Religion som samfunnsbygger

KRONIKK Religion og samfunn

skribenten

Jan-Olav Henriksen er professor i systematisk teologi (religionsfilosofi) ved Det teologiske menighetsfakultet, og professor II ved Universitetet i Agder. Han er dr. theol & dr. philos, og har skrevet en rekke bøker om teologi og religion i samtidsperspektiv.

kildene

Kronikken bygger på poenger som er utviklet i den nylig utgitte boken Jan-Olav Henriksen: Religion: mellom troens isolasjon og uvitenhetens forakt (Kristiansand: Høyskoleforlaget 2011). Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt (red.): Religion i dagens Norge.(Oslo: Universitetsforlaget 2010).

Religion som samfunnsbygger

Skal religion bli en samfunnsbyggende kraft, kreves det kunnskap om religion.

Jan-Olav Henriksen●●professor

UiA-ansatte kan lese kronikken på A-tekst her:

Oppfatningen om at religion er en privatsak, eller at ulike former for religiøs tro er så spesielle at det ikke finnes noe i religion som kan bidra til å bygge et samfunn der samfunnsborgere blir godt integrert, er viktig å gjøre opp med. Men det krever at vi har kunnskap om religion, og at mennesker som er religiøse, ikke holdes ute fra å delta i offentligheten med sine religiøse overbevisninger.

En oppfatning om religion som privatsak kan også være med på å legitimere hvorfor noen mennesker i samfunnet ikke skal trenge kunnskap om religion - og det er også problematisk. Det kan fort ende med at de finnes grupper i samfunnet som forakter religion ut fra uvitenhet og mangel på kunnskap.

Spørsmål. Er et godt samfunn for alle truet av bestemte former for religion? Eller er en bestemt form for religion truet av måten et sekulært samfunn et utformet på? Begge disse spørsmålene kan dukke opp i en debatt om religion og samfunn: det første stilles av dem som ser religion som et problem for samfunnet, det andre stilles av dem som ser samfunn og samfunnsutviklingen som et problem for deres religiøse overbevisning.

Ingen av disse spørsmålene bør ignoreres. Men for at det skal kunne svares godt på dem, forutsetter det altså inngående kjennskap både til hvilke former for religion det snakkes om, og til grunnlaget for det samfunnet vi ønsker å ha. For eksempel er det faktisk et klart flertall - også blant de religiøse borgerne i vårt land - som ønsker at samfunnet skal være sekulært, i betydningen ikke styrt av religiøse særinteresser.

Hjemmesnekring. Kunnskap om religion er en forutsetning for å kunne behandle tematikk som den jeg her antyder på en sakssvarende og presis måte. Det vi trenger minst av alt er former for hjemmesnekring om religion, der man på et eller annet tilfeldig faglig grunnlag uttaler seg om hva religion betyr, hvor viktig den er, eller hva den innebærer for den som bekjenner seg til den.

En slik form for hjemmesnekkeri står vi imidlertid i fare for å få stadig mer av, dersom vi ikke lenger sikrer at lærere i grunnskolen får noen grunnleggende innføring i kunnskap om religion. Nylig har nettopp det skjedd, ved at man har besluttet å ta ut religion som en del av den obligatoriske lærerutdanningen. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva slags dramatiske konsekvenser dette kan få for å fremme forståelse for ulike kulturelle og religiøse betingelser hos elevene, og dermed også for elevenes muligheter for å møte hverandre med god kunnskap om hverandres bakgrunn.

Mer alvorlige former for hjemmesnekret religionskunnskap er nylig blitt avdekket i forbindelse med noen hjemsendelsessaker der iranske asylsøkere var i sentrum. Dessverre føyer denne saken seg inn i rekken av tidligere saker, ettersom vi også tidligere har sett eksempler på at asylsøkere har blitt møtt av norske byråkrater med spørsmål om hvorfor de ikke kunne konvertere tilbake igjen, dersom de nå opplever å bli forfulgt på grunn av sin nye religionstilhørighet. Den aktuelle saken føyer seg derfor inn i rekken av signaler om at vi ikke trenger mindre, men mer kunnskap og religion på et faglig og nyansert nivå i det norske samfunnet.

Identitet. Hvis vi skal ha et religiøst og kulturelt pluralistisk samfunn - og det mener jeg er både ønskelig og hva vi de facto er utfordret til å finne en form på - krever det at vi kjenner motivasjoner og forståelseformer hos dem som ikke er akkurat som oss. Religion utgjør en vesentlig del av det som er menneskers kulturelle ressurser for identitetsdannelse. Uten kjennskap til denne dimensjonen ved kulturen, er vi langt mindre i stand til å forstå hverandre, og anerkjenne hverandres måte å møte felles problemer på.

