Reisebrev fra studietur til Tanzania 2009

Safari, bestigning av Mt. Kilimanjaro og hjemmebesøk hos lokale familier var bare noen av ingrediensene på studieturen til Tanzania. Joakim Soltveit, bachelorstudent i utviklingsstudier, har skrevet tre reisebrev om opplevelsene, spørsmålene og svarene han fikk underveis.

Kontrastenes land – Tanzania

Reisebrev nr 1: 15. januar 2009

En glad student på tur

Hvert år reiser førsteårsstudentene på Bachelor i utviklingsstudier og studenter på Utviklingsstudiet, årsstudium, på tur til et utviklingsland som en del av studiet. Tidligere har valgene vært Sri Lanka, Indonesia, pluss de to som var tilgjengelig i år, Tanzania og Mauritius. Selv går jeg første år bachelor og er en av fire gutter av totalt 31 studenter som er med hit til Tanzania. Jeg og fem andre bestemte oss for å dra ned til Zanzibar som er en øy rett utenfor Tanzania for å feire nyttårsaften og slappe av før studieturen begynte. Vi fant et lite hus hvor det var en tysk dame og en kar fra Zanzibar som hadde åpnet sitt eget lille pensjonat. Det lå rett ved stranden og var like idyllisk som en ser på postkortene fra sydhavsøyer. Vi hadde en knallbra nyttårsfeiring på et lokalt afrikansk diskotek med reggaemusikk og god stemning. I tillegg hadde vi stjerneskudd som vi fyrte på, og innimellom dansingen satt vi på stranden og så på stjernene.

Studieturen begynte 8. januar, og temaet i år er temaet i år er ”Agricultural and land use changes in Tanzania”. som betyr noe sånt som ”Endringer i jordbruk og bruk av landressurser i Tanzania”. Hittil er jeg kjempefornøyd med programmet, og vi har vært på forelesninger og foredrag med universitetsprofessorer, forskere, talsmenn for myndighetene og besøkt lokale prosjekter og lært mye om hvordan samfunnet fungerer her og statens rolle. Kontrastene er store mellom velferdsstaten Norge og Tanzania. Korrupsjon er et stort problem, og noen steder må lokalbefolkningen tvangsflyttes for at store selskaper skal bygge hoteller eller restauranter for turistene. En annen kontrast her er klimaet og varmen. Da vi kom hit, hostet alle og var enten forkjølte eller følte seg dårlige. Men det var nok bare en tilvenningssak for nå er alle friske og raske. Noen av studentene har vært på sykehus og klinikker for mageproblemer og små sår, men det har ikke vært noe alvorlig, heldigvis.

Vi ble på forhånd advart mot å spise salat og generelt være kritisk til maten vi spiser her, men den er god og vi spiser mye variert som ris, fisk, grønnsaker, kjøtt, kylling og poteter, og er heldige som kan gå ut på restauranter hver dag. Da blir det ganske ubehagelig når små barn spør etter mat og penger av oss.. Læreren som er med oss,

Noen av barna vi har møtt underveis

Jonathan Baker, sa at det er bra med turisme slik at en kan få til en positiv økonomisk vekst, men at det også har sine baksider ved at barna blir vant til å tigge fra turistene, og vokser opp med det. I tillegg selges det bilder, skulpturer, klær, smykker, halskjeder og andre suvenirer overalt her, og selgerne er innpåslitne når det kommer til turistene. Begge deler kommer som en konsekvens av globaliseringen og pengene som turisme genererer.

Men det er mye fint her, og jeg smiler hver dag jeg våkner for at jeg har fått sjansen til å dra hit. Kan hende det er på grunn av at det alltid er sol og varmt her, men det er også fordi det er givende å lære andre kulturer å kjenne, og spesielt en som er helt annerledes enn vår egen. Jeg er 90 % sikker på at det ikke finnes et ord på swahili som betyr eller er i nærheten av å beskrive ordet som på norsk er ”stress”. Her går alt rolig og sakte og i sitt eget tempo. Da vi fortalte de vi bodde hos på Zanzibar at vi hadde ventet i en og en halv time på maten et sted, etter at de hadde ringt til kokken og bakt brød foran oss, bare lo de og sa: Ikke mer?

Vi har mye spennende foran oss, blant annet safari, fjelltur, forelesninger, besøk i et hiv/aids-senter og i lokale organisasjoner som driver med utvikling og bistand. Jeg tror vi kommer til å få mange inntrykk underveis, og forhåpentligvis mange opplevelser som kan minne oss på hvor godt vi har det hjemme i Norge.

Noen av studentene som tar utviklingsstudier ved UiA

Opplevelser på rekke og rad

Reisebrev nr 2: 1. februar 2009

En sjiraff vi så da vi kjørte gjennom Mikumi nasjonalpark.

