|
Ole-Morten Midtgård
|
21. april 2010 14:22:45
En alternativ modell for organisering av ingeniørfagene
Jeg har for lite innsikt i hvordan undervisning organiseres på Universitetet i Agder generelt, men i det ingeniørfaglige miljøet i Grimstad, skjer det omtrent etter følgende modell: En professor eller lektor "har" et fag. Han (det er som oftest en han) forbereder og gir forelesninger, 4 timer i uka for et 10 studiepoengs fag som gis over ett semester. Han lager og gir også øvinger, og veileder studentene i klasserom, også 4 timer per uke. Oftest forlanges innlevering av øvinger, og noen velger å "rette" øvingene for på den måten å gi personlig tilbakemeldning til studentene, og for å kontrollere om krav er oppnådd. Etter innleveringsfrist gis det også oftest ut løsningsforslag. I mange tilfeller er det laboratoriearbeid heller enn teoriøvinger, men etter samme lest. Og i store fellesfag hyres det kanskje inn noen studentassistenter som assisterer i øvingsundervisningen. Det kan være varianter og unntak, noen fag er prosjektbaserte etc., men i det store og hele synes hovedregelen å være at det å "ha" et fag medfører å gjøre hele jobben selv, noe man "får" et visst antall timer i sin arbeidsplan for. Jeg tror videre (kun en ubekreftet hypotese fra min side) at det har eksistert en slags "terrorbalanse" mellom de faglige ansatte og ledelsen, der de faglige ansatte har følt at det antall timer man har "fått" på arbeidsplanen har vært tilstrekkelig raust til å kunne gi meningsfulle opplegg etter denne modellen, med tilstrekkelig tid til fornyelse og revidering av opplegget år om annet. Jeg tror videre at denne terrorbalansen kan være i ferd med å rakne fordi ledelsen i den senere tid har hatt et veldig fokus på innstramninger og arbeidsplaner som en slags fasit.
Etter mitt skjønn bør vi gå bort fra undervisningsmodellen over, og heller tilstrebe en arbeidsdeling som sørger for at vi utnytter kompetanse på det nivå den passer best. Jeg vet ikke om jeg har løsningen, men jeg synes ikke vi debatterer dette viktige spørsmålet i tilstrekkelig grad, i hvert fall ikke på grunnplanet i organisasjonen. Her er mitt forslag til modell og arbeidsdeling, som jeg synes vi burde etterstrebe i alle studieprogrammer og fag:
1. Instituttleder har hovedansvaret for strategisk utvikling av sine studieprogrammer, gjerne ved at det er delegert til en studiekoordinator, faggruppeleder eller lignende. Det må respekteres at dette er en krevende jobb i seg selv.
2. To professorer eller lektorer har det faglige hovedansvaret for et bestemt fag og driver den strategiske utviklingen av faget. Også dette er en krevende jobb som helst skal gjøres av aktive forskere, spesielt for fag i høyere årskurs. En enkelt professor eller lektor kan gjerne være involvert i flere fag på dette nivået.
3. En professor eller lektor har ansvaret for gjennomføringen av faget et bestemt år, som oftest en av dem som er nevnt i punkt 2. Dette betyr å holde forelesninger, invitere gjesteforelesere, videreutvikle det faglige opplegget i samråd med personene nevn under punkt 2, samt å veilede assistenter, se nedenfor.
4. En PhD-student med pliktarbeid (eventuelt en vitenskapelig assistent eller postdoktor) koordinerer og gjennomfører øvinger og laboratoriearbeid og eventuelle ekskursjoner og lignende, under veiledning av personene som er nevnt i punkt 3. Dette kan også medføre betydelig arbeid med revisjon og forbedringer av øvinger og løsningsforslag etc. Det bør også være naturlig at en del av forelesningene holdes av PhD-studentene, som en del av deres egen faglige oppdragelse, noe som samtidig frigjør tid for professorene og lektorene.
5. Studentassistenter veileder studentene i øvingstimene, samler inn og "retter" øvinger hvis det er ønskelig, samt registrerer og godkjenner obligatoriske innleveringer. Dette overses av personene nevnt i punkt 4. Laboratorieansatte tar seg av veiledning av laboratorieøvelser. I mange tilfeller, spesielt når fagene har få studenter, kan personen nevnt under punkt 4 gjennomføre disse oppgavene også.
Jeg har hørt noen innvendinger mot modellen, til tross for at den er lite radikal, og egentlig helt standard. Noen synes at dette skaper større avstand mellom professoren/lektoren og studentene. Til det er mitt svar: Tja, ikke nødvendigvis. Studentene møter jo professoren eller lektoren i forelesningene, og den som gir faget kan godt komme på noen øvingstimer også, selvfølgelig. Spørsmålet er hvilke arbeidsoppgaver en professor/lektor skal prioritere. Og, hvis det blir litt større avstand eller respekt – er det nødvendigvis et onde? Den neste innvendingen er at man er nødt til å ansette stipendiater på 4 års kontrakter med ett års pliktarbeid, og gjeldende politikk på vårt fakultet synes nå å være 3-årige kontrakter blant annet fordi man tidligere ikke har visst å kunne nyttiggjøre seg av plikttjenesten, slik at stipendiatene i praksis har fått et fjerde år til forskning så langt. Dermed har det fjerde året blitt en "utgift" som vi ikke lengre har råd til. Til det er det å si: 4 års tilsetting er normen gitt av lovverket, se "Forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent", paragraf 1-3 punkt 3 (http://www.lovdata.no/for/sf/kd/td-20060131-0102-001.html#1-3). Universitetet i Agder bør etterstrebe å følge denne normen, det fins flere gode grunner til det. Herved eksisterer jo også et forslag til innholdet i pliktarbeidet, se over. Et tredje problem man kan konstruere, er at denne modellen skaper krøll i "arbeidsplansverktøyet" som nå har vært under perfeksjonering i flere år med gjeldende undervisningsparadigme som underliggende premiss. Med modellen jeg foreslår, vil det ikke lengre være så enkelt å si at en professor eller lektor "får" et eksakt antall timer for et fag siden arbeidet er fordelt mellom flere personer. En løsning ville da være at man fordeler det tilgjengelige antall timer på de personer som er involvert etter en nøkkel. En bedre løsning vil etter mitt skjønn – og jeg tilkjennegir herved min personlige mening om arbeidsplaner – være å innse at "arbeidsplansverktøyet" er uhensiktsmessig, ødeleggende for kreativitet, og uverdig for et universitet. Planlegge undervisning kan man uansett gjøre, men det ville være en ide å gjøre dette gjennom desentraliserte beslutninger, dialog og den entusiasme som derved vil bli utløst. Uansett, vi trenger nye tanker og debatt om disse spørsmålene.
Ole-Morten Midtgård
|
