Kan utdanning gjøre en forskjell?

Kan utdanning gjøre en forskjell?

Av førsteamanuensis Vibeke Roggen (UiO) og professor Elise Seip Tønnessen (UiA)

Les kronikken i Morgenbladet på nett:

Har vi i Norge noe å bidra med som andre land trenger? Vi vil gjerne tro at vi har noe å lære bort om velferd, demokrati og menneskerettigheter. Mange idealistiske prosjekter med et slikt utgangspunkt har støtt på utfordrende dilemmaer: Demokratiske endringsprosesser bør helst være drevet innenfra. Hvordan kan da vi som kommer utenfra bidra?

I en kritisk vinklet artikkel 11. mai setter Aftenposten søkelyset på norske samarbeidsrelasjoner i Kaukasus under tittelen ”Statoils samarbeidsland får det glatte lag”. Et kort avsnitt omhandler også samarbeidsprosjektet med Azerbaijan University of Languages (AUL) der Universitetene i Oslo og Agder er involvert i å bygge opp et regionstudium om Skandinavia med fokus på Norge og norsk språk. Artikkelen stiller seg tvilende til om et slikt prosjekt kan bidra til å fremme demokratisk utvikling i et land som Aserbajdsjan. Spørsmålet er viktig og fortjener en bredere drøfting.

Det norske engasjementet er basert på den oppfatningen at Norge i sin alminnelighet og norske universiteter i særdeleshet har et ansvar for å bidra internasjonalt på utdanningens område, og at dette kan ”gjøre en forskjell”. Det er ikke bare materielle rikdommer som er ulikt fordelt på kloden; det samme gjelder som vi vet også goder som velferd, demokrati og kunnskap. Det er så absolutt verdt å diskutere både hvilke tiltak som kan tenkes å være effektive for å endre denne forskjellsstrukturen, og hva Norge kan gjøre for å bidra.

Unge mennesker under utdanning befinner seg i en formende fase som legger grunnlaget for framtidig yrke, men også for tenkemåter og verdensbilde. Det gjelder rent personlig; i beste fall kan det også gi ringvirkninger når disse unge menneskene senere skal ta sin utdannelse i bruk.

Dette er noe av bakgrunnen for at UD gjennom Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU) har satt i gang et program for utdanningssamarbeid med Sør-Kaukasus og Sentral-Asia. Samarbeidet omfatter flere norske universitet og høgskoler og spenner over fagområder som petroleumsteknologi, økoturisme og Skandinavia-studier.

Våre to universiteter er inne i et samarbeid med Azerbaijan University of Languages (AUL), et statlig universitet i Baku. Prosjektet går ut på å bygge opp et bærekraftig bachelorstudium om Skandinavia, med vekt på Norge, og der norsk språk inngår som et viktig fag. Resultatene imponerer: alle de 27 studentene snakker norsk nå, også de som begynte høsten 2008.

Men studiet av Skandinavia stopper ikke der; det omfatter hele 14 fag i tillegg til språk. Blant fagene er Norges historie, rettssystem, litteratur, politiske system, økonomi, kunst og kultur – og de skandinaviske landenes internasjonale politikk, velferdsstater, massemedier og likestillingsspørsmål. Til sammen burde dette gi et godt bilde av vår del av verden, og av vår måte å tenke på.

Prosjektet har også ambisjoner om å bidra til generell utdanningsreform i Aserbajdsjan – noe landet har forpliktet seg til gjennom å undertegne Bologna-erklæringen. Her er det vilje til stede, men det ligger også hindringer i veien.

Det er mye å lære av et slikt samarbeid – for begge parter. Mens vi i Norge har tonet ned pugg som metode og kunnskap som mål for utdanningen, ser man i Aserbajdsjan fortsatt på kunnskap som en fast enhet som det nettopp gjelder å tilegne seg. Vi legger vekt på at elevene skal utvikle evnen til å samarbeide, tenke selvstendig og uttrykke seg skriftlig og muntlig. På dette området er det etter vår mening mye å lære for begge land. Skal en lære seg et fremmed språk i voksen alder, er flittig øving en god metode. Men når det gjelder å skulle presentere et stoff selvstendig, f.eks. i en studentoppgave, er det vi som har mye å lære bort. Det gjelder hvordan man sammenlikner flere kilder, hvordan man vurderer dem kritisk og hvordan man bygger opp et eget resonnement.

Selvstendighet versus lydig innordning blir dermed et spørsmål som ikke bare angår læring: det dreier seg om grunnleggende tankemønstre og maktstrukturer. I et land som Aserbajdsjan gir dette seg uttrykk ved at makten stråler fra presidenten og nedover i systemet. Statlige ledere som ministere og universitetsrektorer utnevnes direkte fra presidenten. Ordre går nedover fra nivå til nivå. En teori for forandring er at kritisk tenkning kan læres på det akademiske området og overføres på samfunnslivets område.

I møtet mellom våre to utdanningskulturer er det rikelig med skjær i sjøen. Vi møter ulike holdninger til å inngå og holde avtaler, og ulike syn på makt og forpliktelser. Vi registrerer at et system der akademikerne er grovt underbetalt kan gi grobunn for korrupsjon i utdanning som i samfunnet ellers. Men vi møter også mange kolleger som viser et ekte engasjement for studentene, og som åpent sier at de vil korrupsjonen til livs. Som gjester fra en annen kultur kan vi fortelle hvordan vi tenker og handler hos oss. Men det ville ikke være særlig demokratisk å påtvinge vertskapet vårt system gjennom andre virkemidler enn argumenter og gode eksempler. Derfor prioriterer vi en åpen dialog, og vi inviterer studenter og lærere fra AUL til studieopphold i Norge, slik at de kan erfare vårt utdanningssystem ved selvsyn.

Prosjektet har også vakt interesse på politisk hold. Vår utenriksminister holdt for et år siden et foredrag på nettopp AUL under et kort Aserbajdsjanopphold. Studentene våre har møtt Jonas Gahr Støre både i Baku og i Norge, og snakket med ham – på norsk. På aserbajdsjansk side har vi AUL-rektor Samad Seyidov, som også er leder av utenrikskomiteen i parlamentet og leder av landets parlamentarikerdelegasjon til Europarådet – altså en ledende politiker og samtidig en drivkraft bak prosjektet. Slik kombinerer prosjektet endringsarbeid ’ovenfra’ på det politiske planet, med perspektivet ’nedenfra’ i det jevne arbeidet med studentene.

Vestlige observatører synes å være enige om at utviklingen av menneskeretter og demokrati for tiden ikke går riktige veien i Aserbajdsjan. Vi har ingen garanti for at utdanningssamarbeid kan endre dette. Utdanning som mulig vei til samfunnsendring er etter sin natur langsiktig, og for den saks skyld usikker, men å gi unge mennesker muligheten til en god utdanning er meningsfylt i seg selv. Vi utdanner noen av morgendagens samfunnsborgere, og ser ikke bort fra at de kan fylle viktige posisjoner i fremtiden. Hvilke bedre alternativer finnes?

Kommentarer