? Svaret blir både ja og nei. Det mest positive med Stjernøutvalgets innstilling er at den ikke tar utgangspunkt i den internasjonale trenden om at marked er svaret på det meste. Den har heller ikke som utgangspunkt at forskning og høyere utdanning har som helt overordnet formål å bidra kortsiktig til økonomisk vekst og profitt, slik som EU gjør ved å kople universitetssektoren på den såkalte Lisboa-prosessen som skal gjøre EU til verdens ledende økonomi innen 2010. I stedet foreslås det at markedsmakten bør svekkes fordi den har ført til - mange nesten like tilbud på mange ulike studiesteder - mange nesten like tilbud under ulike navn - mange masterutdanninger med lavt studenttall - mange doktorgradsutdanninger med få kandidater, og spredte fagmiljøer med små ressurser. For å rette på disse problemene denne utviklingen skaper, vil man styrke den politiske styringen over høyere utdanning gjennom nærmere kontakt mellom institusjonene og departementet. På dette punktet er innstillinga forbilledlig klar: ”Utvalget mener at det nåværende finansieringssystemet alt i alt skaper for lite rom for politisk begrunnede beslutninger om hvilke områder som bør prioriteres, og hvordan arbeidsdelingen mellom institusjonene bør være. Men ønsker ikke å vende tilbake til en situasjon der departementet detaljstyrer institusjonene. I stedet foreslås et økt innslag av strategiske bevilgninger, blant annet gjennom innføring av en egen strategisk undervisningsbevilgning”. Dette er jeg langt på vei enig i. Stjernø fortjener etter mitt syn honnør for å ha klart å få til en enstemmig innstilling på dette punktet. Den viktigste svakheten ved utvalgets innstilling er at den ikke drøfter det som mer enn noe annet har engasjert og mobilisert universitets- og høyskoleansatte til kamp mot markedsreformer, nemlig forsvaret for forskningsfriheten, interndemokratiet, og den kollegiale styringen. Til tross for sine gode intensjoner, er det fare for at resultatet av Stjernøutvalgets innstilling kan være at både forskningsfriheten og universitetsdemokratiet blir presset enda mer. I store deler av sektoren kan nemlig demokrati og forskningsrettigheter forsvinne til fordel for moderne ”management”-styring (NPM-ideologi) hvis utvalgets forslag blir fulgt. Stjernø-utvalget vil nemlig - lovfeste at rektor også skal være administrativ leder, ikke bare faglig som i dag - lovfeste ekstern styreleder - likestille eksternt styreflertall og ansatt rektor med internt styreflertall og valgt rektor. I dag er internt flertall og valgt toppleder ”normalmodellen”. Slike reformer kan styrke de kreftene som ønsker å ansette rektor. Når rektor (også) må være administrativ leder, vil dette bety at det må legges større vekt på rektors kvalifikasjoner som administrator og personalleder. Dels er det slik at personer med høy faglig tillit ikke nødvendigvis er dyktige administratorer, dels er det mindre meningsfullt å velge en administrativ leder. En formell likestilling av valgt og ansatt rektor vil derfor fremme de sterke samfunnsmessige kreftene som ønsker å ansette rektor, og gjøre vedkommende til leder i en kunnskapsbedrift framfor et universitet eller en høyskole. Om forslaget blir gjennomført, kan vi i år 2020 tenke oss ca. 15 regionalt baserte universiteter med eksternt styreflertall og ansatt rektor. Rektor er både faglig og administrativ leder. Den nyliberalistiske managementmodellen er fulgt opp også nedover i systemene, med styreansatte, ”enhetlige” dekaner, avdelingsledere og instituttledere. De kollegiale styringsorganene er omgjort til såkalte råd, det vil si prateklubber uten reell makt. Dette er allerede hverdagen på mange av institusjonene i U/H-sektoren, og det er all grunn til å tro at modellen vil forsterke denne utviklingen. Det er den mest logiske videreføringen av den modellen som Stjernø vil ha på toppen av pyramiden. Over dette interne styringssystemet vil departementets makt over institusjonene øke, både gjennom sterkere instruksjonsrett og økt bruk av strategiske bevilgninger som gjør at institusjonene blir mer avhengig av politisk og byråkratisk goodwill og mindre avhengig av markedet. Et stykke på vei støtter jeg dette prinsippet. Men samtidig svekkes den individuelle forskningsretten. Den såkalte ”særavtalen”, som sikret de ansatte forskningsrett, er borte. Forskningstiden er skviset mellom undervisning, kontroll og administrasjon, og det ideologiske presset mot forskningsfriheten er sterkt. Det er helt i tråd med management-tenkning at ansatte skal kunne styres. Den frie forskningen, som kommer opp med hva vi skal leve av i overmorgen, blir skadelidende. Kombinasjonen av en styringsordning med bare store institusjoner med ekstern styreleder og stor fare for eksterne flertall, og bortfall av den individuelle forskningsretten, vil gi en situasjon der dagens markedsstyre blir delvis erstattet av et bedriftsinspirert managementstyre med politiske føringer. Styringslinjen vil gå direkte fra toppen og nedover. Det kollegiale styret og den individuelle forskningsautonomien blir taperne, og i siste omgang samfunnet. Det rødgrønne regjeringen og det rødgrønne stortingsflertallet bør derfor legge bort dette forslaget fra Stjernø-utvalget, slik også en rekke sentrale høringsinstanser ber om. I stedet bør regjeringen konsentrere seg om å følge opp utvalgets gode forslag om å redusere markedsstyringen av sektoren ved å redusere den resultatbaserte delen av de økonomiske overføringene (penger for ”produksjon av studiepoeng” og publisering av forskningsartikler) og styrke basisbevilgningen. Regjeringen bør også finne penger til de utmerkede forslagene om et nødvendig, bredt kompetanseløft i de korte profesjonsutdanningene (sykepleier, ingeniør osv), og om etablering av forskerskolering. Norvald Nilsen leder av NTL ved Universitetet i Agder

Forfatter

Melding

Norvald Nilsen

06. mai 2008 09:38:22

KVALITET I HØYERE UTDANNING OG FORSKNING

Det var nok mange av oss som håpet at nedsettingen av det såkalte Stjernø-utvalget skulle bidra til å endre universitets- og høyskolepolitikken etter tjue år med høyredominerte reformer inspirert av internasjonal nyliberalistisk tenkning. New Public management-trenden ville gjøre offentlig sektor mest mulig lik private bedrifter; det ble etablert markeder (som i telesektoren), og kvasi-markeder (som i sykehussektoren). Offentlige institusjoner skulle omdannes til hel- og halvprivate bedrifter (Telenor), eller markedslike, offentlige aktører (som helseforetakene). Offentlige ledere fikk større frihet og mer makt (og vesentlig høyere lønn) for å styre ”sine” ansatte og forme ”sine” institusjoner som effektive ”markeds”aktører. Blant annet ved å spisse enkelte fagmiljøer så kraftig at det utarmer andre, for distriktene, viktige fagmiljøer.

I høyere utdanning var det Mjøs-utvalgets forslag i 2000 som la grunnlaget for de viktigste NPM-reformene i U/H-sektoren: ”Fristilling” fra politisk styring, finansiering basert på ”produksjon av studiepoeng”, og nedbygging av demokratiske styringsorganer til fordel for ansatte, ”sterke” ledere.

Har så den bredt respekterte SV-akademikeren Stjernø og hans utvalg lykkes med å fremme forslag som bremser, begrenser, eller til og med snur markedsutviklingen i høyere utdanning? Svaret blir både ja og nei.

Det mest positive med Stjernøutvalgets innstilling er at den ikke tar utgangspunkt i den internasjonale trenden om at marked er svaret på det meste. Den har heller ikke som utgangspunkt at forskning og høyere utdanning har som helt overordnet formål å bidra kortsiktig til økonomisk vekst og profitt, slik som EU gjør ved å kople universitetssektoren på den såkalte Lisboa-prosessen som skal gjøre EU til verdens ledende økonomi innen 2010. I stedet foreslås det at markedsmakten bør svekkes fordi den har ført til
- mange nesten like tilbud på mange ulike studiesteder
- mange nesten like tilbud under ulike navn
- mange masterutdanninger med lavt studenttall
- mange doktorgradsutdanninger med få kandidater, og spredte fagmiljøer med små ressurser.

For å rette på disse problemene denne utviklingen skaper, vil man styrke den politiske styringen over høyere utdanning gjennom nærmere kontakt mellom institusjonene og departementet. På dette punktet er innstillinga forbilledlig klar: ”Utvalget mener at det nåværende finansieringssystemet alt i alt skaper for lite rom for politisk begrunnede beslutninger om hvilke områder som bør prioriteres, og hvordan arbeidsdelingen mellom institusjonene bør være. Men ønsker ikke å vende tilbake til en situasjon der departementet detaljstyrer institusjonene. I stedet foreslås et økt innslag av strategiske bevilgninger, blant annet gjennom innføring av en egen strategisk undervisningsbevilgning”.

Dette er jeg langt på vei enig i. Stjernø fortjener etter mitt syn honnør for å ha klart å få til en enstemmig innstilling på dette punktet.

Den viktigste svakheten ved utvalgets innstilling er at den ikke drøfter det som mer enn noe annet har engasjert og mobilisert universitets- og høyskoleansatte til kamp mot markedsreformer, nemlig forsvaret for forskningsfriheten, interndemokratiet, og den kollegiale styringen.

Til tross for sine gode intensjoner, er det fare for at resultatet av Stjernøutvalgets innstilling kan være at både forskningsfriheten og universitetsdemokratiet blir presset enda mer. I store deler av sektoren kan nemlig demokrati og forskningsrettigheter forsvinne til fordel for moderne ”management”-styring (NPM-ideologi) hvis utvalgets forslag blir fulgt.

Stjernø-utvalget vil nemlig
- lovfeste at rektor også skal være administrativ leder, ikke bare faglig som i dag
- lovfeste ekstern styreleder
- likestille eksternt styreflertall og ansatt rektor med internt styreflertall og valgt rektor. I dag er internt flertall og valgt toppleder ”normalmodellen”.

Slike reformer kan styrke de kreftene som ønsker å ansette rektor. Når rektor (også) må være administrativ leder, vil dette bety at det må legges større vekt på rektors kvalifikasjoner som administrator og personalleder. Dels er det slik at personer med høy faglig tillit ikke nødvendigvis er dyktige administratorer, dels er det mindre meningsfullt å velge en administrativ leder.

En formell likestilling av valgt og ansatt rektor vil derfor fremme de sterke samfunnsmessige kreftene som ønsker å ansette rektor, og gjøre vedkommende til leder i en kunnskapsbedrift framfor et universitet eller en høyskole.

Om forslaget blir gjennomført, kan vi i år 2020 tenke oss ca. 15 regionalt baserte universiteter med eksternt styreflertall og ansatt rektor. Rektor er både faglig og administrativ leder. Den nyliberalistiske managementmodellen er fulgt opp også nedover i systemene, med styreansatte, ”enhetlige” dekaner, avdelingsledere og instituttledere. De kollegiale styringsorganene er omgjort til såkalte råd, det vil si prateklubber uten reell makt.

Dette er allerede hverdagen på mange av institusjonene i U/H-sektoren, og det er all grunn til å tro at modellen vil forsterke denne utviklingen. Det er den mest logiske videreføringen av den modellen som Stjernø vil ha på toppen av pyramiden.

Over dette interne styringssystemet vil departementets makt over institusjonene øke, både gjennom sterkere instruksjonsrett og økt bruk av strategiske bevilgninger som gjør at institusjonene blir mer avhengig av politisk og byråkratisk goodwill og mindre avhengig av markedet. Et stykke på vei støtter jeg dette prinsippet.

Men samtidig svekkes den individuelle forskningsretten. Den såkalte ”særavtalen”, som sikret de ansatte forskningsrett, er borte. Forskningstiden er skviset mellom undervisning, kontroll og administrasjon, og det ideologiske presset mot forskningsfriheten er sterkt. Det er helt i tråd med management-tenkning at ansatte skal kunne styres. Den frie forskningen, som kommer opp med hva vi skal leve av i overmorgen, blir skadelidende.

Kombinasjonen av en styringsordning med bare store institusjoner med ekstern styreleder og stor fare for eksterne flertall, og bortfall av den individuelle forskningsretten, vil gi en situasjon der dagens markedsstyre blir delvis erstattet av et bedriftsinspirert managementstyre med politiske føringer. Styringslinjen vil gå direkte fra toppen og nedover. Det kollegiale styret og den individuelle forskningsautonomien blir taperne, og i siste omgang samfunnet.

Det rødgrønne regjeringen og det rødgrønne stortingsflertallet bør derfor legge bort dette forslaget fra Stjernø-utvalget, slik også en rekke sentrale høringsinstanser ber om.

I stedet bør regjeringen konsentrere seg om å følge opp utvalgets gode forslag om å redusere markedsstyringen av sektoren ved å redusere den resultatbaserte delen av de økonomiske overføringene (penger for ”produksjon av studiepoeng” og publisering av forskningsartikler) og styrke basisbevilgningen. Regjeringen bør også finne penger til de utmerkede forslagene om et nødvendig, bredt kompetanseløft i de korte profesjonsutdanningene (sykepleier, ingeniør osv), og om etablering av forskerskolering.

Norvald Nilsen
leder av NTL ved Universitetet i Agder