Her kommer en liten oppdatering siden sist. Fra de to ukene siden forrige reisebrev har vi bodd hos nonner på et kloster, vært på fjelltur opp gjennom jungelskog og høye åser og enorme fjell, nesten likt som i Norge, blitt matforgiftet og vært skikkelig dårlig, besøkt lokale miljøvernorganisasjoner, vært på plantasjer, sett sjiraffer, elefanter og antiloper og bodd hos vertsfamilier og mye mer.

Men la meg først fortelle om da jeg var på sykehus klinikk i Dodoma, hovedstaden i Tanzania. Jeg og fire andre fra klassen hadde vært skikkelig dårlige natten før og spydd og hatt feber og diaré, og ble beordret av læreren vår til å dra på klinikk for å bli undersøkt. Vi kom frem og måtte registrere oss i resepsjonen. Så ble vi sendt til en helsesøster som målte blodtrykket og vekt, så til en lege som spurte hvilke symptomer vi hadde, så tilbake til resepsjonen for å få sprøyter og til en ny lege for å ta blodprøve. Så måtte vi vente en time, som føltes som en evighet. Vi var fem stykker som praktisk talt lå rett ut på trappen foran klinikken, og var skikkelig dårlige, og klarte så vidt å fokusere blikket. Ingen av oss klarte å bekymre oss særlig for at det var en mus på venterommet som løp frem og tilbake og koste seg med det den fant å spise.

maybe today, maybe tomorrow

Så fikk vi resultatet etter en time og måtte inn til legen for å få diagnosen og resept. Da viste det seg at jeg hadde en mild form for tyfus, en annen hadde en sterkere, og en tredje hadde den sterkeste formen for tyfus som doktoren noensinne hadde sett! En annen ble diagnostisert med malaria, og den siste hadde et alvorlig tilfelle med bakterieinfeksjon i magen. Vi betalte for medisinene og dro hjem, trøtte og utslåtte. Men det morsomme med historien var at to andre fra klassen som også følte seg dårlig dro til den samme klinikken dagen etterpå og fikk de samme testresultatene, men ble friskmeldt av en annen lege. Det passer bra med det ene skiltet vi kjørte forbi, der det stod: “the bus is coming maybe today, maybe tomorrow”.

Hjemme på tunet hos vertsfamilien vår

Men over til noe mer positivt og et av høydepunktene på turen. Vi har bodd hjemme hos lokale familier her i Tanzania, og levd slik som de gjør. Stått opp tidlig, melket kuer, båret vann, laget mat, kuttet bananplanter, lært å lage lokal mat, vært i kirken på gudstjeneste på swahili, besøkt skoler og barnehjem, vært på lokalt marked, og knyttet vennskapsbånd med tanzanianere for livet. For noen var det litt spesielt å spise den samme høna til kvelds, som hadde gått rundt og klukket på tunet tidligere på dagen, men det er sånt en lærer seg til å leve med.

Nå ligger to dager med safari foran oss, hvor vi først skal besøke Ngorongoro krateret, et stort krater med masse dyr forskjellige dyr i, forhåpentligvis får vi se både løver, sjiraffer, elefanter, neshorn, flodhester, flamingoer, aper og mange andre, så forventningene er store blant folk i klassen. Den andre dagen skal vi innom Lake Manyara nasjonalpark, og der kommer vi nok til å se enda flere dyr. Jeg liker veldig godt sjiraffer og har lært meg å si det på swahili: “naipenda twiga”.

Vi har bare litt over en uke igjen av studieturen, og planene er allerede lagt. Noen drar rett til Zanzibar og skal slikke sol og bade i over 30 varmegrader der, mens andre drar til Dar-es Salaam og er noen dager der før de vender nesen hjemover. Men jeg og Elise i klassen har store planer og skal ut på vår livs fjelltur! Vi skal bestige Afrikas høyeste fjell, Mt. Kilimanjaro 5986 moh. I dag gjorde vi de siste forberedelsene og betalte depositumet, så nå er alt klart til vi skal ut å gå. Det er en 6 dagers gåtur, og det kommer til å bli tøft med mange timers gåing hver dag, men når vi står oppå toppen, er jeg sikker på at det er verdt det! Baadae! (På gjensyn på swahili.)

Noen fra klassen på fjelltur i Uluguru fjellene: Her har vi nettopp spist lunsj etter å ha gått tre timer oppover .

