Michael McCracken: Ansikt

Maleriet er monumentalt, storslagent og fargesterkt, og det virker voldsomt med sine kraftige kroppslige penselstrøk. Strøkene er brede og hektiske, de synes å være utført med eksplosiv styrke og spontanitet, og vi ser tydelige spor av kunstnerens fysiske utfoldelse. Vi ser spor av fingrene hans og kanskje av den butte enden på penselen?

Dette er typiske stiltrekk ved action painting der selve den maleriske prosessen er like viktig som det ferdige resultatet, om ikke viktigere. Maleriet var sett på kun som det fysiske sluttproduktet av en lang spontan malerisk prosess der bevegelsene til kunstneren ─ håndleddet, armene, føttene ─ selve kroppens bevegelser var det kreative fundamentet. Malingen ble påført i tykke lag, og ble gjerne sprutet og dryppet på lerretet — som vi ser i verkene til den mest kjente action-maleren Jackson Pollock, foreviggjort i Hans Namuths berømte filmer og fotografier. Drypping, spruting og fysiske penselstrøk ser vi også klare eksempler på i Michael McCrackens Ansikt.

I motsetning til Jackson Pollock derimot, var Michael McCracken en helt ukjent og helt uprofilert kunstner i etterkrigsamerika. Der Pollock hadde hele New Yorks kunst og kapital establishment i ryggen og var hyllet som en helt, levde McCracken et svært anonymt, uglamorøst liv i beatmiljøet på vestkysten. Han var opprinnelig brite, men slo seg ned i San Francisco-området på sent 1950-tall, tiltrukket av det frie, kreative, radikale miljøet i California. Han hadde ingen formell kunstutdannelse, ingen utstillinger som vi vet om, og historien forteller at han ble plukket opp fordrukken i en park av Michael Bowen og Arthur Monroe og innlemmet i deres kunstnerkollektiv på Commercial Street. Michael McCracken bodde også sammen med kona Carol, en ung, vakker jazz-sangerinne som hadde søkt lykken i North Beachs jazzbuler, og som i følge ryktene også opptrådte med Janis Joplin. Både Michael og Carol døde unge av henholdsvis selvmord og overdose, og etterlot seg en sønn, Michael Jr., som vokste opp hos besteforeldrene sine.

Ser vi nøye på McCrackens Ansikt ser vi hvordan maleriet inneholder fysiske objekter som har stivnet til å bli en del av malingen; et metallbeslag, tauremser, sirkulære ringer i tre og korker. Tingene gir bildet mer liv, tekstur og tredimensjonalitet. Dette er typisk for en stil vi kaller Funk, der kunstnerne ofte tok det de hadde for hånden og inkorporerte det i maleriet, uhøytidelig og ukonvensjonelt, som vi ser i Jay De Feos kjente The Rose (Whitney Museum of Art, New York) eller i Robert La Vignes Red: Descent of the Image (Wenneslandsamlingen, UiA). Sammen er den fysiske malermåten og de pålimte materialene med på å lage et sterkt visuelt uttrykk: et aggressivt hyl som står som en pendant til beatgenerasjonens mest kjente dikt Howl av Allen Ginsberg.

Kommentarer