Sin lønn verd

SIN LØNN VERD

Kronikk 23. oktober 2008 i Fædrelandsvennen

Av Paul Leer-Salvesen

De siste ukene har vært preget av tap. Investorer har mistet store formuer. Banker har mistet både kapital og kredittverdighet. Islendingene har tapt mer enn de fleste fordi bankene deres satt dypere fast i markedsliberalismen enn andre. Det er ikke bare tale om økonomiske tap, men også ideologiske. Liberalisten Adam Smiths tale om det frie markedets usynlige hånd er byttet ut med krav om sterke og synlige statlige hender i nesten alle kretser. Ingen tror lenger blindt på markedskreftenes frie spill.

Bort sett fra i fotballen.

Gratulerer med opprykket, Start! Jeg gleder meg som gammel tilhenger. Men samtidig er det vanskeligere enn før å slippe idrettsgleden løs uten hemninger. Pengene ødelegger, eller det faktum at fotballbanene våre synes å være de eneste gjenstående arenaer for troen på frie markeder. Når en fotballklubb som Start i et lite lands nest øverste divisjon lar seks av sine spillere få årslønner på mellom en million og 2.5 millioner kroner, er det etter min mening den rene galskapen.

2.5 millioner i nest øverste divisjon for i beste fall å spille 30-40 kamper og trene noen timer hver dag? Statsministeren tjener en tredjedel. En nyutdannet sykepleier med tre års utdanning etter videregående skole, tjener 301 000 for 37.5 timers arbeidsdag med stort ansvar og meget høyt tempo. Hun kan tjene 40 000 mer etter 10 års tjeneste og ytterligere 20 000 hvis hun tar et eller to års tilleggsutdanning. Men uansett blir de fleste sykepleierne værende langt nede på 300 000-tallet om de løper beina av seg aldri så mye i arbeidssituasjoner der det bokstavelig talt kan handle om liv og død. De kan løpe i 30 år. De kan løpe langt mer enn en fotballspiller, og med mye større ansvar. Det blir ikke mer penger av det.

Hvem våger egentlig å påstå at en fotballspiller i 1. divisjon fortjener å tjene åtte ganger mer enn en sykepleier eller en politibetjent? Jo, det våger bare de som ennå tror på markedets evne til å regulere seg selv og som sier: Så lenge noen er villige til å betale 2.5 millioner i året for en fortballspiller i 1. divisjon, er dette den prisen vi må betale. Men det trenger faktisk ikke å være slik! Det økonomiske feltet er også en arena for etisk refleksjon og valg mellom flere alternativer.

Jeg leser at Start muligens bare har tre millioner kroner til disposisjon for nye spillerkjøp neste år. Flott, tenker jeg. Her finnes en gylden mulighet for ny tenkning og praksis. Hvis det bare ikke dukker opp en ellevill investor rundt neste sving som sørger for å kaste klubben tilbake på en karusell der det er mulig å bruke et tosifret millionbeløp på spillerkjøp og spillerlønninger. Tenk om Start nå benytter muligheten til å tenke nytt og dyrke frem andre insentiver enn millionsjekker for å få ungguttene til å spille god fotball.

Sykepleiere og politifolk utfører livsviktige oppgaver i vårt kompliserte velferdssamfunn. Men av en eller annen merkverdig grunn er de havnet nederst på lønnsstigene for offentlig ansatte med universitets- og høgskoleutdanning. I våre storbyer er det nå nesten ikke mulig å etablere seg med hus og studielån hvis du tjener 300 000 i året og ikke lever sammen med en partner som tjener minst like mye. Slik kan vi ikke ha det. Da vil vi få enda flere økonomiske flyktninger fra sykepleien til legemiddelbransjen og fra politiet til private vaktselskaper. Også her er det mulig å gjøre valg. Økonomiske lover er ikke like udiskutable som tyngdekraften. De lar seg påvirke av etiske og politiske beslutninger.

Samtidig kan dagens fotballklubber lære ganske mye ved å intervjue sykepleiere og politifolk om hvorfor så mange av dem fortsetter i jobbene sine til tross for lønna. De krever ikke millioner, bare litt mer, fordi jobbene i seg selv er så interessante og givende at det veier opp for mye. Vi er ganske mange i dette samfunnet som nyter privilegiet av å ha jobber som gir mening, ikke bare jobber som gir godt betalt. Dette kan det profesjonelle fotballmiljøet lære mye av, og de kan også lære av å intervjue sine egne veteraner om hva det var som fikk frem gode fotballferdigheter og god klubbånd for 20-30 år siden. Det er heldigvis vanskelig å sette en prislapp på størrelser som ”mening” og ”glede”.

Økonomiske krisetider gjør vondt. Det er mange som har det vanskelig nå, og nordmenn kan prise seg lykkelige over å leve i et samfunn som fortsatt har instrumenter for politisk og statlig kontroll med markedene. Men økonomiske krisetider byr også på muligheter til å tenke nytt og fordeling og rettferdighet: Hva betyr det egentlig å være sin lønn verd?

Kommentarer