Banana Beat

Mange av disse plakatene ble til i løpet av, og i etterkant av, The summer of love i California i 1967, da flere enn 100 000 ungdommer stimlet sammen i San Franciscos Haight-Ashbury bydel for å være sammen for fred, frihet og meditasjon, mens de hørte på psykedelisk musikk og eksperimenterte med narkotika som LSD og meskalin - en sentral happening i 60-tallets protest og hippibevegelse. Kunstnerne bak kunstplakatene var gjerne selv hippier og en del av bevegelsen, og blant de mest kjente finner vi Rick Griffin, Victor Moscoso, Stanley Mouse & Alton Kelley and Wes Wilson.

Rockebandene opptrådte gjerne på San Franciscos kjente klubber som Bill Grahams Fillmore, Avalon Ballroom eller Pepperland der kjente musikere som Santana, Janis Joplin, Steve Miller Band og Grateful Dead spilte. Ofte var musikken akkompagnert av fantastiske lys-show og eksentrisk scenografi. De eksperimentelle lydbildene, den frie omgangsformen, og de psykedeliske inntrykkene fra LSD-rusen preger sterkt det visuelle uttrykket i disse plakatene. For å reklamere for konsertene valgte kunstnerne ofte et like sterkt og eksperimentelt språk som musikerne på scenen. Plakatene har gjerne sterke, skjærende fargekombinasjoner, som sjokkrosa kontrastert med oransje og lyseblått som i Frank Zappa plakaten. Eller limegrønt, mot blodrødt. Farger som formelig gjør vondt for øynene å ta inn. Fargene er klare, komplementære, uten antydninger til skyggelegning, og ofte er plakatene preget av sterk symmetri. Typisk er også en svært eksperimentell bruk av bokstaver. De er ofte bølgende, lekne, forvridde, og ofte strengt talt vanskelig å dessifrere. Plakatene i Wenneslandsamlingen er ikke de beste eksemplene på dette, men vi ser antydninger til dette bølgende alfabetet i Frank Zappa plakaten.

Flere av kunstnerne lot seg inspirere av det dekorative formspråket til Art Noveau, og til Victoriana, eller til den engelske dekorative kunstneren Aubrey Beardsley (1872-1898). I Wennesland-plakatene kommer dette særlig til syne i plakatene laget av undergrunnskunstneren Wilfred Sätty som også henger i Kaffegalleriet. Stadig ser vi at det groteske, gotiske og skremmende er fremtredende, samt et vell av referanser til klassisk ikonografi og kjente kunstneres verk. Vi ser også inspirasjon fra Dada-beveglsen, og fra Op-art og Pop-art i disse plakatene, det sistnevnte tydelig i Frank Zappa plakaten som tar utgangspunkt i et reklamebilde eller avisfoto av et kvinneansikt som forstørres unaturlig stort og blåses opp slik at alle partiklene blir dekorative elementer i billedflaten. Tenk foreksempel på Andy Warhols masseproduserte bilder av kjendiser som Marylin Monroe, Elvis Presley og Jackie Onassis fra 1960-tallet.

Plakatene ble laget spontant før rockekonsertene utenfor den etablerte kunstverdenen, men ble etter hvert kjente samlerobjekt som også Reidar Wenneland interesserte seg for – og vi er heldige som kan hvile øyet på dem mens vi tar en kaffe eller en banana beat smoothie i kaffebaren.

Kommentarer