Hva skal vi gjøre med 17-manns-rommet?

08. august 2008 11:02:08

Hva skal vi gjøre med 17-manns-rommet?

På møterom 002 i 7. etasje i A-bygget, Biskop J.E. Gunnerus' rom, er veggene prydet med store portretter av 17 menn. For ordens skyld: Der henger også bilde av èn kvinne. Alle er tidligere rektorer ved institusjoner som har inngått i det som nå er Universitetet i Agder.

Tidligere hang disse bildene på rektors kontor. En forstår godt at Torunn Lauvdal, da hun ble rektor, ønsket seg annen veggpryd. Det kan ikke være lett å tenke frie og kreative tanker under overvåkning av 34 alvorlige mannsøyne som stirrer ned på deg.

Er disse portrettene en så viktig del av vår kulturhistorie at de bør ha en framtredende plass? For dette er en tradisjon som lever i beste velgående. De fleste styrerom, kommunestyresaler, Stortinget, regjeringskontorer, universiteter og høgskoler har store protrettsamlinger av sine gründere og tidligere ledere.

Går vi lenger tilbake, finner vi at de gamle grekerne og romerne elsket å portrettere seg selv, enten det dreide seg om malerier eller statuer. Det var nærmest et slags standard-interiør eller hagepynt. De største sto gjerne på en sokkel på torget. På søylene langs paradegaten i Palmyra - hovedsetet for den romerske administrasjonen av Midt-Østen og Nord-Afrika - kunne rikmenn og senatorer kjøpe plass til en skulptur av seg selv. På denne måten ble de udødeliggjort.

Også kvinner er opp gjennom historien blitt avbildet og skulpturert. Helst likte man vakre gudinner og dronninger og gode elskerinner, som Dronningen av Saba, Afrodite, Kleopatra, Afemia, Zenobia, Batseba. Skillet mellom disse kategoriene kunne være noe uklar. Kvinnene ble derfor ofte framstilt som objekter for menns begjær, og påfallende ofte i forbindelse med at de badet, enten det var i eselmelk, kamel-melk eller i annen velduft.

Politikere i nyere tid har også hatt lyst til å udødeliggjøre seg selv ved store og faderlige bilder og skulpturer: Hitler, Lenin, Stalin, Mao, Chauchesku, Saddam Hussein, Kim Il Sung osv. I de senere årene har en del slike statuer fått en umild medfart.

Jeg vil ikke gjøre meg til talskvinne for billedstorm eller ikonoklasme. Dette har vi sett flere eksempler på gjennom historien, både i kristendommen og i islam. Som regel har det ført til store kulturelle ødeleggelser.

Mannebildene i bisperommet vekker munterhet og lattermilde kommentarer - noe som i og for seg kan være en bra begynnelse på et godt møte. Men er det et ungt og moderne universitet verdig? Hvorfor understreke den usynligheten kvinnene har hatt i sørlandsk utdanning når vi nå omsider er kommet et skritt lenger? Rektor kvinne, en av to prorektorer er kvinne, tre av seks dekaner er kvinner, og 60 % av studentene er kvinner.

Så: Hva skal vi gjøre med 17-manns-rommet?

08.08.08

Ragnhild Lager
likestillingsrådgiver