Biologi og likestilling

Programmet «Hjernevask» med Harald Eia som programleder hadde première for kort tid siden. Eias agenda med programmet er å vise at samfunnsforskerne ignorerer biologisk kunnskap om mennesket når de forsøker å forklare ulike mekanismer i samfunnet. Mandagens program hadde tittelen «Likestillingsparadokset» og Eias agenda var klar: kjønnsforskere (fra samfunnsfag og humaniora) nekter å ta inn over seg at menneskelig biologi er relevant for hvilke yrkesvalg vi gjør. «Bevisene» han presenterte var av statistisk art, mens forklaringsmodellene ble tilsynelatende hentet fra biologien som fagfelt.

Formen i programmet var slik at de samfunnsfaglige forskerne kun ble gitt anledning til å kommentere såkalt biologiske funn (basert på statistiske metoder), og fikk i liten grad legge fram egen forskning. At de var skeptiske til hva de fikk se, kom derimot tydelig fram. Men hvorfor er kjønnsforskerne så redde for biologien? Kan vi ikke akseptere at menn og kvinner fra naturens side er skapt forskjellig og leve med disse forskjellene?

Skepsisen ligger nettopp i den type argumentasjon som dette retoriske spørsmålet målbærer. Å argumentere med biologi, er å argumentere for at noe er mer naturlig enn noe annet. Når noe fremholdes som naturlig, blir motsatsen noe unaturlig, noe avvikende, noe unormalt. Forskning på kroppslige kjønnsforskjeller er i utgangspunktet spennende, og mye kunnskap fra naturvitenskapene kunne nok med fordel leses også av oss som i utgangspunktet er interessert i hvordan sosiale forhold spiller inn i vår måte å være kvinner og menn.

Det er allikevel naivt å tenke at naturvitenskapelig forskning er mer objektiv og nøytral enn samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning. Også naturvitenskapelige forskere forholder seg til det samme settet med normer og forestillinger om hva som er naturlig, riktig, og normalt. Jeg skal illustrere det med ett eksempel fra programmet:

Harald Eia presenterer blant annet den britiske professoren i psykologi Simon Baron-Cohen, som har sett på hvordan testosteronnivået i fosterlivet påvirker atferd i mer maskulin eller feminin retning. Baron-Cohen uttaler i intervjuet blant annet at jenter som viser mer maskulin atferd har en «genetic condition» og har blitt utsatt for «too much testosterone». Dermed bidrar han til å sykeliggjøre et naturlig mangfold i hvordan kjønnsidentitet kan utspilles. Kanskje kan funnet i seg selv være interessant, det problematiske ligger i at forskerne som utfører og presenterer dem, aktivt bruker funnene til å legitimere en særskilt måte å være gutt og jente, mann og kvinne på. Å være jente med interesse for typiske gutteaktiviteter presenteres som en biologisk feil, som et bomskudd fra naturens side, ikke som en naturlig variasjon i ulike mennesketyper.

Det er en innsikt som er gyldig i all forskning at man aldri skal dra slutninger fra «er» til «bør». Slike slutninger dras altfor lett når såkalt biologisk forskning om kjønnsidentitet og seksualitet presenteres. Dette har fått et eget begrep -biologisme – hvor kunnskap om hvordan vi – oftest – er, støtter opp under holdninger til hvordan vi – alle sammen – bør være. Såkalte biologiske fakta dukker stadig opp i debatter hvor kjønn er relevant, og brukes til å holde folk på plass – for man kan vel ikke argumentere mot biologien, kan man? Som retorisk strategi er biologikortet blitt et slags trumfkort som slår alle andre argumenter uten nærmere undersøkelse.

Historisk har biologiske forklaringsmodeller bidratt til å legitimere ulike former for diskriminering og undertrykkelse. Man mente å ha påvist at afrikanerens hjerne var underlegen den hvite manns, at kvinner på biologisk grunnlag ikke kunne tiltros intellektuelle oppgaver, og slett ikke stemmerett osv. Ofte ser vi at oppfatninger som i ettertid viser seg å være basert på fordommer og fastlåste tradisjoner, lot seg opprettholde og forklare med natur og biologi. I debatten om kjønnsnøytral ekteskapslov forklares ofte homofili som noe naturstridig og derfor uakseptabelt. At to av samme kjønn ikke kan unnfange et barn sammen, blir stående som et argument for at de ikke bør oppdra barn sammen. I likestillingsdiskusjoner argumenteres det for at kvinner, fordi de bærer fram, føder og ammer spedbarnet, også bør være den som har hovedomsorgen for barnet.

Den forskningen Eia presenterte i første program, søkte å påvise at det var naturlig for menn å være opptatt av maskiner og for kvinner å interessere seg for mennesker. Avvikene fra standarden søkte de å forklare med genetisk feilprogrammering. Skal jeg bekymre meg for at mine venninner som er dyktige ingeniører har for mye testosteron og blir dårligere mødre?

Også kjønnsforskningen er opptatt av hvordan kropper representeres, konstrueres og vurderes i samfunnet vårt. Det er ikke slik at vi fornekter kroppslige kjønnsforskjeller, eller ønsker dem vekk. Jeg etterlyser en refleksjon rundt hvorfor Eia ønsker at humanister og samfunnsforskere trekker inn denne type kunnskap, om det ikke er for å underbygge tanker om normalitet og avvik, og en riktig og en avvikende måte å leve som mann og kvinne.

Kommentarer