Dersom vi ikke bryr oss om å tilegne oss den form for kunnskap dette krever, vil vi svært raskt kunne møtes av anklager om ikke å ta den andre alvorlig, men bare se ham eller henne ut fra oss selv. Det kan få alvorlige konsekvenser for integrasjonen i samfunnet av grupper med ulike religiøse overbevisninger. Hvordan kan man sikre integrasjon og samvirke uten tilstrekkelig kunnskap om det som for mange mennesker er det viktigste grunnlaget for deres livsorientering?

Bygge samfunn. En tilnærming til religion som den jeg antyder her bygger på en antakelse: det finnes i ulike religiøse tradisjoner ressurser som gjør at man kan bidra til et felles samfunn. Anerkjennelsen av nettopp dette kan bidra til å sikre det felles ansvaret man har for samfunnet uansett livssyn og religion. Derfor er det et grunnleggende problem at religion i deler av den offentlige diskursen først og fremst fremstilles som et problem for å bygge samfunn. En slik tilnærming er ikke bare historieløs: For eksempel er det pluralistiske amerikanske samfunnet og demokratiet vanskelig å forstå uten på bakgrunn av erfaringer religiøse grupper hadde med religionsforfølgelse i Europa. Tilnærmingen stiller dessuten også mennesker med religiøse overbevisninger i en ubekvem situasjon, der det insinueres at de ikke ønsker seg, eller kan bidra til et sekulært samfunn fordi de er religiøse. Som nevnt er det et empirisk falsum, noe som er tydelig dokumentert i boken Religion i dagens Norge, som kom i fjor.

Kan vi utvikle et norsk samfunn der forståelsen av hva samfunnet skal være for alle ikke bare trekker på ressurser fra én måte å tenke på, eller fra hegemoniske religiøse tradisjoner? Kan det tenkes at det finnes måter å presentere og representere Norge på som et flerkulturelt samfunn, der vi også henter resurser fra en muslimsk kontekst? Hva er det som gjør at en kvinne som bærer hijab ikke kan representere norsk offentlighet? Hva slags ideal om såkalt «nøytralitet» er det som definerer hennes idealer om ærbarhet utenfor det som kan finne anerkjennelse som norsk? Slikt må kunne diskuteres mer omfattende og grundig enn det vi for eksempel opplevde i forbindelse med den såkalte hijabdebatten.

Av-eksotisering. Et samfunn er - bokstavelig talt - et sted der mennesker finner sammen, med både forskjeller og likheter, i et felles prosjekt. Det er fatalt dersom religion oppfattes som noe som i utgangspunktet definerer folk ut av dette prosjektet - snarere må det være en oppgave å holde levende en offentlig samtale om hvorfor og hvordan ulike religioner og livssyn kan bidra med ressurser til å bygge et felles samfunn.

For å oppnå dette, trenger vi å avdramatisere religion, se den som en del av kulturen ellers, eller, for å si det annerledes, vi må anerkjenne at religion ikke så ofte er eksotisk kultur. Av-eksotiseringen av religion er sannsynligvis med på å åpne for at den på mer udramatisk vis kan være noe som diskuteres i offentligheten, både kritisk og med tilslutning. En slik offentlig diskusjon krever imidlertid også av oss at religiøse aktører ikke kan gjemme seg bak påstander om at religion er en privatsak. Dersom religion skal være en ressurs for å finne sammen i et felles samfunn, må den være mer enn det, fordi det bare er da man kan ansvarliggjøre ulike samfunnsmedlemmer i forhold til hva den innebærer på både det private og det offentlige området.

Religion kan ikke bidra til samfunnsbygging dersom de troende isolerer seg med henvisning til sin tro, eller isoleres av andre fordi de tror og dermed kan defineres utenfor det som andre regner som felles. Å fortsette arbeidet med religionsdialog og fremme anerkjennelsen av at det finnes felles verdier på tvers av religions- og livssynstradisjoner kan ikke bare motvirke slik isolasjon, den kan også fremme en form for kunnskap som bygger ned den forakt som troende kan oppleve i møte med dem som ikke kjenner deres tro. Å bygge samfunn forutsetter at vi overvinner både religionens isolasjon og uvitenheten om den. Det er for så vidt ikke noen overraskende eller original innsikt, men det er dessverre en innsikt som det i lys av den samtalen vi har om religion i dagens samfunn, fremdeles er nødvendig å minne om. For religion betyr mye for mange mennesker. Men den krever også mye av oss alle, for at den skal gi oss et bidrag til et menneskelig samfunn.

Kommentarer