Slutten på en lang reise

Reisebrev nr 3: 23. februar 2009

Jambo! (Hei på swahili) Så snakkes vi igjen. Nå er studieturen over, og jeg begynner med å oppsummere hva som har skjedd siden sist. Februar måned begynte med safari i Lake Manyara nasjonal park hvor vi så sjiraffer, bavianer, gnu, sebra, fla

En apemor og en liten unge satte seg så fint til rette på panseret vårt da vi var i Ngorongoro

mingoer og flodhest. Og da vi spiste lunsj der, kom det en stor og sulten bavian hoppende opp på bordet hvor vi satt, og prøvde å forsyne seg. Flere i klassen ble skremt av bavian-angrepet, mens vakten som jaget den vekk, fikk seg en god latter. Så dro vi til Ngorongoro Crater hvor vi så neshorn, løver, gepard, elefant, aper, bøfler, hyener, gaseller og en masse andre dyr jeg ikke vet navnene på.

Etter at dyrene i Afrika var besøkt, dro vi på flere timers biltur ut på landet for å besøke et jakt- og sanker-folk som het “Hadzabe”. Her lærte vi å lage ild med bare to pinner, skyte med pil og bue samt danse afrikansk stammedans. Kanskje vi ikke fikk det helt til, men vi prøvde iherdig i hvert fall. Så kjørte vi mot småbyene igjen, og kom til et lite tettsted som het Mbulu. Der spiste vi ris og bønner på “Riverside Restaurant”, skjønt det ikke var noen elv ved siden av. Tidvis stemmer ikke alle navnene helt, og ved en tidligere anledning, kjørte vi forbi et skilt der det stod “Beach View Guesthouse”, selv om det lå 2 timer fra nærmeste strand.

Etter å ha vært innom distriktskontoret i Mbulu og hatt forelesninger der om jordbruk i området, kjørte vi videre til Babati-distriktet nord i Tanzania hvor foreleser ved UiA, Kjell Havnevik har vært delaktig i “community forestry development”. Her fikk vi omvisning på et jordbruk og fikk se hva som ble dyrket, og hvordan. Senere besøkte vi en mikrokredittgruppe i samme området, og fikk en bredere forståelse av hvordan egentlig små lån i lokalsamfunn kan føre til en positiv utvikling for de involverte. En person i gruppen hadde for eksempel utvidet kiosken sin med flere varer slik at landsbybeboerne kunne spare tid på å handle der i stedet for å dra inn til sentrum av distriktet. Slik fikk de frigjort mer tid til å gjøre andre ting som å vaske klær, lage mat, være i åkeren, passe barn og hente vann.

Besøk hos en gruppe som drev med mikrokreditt i en landsby i Babati-distriktet.

Innimellom alt det faglige, har de fleste av studentene fått tid til å kjøpe stoff og få handsydde klær fra Tanzanianske skreddere, så om du ser en person i fargerike afrikanske klær i Markens i sommer, er det godt mulig at det er en av oss. I stedet for å si hei, så kan du gjerne si Jambo! og se hvilken reaksjon du får!

11. februar hadde vi avslutningsmiddag i Arusha, og det var stor jubel da vi fikk høre at vi fikk påspandert pizza og akrobatikkshow som underholdning. Etter at studieturen var ferdig, spredte studentene seg. Noen dro hjem med en gang, mens andre dro til Dar-Es Salaam, noen til Zanzibar for å slikke sol før hjemkomsten til kalde Norge, mens jeg og Elise i klassen klarte målet vårt med å bestige Mt. Kilimanjaro, 5895 moh. Det var en fantastisk følelse å stå på toppen av Afrikas høyeste fjell, men veien dit var utrolig seig og tung, med steikende sol, bitende kulde, vind, regn, hagl og snø, oppkast og hodepine. Både det beste og det verste jeg har gjort i hele mitt liv!

Det skal bli godt å komme hjem til grovbrød og melk, kjøttkaker i brun saus og norsk laks etter to måneder på reisefot. Bort fra toaletter som består av hull i bakken, en trafikk hvor vikeplikt for fotgjengere ikke eksisterer, og gateselgere som ikke skjønner nei takk hverken på swahili, engelsk eller norsk. Hjem til kalde Norge hvor dere der hjemme kanskje har ergret dere over å måtte skrape ruten hver morgen før jobb, eller har forbannet dere over is og slaps og snø i noen måneder.

Det har vært en lærerik tur, og jeg tror jeg snakker for alle når jeg sier at Universitet i Agder skal ha skryt for opplegget til studentene sine. Det har vært interessant å besøke et utviklingsland så fjernt fra vår virkelighet hjemme, og jeg tror at vi alle sitter igjen med opplevelser for livet som har merket oss på godt og vondt.

Her er klassen samlet under avslutningsmiddagen med lærerne Jonathan Baker og Paulo Faty.

Tekst og foto: Joakim Soltveit

Del/Tips: