|
Paul Leer-Salvesen
|
16. desember 2009 23:23:23
Estetikk og spisemoral i undervisningsrommene våre
Nå midt i desember har jeg tilbrakt tre hele dager fra 9-18 i et av våre auditorier som underviser på et phd-kurs med deltakelse fra hele Norden. Jeg har forelest og lyttet, slik lærere gjør i slike rom. Det ble mange timer, og tilstrekkelig tid til at øynene innimellom lette seg frem til rommets estetiske uttrykk. Utenfor rommet finnes praktfull kunst fra vår unike Wenneslandsamling. Men inne i dette rommet finnes det bare fem "tavler", og alle med samme bilde og tekst: En kaffekopp utstyrt med forbudsskilt, og en tekst som forbyr ethvert inntak av vått eller tørt når en befinner seg i rommet. I tillegg til de fem store plakatene med samme budskap, finnes et tillegg som forteller at alle former for søppel som ikke er plassert i dertil bestemte bøtter, ikke vil bli fjernet fra rommet. 37 timer befant jeg med i dette rommet., periodevis hardt arbeidende og lengtende etter en kaffekopp eller en sjokoladebit. Ikonet med kaffekoppen i forbudsmodus og teksten som forbød ethvert inntak av føde, var eneste kunsteriske utsmykning og eneste tekstlige budskap i rommet. Hva er dette for noe? Hvem har autoritet til å bestemme at hverken lærere eller studenter skal kunne leske strupen eller heve nivået for blodsukker gjennom så lange arbeidsøkter, og hvem har rett til å avgjøre at ingen form for rydding utenfor de etablerte bøtter skal finne sted? Se dere rundt. De samme plakatene finnes i hundrevis i våre undervisningslokaler og grupperom overalt på Kampus Gimlemoen. Jeg spør, og denne gang ønsker jeg meg et svar fra autoritativt hold som det erfaringsmessig er vanskelig å få når en bruker dette debattforumet: Hvem har bestemt at dette plakatspråket skal være den eneste kunstneriske utsmykning av våre undervisningsrom på UiA? Hvem har besluttet at rommet ikke skal bli skikkelig ryddet, og at det ikke er mulig å nyte hverken fast eller flytende føde uansett hvor mange timer en tilbringer i rommet? Det var ytterst pinlig å måtte svare på spørsmål fra phd-kandidater fra andre iand og institusjoner som i sin pliktoppfyllend etiske modus etter mer enn daglig åtte timer i rommet spurte om plakatene var alvorlig ment. Kanskje forbudet mot å leske strupen etter lange akademiske arbeidsdager er å forstå som en særnorsk protestantisk askese? Jeg ønsker meg et svar: Hvem har bestemt at vi skal ha det slik, og at disse plakatene skal være eneste kunsterniske utsmykning i undervisningsrommene våre?
Paul Leer-Salvesen
|
