Freithoff

Johan Henrik Freithoff

Du smiler kanskje, lett overbærende? ”Norges største barokkomponist; eller Hollands høyeste fjell – det skal ikke mye til…” Nei, muligens ikke. Litt trykksverte i leksika og musikkhistoriebøker – det er da også stort sett slik man kjenner Johan Henrik Freithoff i dag – hvis man i det hele tatt har hørt om ham. Men om vi drøyer med det nedlatende smilet, og heller leter bak leksikas tørre typografi: Finnes det skjulte verdier her?

Overskriften er forresten tuftet på to vaklende premisser. For det første: I hvilken grad var Freithoff ”norsk”? Sant nok, han ble født i Kristiansand, hvor han også vokste opp; men Freithoffs kunstneriske virke er hovedsakelig knyttet til København. Her tilbrakte han siste del av livet, mer enn 20 år. Slik blir Freithoff en musikalsk parallell til dikteren Ludvig Holberg. Uttrykket ”barokkomponist” er heller ikke helt treffende. Freithoff, født i 1713, var på alder med Johann Sebastian Bachs eldste sønner – Wilhelm Friedemann (*1710), og Carl Philipp Emanuel (*1714). Sånn sett tilhører Freithoff snarere den ”galante” periode, eller rokokko-, eventuelt ”empfindsamer”-tiden. Og da Freithoff døde i 1767, var wienerklassikerne godt i gang: Joseph Haydn hadde allerede gjort unna mer enn 30 symfonier, mens elleveåringen Wolfgang Amadeus i flere år hadde humpet rundt på veien, som turnerende vidunderbarn. Likevel – merkelappen ”barokkomponist” kan for så vidt forsvares, fordi Freithoffs musikk stilistisk synes å ha sitt utgangspunkt i italiensk barokk. Det forhindrer ikke at enkelte av verkene hans bærer trekk vi regner til tidlig klassisisme.

Navnet Freithoff kom i utgangspunktet fra Tyskland (Herford i Westfalen). To av slekten utvandret til Danmark (Odense) på 1600-tallet. Her finner vi, i neste generasjon, Balthazar (Balzer) Freithoff (trolig 1682-1759). Han reiste til Norge som ganske ung, slo seg ned i Kristiansand, og giftet seg med Johanne Catharine Sneman (?-1732), angivelig i 1708. I sørlandsbyen virket Balthazar Freithoff som stadsmusikant frem til 1752. Han syslet også med ”små Kjøbmandskab”, i tillegg til ”Tapperi” – det vil si produksjon og salg av brennevin. Den snodige yrkeskombinasjonen musiker/brennevinsprodusent har sin forklaring: Stadsmusikantene underholdt gjerne ved dansetilstelninger og bryllup, det var saktens praktisk at én og samme mann kunne levere så vel drikkevarer som musikk. Musikervirksomhet alene ga kanskje heller ikke de helt store inntektene.

Og inntekter trengtes, for Balthazar og Johanne Catharine Freithoff fikk 8 barn. Her kommer ”vår” mann inn i bildet: Johan Henrik, nummer 3 i søskenflokken og den eldste av to sønner, ble altså født i 1713; datoen kjenner vi ikke. Vi kjenner heller ikke detaljer fra Johan Henriks oppvekst. Faren ga ham formodentlig god opplæring i musikk, kanskje særlig i fiolinspill; fiolin ble i hvert fall Johan Henriks hovedinstrument.

Høsten 1732 døde moren Johanne Catharine, og Johan Henrik sto ved et vendepunkt. Hva skulle 19-åringen ta seg til i Kristiansand? Yrkesmulighetene var nok få, og det må ha vært trangt om plassen i hjemmet.

Johan Henrik Freithoff dro ut i ”verden”; der ble han i 10 år. Hva gjorde han i disse årene? Uvisst for det meste; men han tok utvilsomt med seg fiolinen. Av hans egne senere beretninger fremgår at han reiste en god del, så vel i Europa som i Asia og Afrika. Han var i hvert fall i Konstantinopel (nå: Istanbul) og i Smyrna (nå: Izmir), byer vest i Tyrkia. Hvilken del av Afrika besøkte han? Dessverre – her kan vi bare gjette. Sikkert er det at Freithoff oppholdt seg i Italia en tid på 1730-tallet; han gikk, etter eget sigende, i lære som hornblåsergardist hos storhertug Giovanni Gastone av Toscana i 1737. Og dateringer på et notemanuskript tyder på at Freithoff kamperte i Livorno rundt 1735. Vi kan vel anta at det nettopp var i Italia Freithoff for alvor utviklet seg som utøver og komponist. Trolig studerte han med italienske mestere; med hvem vet vi ikke. Musikkforskeren Bjarne Kortsen foreslår Giovanni Battista Sammartini (1700 eller 1701-1775) som en mulighet (se kildehenvisninger). I så fall kan Freithoff ha vært også i Milano, der Sammartini holdt til. Uansett – italiensk senbarokk synes å være den stilistiske basis for Freithoffs komposisjoner.

Freithoff gikk trøtt av ”den store verden”. All reisingen – slitsomt og langdrygt som dette var på 1700-tallet – hadde vel også tært på helsen. Han vendte nordover igjen, i håp om å kunne livnære seg i hjemlandet. Men merkelig nok: Å søke en musikerstilling synes ikke å ha falt ham inn; kan hende mintes han fra sin barndom at musikeryrket ga heller magre kår? Freithoff tok i hvert fall sikte på en eller annen posisjon i statsadministrasjonen. Gode språkkunnskaper satt han utvilsomt inne med etter 10 år på reisefot, sikkert også verdifull innsikt i politiske og samfunnsmessige forhold i ulike land; kanskje mente han seg dermed særlig kvalifisert til en karriere som byråkrat. Allerede fra Konstantinopel hadde Freithoff høsten 1741 henvendt seg til kongen i København, med tanke på en slik ansettelse. Ankommet København i mellomtiden, gjorde han et nytt fremstøt 23. juli 1742 – på fransk! Bak datidens uunngåelige kruseduller av servil høflighet, aner vi en lengtende, nesten desperat Freithoff: ”Som en trofast og lojal undersått under Deres Majestet, faller det meg vanskelig å uttrykke meg for åpent og utførlig av frykt for å uleilige eller virke påtrengende. For jeg tar meg herved den frihet å si…at jeg allerede i 10 år har reist rundt i Europa, Asia og Afrika…og – at jeg deretter av fedrelandskjærlighet er kommet tilbake hit. Hvis en resolusjon fra Deres Majestets side – angående det forhold, som jeg tok meg den frihet å la Ham få del i, fra Konstantinopel den 22de oktober – nemlig med ansettelse som følge, her i Norge, der jeg vil kunne innånde fritt mitt fedrelands luft, - da ville denne nåde stanse min omflakkende tilværelse, og gi tilkjenne min voldsomme iver…Deres mest respektfulle og lojale undersått, Johan Henrik Freithoff.” (Sitatene fra Freithoffs brev på fransk gjengis her etter Edvard Hagerup Bulls oversettelser.)

Henvendelsen førte ikke frem, og 30. november 1742 skriver Freithoff på nytt – nå fra fødebyen Kristiansand: ”Jeg ville være blant de mest ulykkelige, hvis jeg skulle bli nødt til å søke arbeide i utlandet. Men hvis det kunne la seg gjøre med et eller annet her i Norge eller i København og at Deres Majestet, hvis ydmyke og trofaste undersått jeg er – gikk inn for det – skal jeg få lov til å gi uttrykk for min dypeste takknemlighet og respekt overfor Deres Excellense…” Flere brev følger, stadig mer fortvilte i tonen. 17. januar 1743 skriver han, denne gang på dansk: ”I allerdybeste Underdanighed knæfalder for Deris Kongelige Mayestets Fødder, en troe og aller underdanigst Undersaat, som allereeden utj thie Aars Tid har reyst og forsøgt sig udj Europa, Asia og Africa; Supplicerende Deres Kongelige Mayestets Naade om en Betiening udj Civil-Etaten eller hvortil det maatte behage Deris Kongelige Mayestet allernaadigst at employere ham…” Rundt 30 år gammel, 1. februar 1743, lyder Freithoff motløs og skrantende: ”Jeg tar meg ennu engang den frihet å be Dem om hjelp og støtte, ellers er det like før jeg mister fotfestet, og ethvert håp svinner. Knapt nok kan jeg fremdeles eksistere ved egen hjelp, - for mine reiser har svekket meg i betydelig grad, og overskuddet i min ungdom er borte…” Fikk Freithoff respons? Et par svarbrev er bevart, de går kort og kjølig ut på at ingen stilling er ”vacant” for øyeblikket.

På nytt står Freithoff ved et vendepunkt, og atter forlater han Kristiansand – nå for alltid. Han reiser tilbake til København. Her berges han endelig ut av knipa, takket være sine musikalske evner: Freithoff opptrer som fiolinist, og vekker oppsikt. Det berettes at folk nærmest kommer i ekstase av spillet hans. Heldigvis gir ”ekstasen” også materiell uttelling: I mai 1744 blir Johan Henrik Freithoff ekstraordinært ansatt som ”Hoff Violong” – det vil si hoff-fiolinist – med en årslønn på 300 riksdaler. I 1760 kommer beløpet opp i 600 riksdaler – dette tilsvarer visstnok Joseph Haydns lønnsnivå hos fyrst Esterhazy.

Freithoff gjorde en glimrende karriere i København, etter hvert også som embetsmann. I 1746 ble han utnevnt til kansellisekretær, en stilling han hadde livet ut, de første årene kombinert med virket som hoff-fiolinist. Freithoff synes å ha vært en kulturell ”altmulig-mann”, utvilsomt høyt verdsatt: Han spilte og komponerte, han var orkesterets klaverstemmer, og sto stundom for innkjøp av klaver, han oversatte bøker fra engelsk til dansk – og han skrev dikt, blant annet et med tittelen ”Frihed”. Her kommer han innom problematikken ”frihet” kontra ”kjærlighetens lenker”, og konkluderer: ”Frihed just udi de Lænker man finder, / Som den oprigtige Kierlighed binder.”

Til tross for sin hyllest til ”den oprigtige Kierlighed” (med tilhørende ”Lænker”) – Freithoff var og ble ugift. Han synes å ha levd stille og rolig, og det finnes få opplysninger om hans siste år. Vi kjenner ikke til noe portrett av ham, vi vet heller ikke hvor han er gravlagt.

12. mars 1767 skriver Freithoff testamente: ”…jeg underskrevne Iohan Henrich Freithoff Deres Kongelig Mayestets Cancellie Secretaire mærker at mine Sinds og Legems Kræfter igjennem vedholdende Svaghed, saaledes Dag fra Dag svækkes…at omskiftelse fra Tiiden til Ævigheden, alt meere og meere nærmer sig…”. Som arving til sine ”Meubler og Effecter” velger han husholdersken, Elsebet Marie Jørgens Datter, som ”i 6 Aar haver været hos mig, og…forstaaet min Huusholdning, og ellers imod mig, opført sig med sømmelig Sagtmodighed og Skikkelighed, ja i min Svaghed udviist en utrættet Omhyggelighed og Opvartning…”.

Johan Henrik Freithoff døde av tuberkulose 24. juni 1767. Dagen etter døde Georg Philipp Telemann i Hamburg, og sammenfallet ga anledning til en poetisk ”dobbeltnekrolog” i en av Københavns aviser: ”Nu maae vel Musiquen frygte / faar den mange slige Stød. / Tvende, udi Gavn og Rygte / Store Musici er død. / Hamborg sørger, og det heele / Danske Kongelig Capell / vil med hine Sorgen deele / for de toe, som gav Farvel. / Telemann, som componerte / hvad der højt og prægtigt var / Freithoff, som sin Kunst forcerte / til en Sødhed mer end rar…” Dikteren avslutter med et visdomsord: ”Nu velan, I fra os drager / til et høyere Capell, / Store Musici! jeg tager / her ved Eders Grav Farvel: / Men tillige lærer dette, / at det Ordsprog holder Stik: / Livet kan ansees med Rette / flygtig som en smuk Musik.”

 

Vi kjenner rundt 20 verker av Freithoff. Verkene kan grovt deles inn i 3 grupper: Kammermusikk (som utgjør den største og viktigste gruppen), cembalostykker og sanger. Skulle man trekke frem ”hovedverker” måtte det kanskje bli stryketrioene (for 2 fioliner og cello); her er Freithoff definitivt på vei mot klassisismen. Nevnes må også ”Sonata a tres” for to fløyter og cello (eventuelt basso continuo) – en liten perle av en barokksonate, enkel i beste forstand, duggfrisk den dag i dag. Interesserte anbefales følgende CD, som rommer Freithoffs samlede kammermusikk: The chamber works of Johan Henrik Freithoff. Norwegian Baroque Orchestra soloists/Ketil Haugsand, harpsichord. SIMAX PSC1220 (2002).

8 sanger av Freithoff er bevart. De ble komponert til teaterstykker spilt på Det Kongelige Theater i København. Her presenteres én av dem, ”Den Kone haver god Forstand”, fra komedien ”I Vulcani Kiæp”, oppført første gang 30. desember 1748. Akkompagnementet er opprinnelig skrevet for 2 fioliner og basso continuo. Undertegnede har transkribert dette til klaver, og plusset på med et forspill, som eventuelt kan gjentas som etterspill. En slik ”moderne” utgave gjør det kanskje lettere å ta sangen i bruk. Så får barokkfundamentalistene røkte originalen!

Og tekstens budskap? Passe ukorrekt: ”Best ikke å snakke ut om tingene!”

Kommentarer