Mye står på spill
Terroren 22. juli handler ikke bare om en gal mann som fikk utløp for sin megalomani i dyrkingen av en ekstrem høyreekstremisme, skriver førsteamanuensis Jørn Cruickshank ved UiAs Institutt for Utviklingsstudier på kronikkplass i Nationen 6. januar 2012.
Vi kan selvsagt skylde på schizofreni eller konspirasjonsteorier utviklet i virkelighetsfjerne nettsamfunn for så å gå videre som før. De sakkyndige psykiaterne har hjulpet oss i en slik retning, ved å kvittere vårt samfunns håndtering av annerledeshet ut av saken. Rettssaken handler tydeligvis ikke om noe slikt.
Jeg tror det vil være sunt, slik flere kommentatorer nå tar til orde for, at vi som samfunn i hvert fall går mer selvkritisk til verks. Saken kan eksempelvis angripes på denne måten:
Den politiske kamp i moderne velferdssamfunn står om justeringer i finansieringen av velferdsgoder og infrastruktur. Alternativt handler kampen om hvordan vi skal prioritere mellom ulike typer tiltak. Kulturhus eller sykehjem, monstermaster eller sjøkabel? Det er dette som står på spill, får vi vite.
Når den nyopprettede tenketanken Progressiv skal mobilisere venstresiden til politisk engasjement lyder det: . de politiske spørsmålene som er viktigst for velgerne dreier seg om klassiske velferdsspørsmål. Private løsninger versus offentlige, skattelette versus utjevning. Disse spørsmålene handler om essensen i velferdsstaten, og å ignorere det er å utvanne et grunnleggende politisk spørsmål. (Dagbladet 7.12.2011). Dette er dessverre mer politikernes identitetsprosjekt enn det er velgernes.
I denne forstand må vi erkjenne at «alt var mye bedre før». Arbeiderpartiet traff en nerve i folket da de mobiliserte arbeidere i industri, fiske og jordbruk i en felles front mot kapitalistene. Store grupper av lavtlønte ble mobilisert i kampen for at arbeidsfolk skulle få en større del av samfunnskaka. Men viktigere enn det: Arbeiderbevegelsen ga mange mennesker en følelse av fellesskap og tilhørighet.
Et sted på vegen mistet politikken mye av sin evne til å engasjere og mobilisere. Vi ble redde for konflikt. Politikken skulle skape enighet, ikke ufred. Kritikk mot innvandringen eller mennesker som snylter på fellesskapet ble mobbet ut av ordskiftet. Radikale forslag ble tiet i hjel. Politikken handler i dag om oss alle og den enkelte, om våre rettigheter «i en av verdens rikeste land». Utover dette er det ingenting som står på spill. I politikken.
For den enkelte av oss er det selvsagt mye som står på spill. Vi søker alle å skape oss meningsfulle liv. Å bli verdsatt og føle tilhørighet til en gruppe eller en idé er en viktig del av dette. Problemet er at mange finner politikken irrelevant for dette arbeidet. De sosiale fellesskapene utvikles derfor på andre arenaer. Vi deltar i grupper på sosiale medier og i idretts-, kultur- eller frivillige organisasjoner. I verste fall deltar vi i miljøer som etter hvert utvikler seg til å bli samfunnsfiendtlige.
Hvorfor er det ikke plass til å utvikle kollektive identiteter i det politiske? Jo, fordi vestlige liberale demokratier er begynt å tro på en tredje veg, på at det er mulig å kvitte seg med motsetninger. Gjennom dialog tror vi at vi kan komme fram til en enighet om hvordan samfunnet skal organiseres, uten at noen blir ekskludert. Men dette er et umulig prosjekt. Vi kommer aldri vekk fra vårt behov for å skape kollektive identiteter. En nødvendig del av dette er å skape en motsetning, noe eller noen vi er uenige med. Habermasiansk konsensus er utopisk.
Vi må derfor etablere et politisk klima som ikke forstår konflikt som et problem, men som en naturlig og sunn tilstand. Et eksempel: Mange er kritiske til omfanget av innvandringen. Noen frykter for en islamisering av Norge. Vårt mål kan ikke være å røyke slike synspunkter ut av politikken ved hjelp av digitale nabokjerringer. Det er å gå i feil retning når AUF-leder Eskil Pedersen irettesetter Siv Jensens utspill om snikislamisering med å si at «jeg er i min fulle rett til å si at Siv Jensen aldri burde ha sagt det» (Aftenposten 24.11.2011)
Vi må tillate motsetningene, enten det dreier seg om multikulturalisme, EU og EØS eller menneskeskapte klimaendringer. Slik forblir motsetningene nettopp det og får ikke vokse seg så sterke at det oppstår fiendskap mellom de som føler seg ekskluderte og alle oss andre.
Jørn Cruickshank
Kommentarer
Jørn Cruickshank
Førsteamanuensis Jørn Cruickshank
Førsteamanuensis Jørn Cruickshank arbeider ved UiAs Institutt for utviklingsstudier ved Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap. han har også en bistilling ved Agderforskning - se personsiden hans der:



