Sigurd Lie

Foreldrene var sterkt musikkinteresserte:

"... mor spilte fortrinlig klaver, og far var en ivrig amatör med megen smag. De regelmæssige musikaftener hjemme, hvor der blev præsteret klaverspil og sang af mandskor og blandet kor virked vækkende paa min musikalaske sands." (Sigurd Lie i brev til Iver Holter, 7.2.1903).

Gutten fikk undervisning i fiolin, klaver og musikkteori av domorganist Ferdinand August Rojahn. Fiolin ble Sigurd Lies hovedinstrument, men han utviklet også så gode pianistiske ferdigheter at han f.eks. kunne opptre som akkompagnatør. Snart kom de første komposisjonene; det tidligste vi kjenner, er et hefte klaverstykker, datert "Kristianssand. 31/3 1889".

Han viste også store evner i matematikk. Klassekameraten Vilhelm Krag forteller:

"Sigurd Lie var altid den flinkeste gut af os allesammen. Ikke saa at han var numer en; det var naturligvis den flittigste som blev numer en. Og noget videre flittig var han ikke netop; han kunde altid det han skulde; men naar han læste, var os en gaade; han havde altid saameget andet som maatte gaa først. Men den flinkeste av os alle var han, det var ingen af os, som var i tvil om det. Og da visaa blev studenter og vi andre skulde prøve at famle os frem til den vei, enhver af os skulde vælge at gaa i livet, - da stod Sigurd Lie der sikker i sin sag. Han havde ovenikjøbet to veier, han kunde gaa; de var gode nok hver for sig; for ham gjaldt det bare at vælge og vrage. Valget for ham stod mellem mathematik og musik" (Tidens Tegn, 16.11.1925).

Etter examen artium i 1889 begynte Sigurd Lie på realfagstudiet ved universitetet i Kristiania. Samtidig fortsatte han musikkstudiene, nå ved Lindemans musikkskole, "Musik- og Organistskolen". Han tok fiolintimer hos Gudband Bøhn og studerte teori/komposisjon med Iver Holter. Etter ca. ett år avbrøt han realfagstudiet og gikk helt over til musikken. Holter forteller fra denne tiden:

"Sigurd Lie er en av de morsomste elever jeg har hat. Han var sterkt interessert, grundig, vilde tilbunds i alt, og saa gløg og hurtig i tilegnelsen, at et vink eller etpar ord var nok. Flittig var han, saa jeg av og til næsten maatte stoppe ham i farten, naar han undertiden saa anstrengt ut; men det var dengang intet som tydet paa, at der var noget ivein med hans helbred. Imidlertid paatok han sig meget ekstraarbeide. Han vilde saavidt gjørlig sørge for sig selv og tok derfor engagement, hvor han med sin violin kunde tjene noget, og det kan jo være, at alt dette ekstraarbeide ikke var helt gunstig for hans helse. I længere tid spilte han saaledes nat efter nat i "Løven", - en i sin tid bekjendt eller kanskje rettere beryktet restaurant i nærheten av Østbanen. Jeg sa ham flere gange, at han neppe hadde godt av at drive paa med det i den rædsomme luft i lokalet. Men han trodde, han maatte det, blev svært godt betalt. Og desuten moret det ham at studere disse typer av kutorvsgutter og ramp, som færdedes der". (Mandssangen, s. 253, 1924).

Som Holter antyder, var det antagelig nå Sigurd Lie pådro seg tuberkolose, sykdommen som skulle merke ham for livet.

Fra studietiden i Kristiania kjenner vi ett verk - Humoreske for orkester - komponert 1891. Det lille stykket er velformet, og smakfullt instrumentert. Springarrytmen viser påvirkningen fra norsk folkemusikk.

Lie hadde fått grundig skolering hos Iver Holter. Likevel - for å lære mer, ville han ut i verden. Valget falt på Leipzig - sikkert etter råd fra Holter, som selv hadde studert der.

Sigurd Lie studerte i Leipzig fra 1891 til 1893. I komposisjon hadde han Carl Reinecke, i sin tid lærer for bl.a. Edvard Grieg og Johan Svendsen. Det ble en lykkelig, fruktbar periode. Nå starter Sigurd Lies "offisielle" karriere som komponist. Det første opus, seks sanger til tekster av Vilhelm Krag, var ferdig i juni 1892. Det ble godt mottatt ved utgivelsen sdamme år. Morgenbladets anmeldelse vitner om begeistring, men viser også at enkelte trekk ved sangene kunne virke krasse i 1890-årene:

"I disse Dage er paa Brødrene Hals' anseede Musikforlag udkommet de første Sange af den unge Musiker Sigurd Lie, paa hvilke Undertegnede skal tillade sig at henlede det musikelskende Publikums Opmærksomhed. Dette sker, fordi det synes, som om der i disse sex Kompositioner er givet os noget, der tyder hen paa at pege ud over det almindelige ... Noget af det, som først falder i Øinene, er den Lethed, hvormed Komponisten forstaar at træffe Digtets Grundstemning. Dernæst bliver man ogsaa snart opmærksom paa Modulationer og vendinger, der vækker Interesse ved sin uventede Fremtræden. Ofte klinger de overmaade fint, men undertiden kommer de som kold Dusch over en, sa man sidder der med Frysning og Ubehag". (Morgenbladet, 29.11.1892).

Sigurd Lies neste verk ble en samling på fire klaverstykker. Også disse har litterær tilknytning, et sitat av Vilhelm Krag er trykt over hvert av stykkene:

"Alle stykker er holdt i en saa blød lyrisk Stemning, at man deraf vil finde det forklarligt, at just Vilh. Krag har inspireret ham; maatte han ogsaa komponere uden slig Henvisninh til Digtning ..." (Aftenposten, aftennummeret, 20.12.1893).

Sigurd Lie var allerede nådd langt. Men det lå en mørk skygge over hans liv. Vennen Ferdinand Rojahn har fortalt om en hendelse fra Leipzigtiden:

"Vi havde været i operaen sammen. Paa hjemveien fik han et stærkt hosteanfald. Der viste sig blodpletter paa lommetørklædet, og efter en læges ordre maatte han kjøre lige hjem, og laa i flere dage. Hans sind var meget nedtrykt i denne tid. Han var kun 22 aar gammel, og livet laa saa lyst og aabent for ham, som selv vidste, at venerne gjorde sig mere end almindelige forhaabninger om ham. Men anfaldet var let, og han gjenvandt hurtig sine kræfter, og haabet lyste atter lige stort og skjønt" (Nordisk Musik-Revue, 15.10.1904).

I desember kunne Lie utgi sitt tredje opus, fire nye sanger. De ble godt mottatt, men:

"Ogsaa i disse Sange finder vi enkelte haarde Harmonier der - hvor motiverede de end grammatikalsk seet kan være - dog virker skurrende ... Men saa er der igjen andre Steder saa vakre, indsmigrende og dybe, at man næsten ærger sig over at træffe paa de første knudrende Punkter, der ligesom giver en et Slag paa Munden" (Morgenbladet, 12.1.1894).

I denne tiden skrev Lie to verker i stort format: en klaverkvintett og en strykekvartett. Kvintetten ble oppført flere ganger, men er senere forsvunnet. Kvartetten finnes i manuskript. Den er velformet, med eiendommelige og prektige temaer, og hevder sin plass blant komponistens beste verker.

Etter hjemkomsten fra Leipzig arbeidet Sigurd Lie en stund som fiolinist i et omreisende operetteselskap. Selskapet gikk konkurs i begynnelsen av 1894, og Lie måtte pantsette fiolinen og reise hjem fra turné i en fjerdeklasses jerbanebanevogn.

Han dro ut i verden igjen. I 1894-95 studerte han i Berlin, med enrikch Urban. Det var særlig instrumentasjon han ville sette seg bedre inn i. Han arbeidet med to orkesterverker: Konsertstykke for fiolin og orkester, og Suite i G-dur for strykeorkester. Konsertstykket er basert på folketonen Huldra aa'n Elland. Det gjorde stor lykke ved uroppførelsen i Bergen i 1896, da Lie selv spilte den virtuose solostemmen. Suiten er ufullendt; til siste sats, Rondo, finnes bare et utkast.

Han fortsatte også rekken av sanger. Sex Sange kom ut i 1895. Særlig en av dem, Jeg gjemmer en undersød Drøm, ble raskt populær, og sto ofte på konsertprogrammene i komponistens levetid. I en av de andre, Moderens vuggesang, har Lie hentet teksten fra Vilhelm Krags eventyrdrama Vester i Blaafjeldet. Planen var å skrive scenemusikk til skuespillet, ja kanskje lage opera. Krag forteller:

"Sigurd Lie og jeg arbeidede nu og da paa at realisere ideen ... Han mente at et eventyrdrama 'Vester i Blaafjeldet', som tilhører mine ungdomssynder, vilde egne sig fortrinlig til libretto ..." (Brev til Sverre Jordan, 1914, sitert fra Aftenposten 23.5.1951).

Det finnes utkast til en ouverture og til tre andre numre.

I 1895-98 bodde Sigurd Lie i Bergen. Han var konsertmester i "Harmonien", og samtidig dirigent for "Musikforeningen", et orkester som mest bestod av amatører. De første mannskorsangene kom til nå. Erling Skjalgsøn, et stort verk for barytonsolo, mannskor og orkester, ble uroppført 9. mai 1897 med "Harmonien". "Bugnende av Vellyd" var karakteristikken i Dagbladet da verket ble fremført i Kristiania et par år etter (Dagbladet, 29.10.1899).

På den store musikkfesten i Bergen i 1898, arrangert på initiativ fra Edvard Grieg, var Sigurd Lie representert med romanser. Han var nå etablert som en anerkjent komponist, og felere av romansene ble stadig oppført. Nye kom til i Bergen. De fem sangene til tekster av Per Sivle må regns blant hans beste. Han arbeidet også med Arne Garborgs Haugtussa. I disse romansene til nynorske tekster er påvirkning fra norsk folkemusikk tydelig.

Av mannskorsangene fra denne tiden må nevnes 3 Per Gyntske viser med tekst av Theodor Caspari, et verk som raskt slo godt an.

Fra 1898 bodde Lie i Kristiania og fungerte som kapellmester ved Centraltheateret. Nå var han for alvor blitt opptatt av scenemusikk, og planla en opera etter Ibsens dikt Terje Vigen. Til tross for store anstrengelser gjennom flere år kom dette verket aldri ut over skissestadiet. Av utkastene ser vi at Lie her var inspirert av Wagners musikk.

På andre felter lyktes han derimot i fullt monn. I 1899 publiserte han de tre stykkene han er blitt mest kjent for i ettertiden: romansen Sne og 2 norske danse for fiolin og klaver. I disse verkene legger vi bl.a. merke til den særegne bruken av kirketonearter, naturlig vevet inn i en senromantisk stil.

Høsten 1899 arrangerte Sigurd Lie en komposisjonsaften i Kristiania. På programmet sto romanser, mannskorsanger, Erling Skjalgsøn, samt to orkesterverker: Symphonisk Marsch for stort orkester og to satser fra Orientalsk Suite. Konserten samlet fullt hus, og ble meget godt mottatt av kritikerne. Dagbladet skrev:

"Sigurd Lies Konsert blev en fuldstændig Sukces for den unge Kunstner. Adskillig Forventning knyttede der sig til denne jans Debutaften som Komponist. Af hans Sange er flere allerede vel kjendte ... Koncerten igaar stadfæstede da ogsaa, at han allerede indtar en meget smuk Stilling blandt vore Sangkomponister ... Paa dette Felt har han allerede præsteret det mesterlige ..." (Dagbladet, 29.10.1899).

Kritikeren var heller skeptisk til Symphonisk Marsch:

"Dette Værk rummede mange vakre Enkeltheder, mange gode Indfald. Men Totalindtrykket var ikke imponerende helt. Indfaldene var paa flere Steder vistnok vakre og melodiske, men genremæssige, passede ikke tilstrækkelig ind som Led i Helheder ..." (Dagbladet, 29.10.1899).

I Aftenposten skrev Otto Winter-Hjelm:

"... man tør vente sig med Tiden at se ham som en af de fremste blandt vore Komponister ..." (Aftenposten, 29.10.1899).

Samme høst fikk Lie et nytt stipend og reiste til Berlin igjen. Her ble han til 1902, avbrutt av et par opphold i Norge. Han arbeidet videre med Terje Vigen, dessverer forgjeves. Et annet stort verk opptok ham også: en symfoni i a-moll. De tre første sonatene ble spilt i Bergen i 1901 og fikk god mottagelse. Men han slet med å fullføre finalen. Dette skyldtes nok, for en stor del, at sykdommen nå tok en alvorlig vending. Høsten 1902 måte han innlegges på Tonsåsen sanatorium i Valdres. Til Iver Holter skrev han 6. januar 1903:

"Jeg sender dig idag den nye finale til symfonien, og ber dig herved gjöre mig en tjeneste. Som du vil se, er der et par huller, hvor indholdet er angivet men ikke udført, ligesom slutsatsen ikke er instrumenteret. Gjör dette istand for mig, er du snil, saa symfonien endelig kan blive istand til at opføres. Jeg selv kan ikke mere, ser du ..."

Holter gjorde verket ferdig og fikk det oppført.Det ble ingen stpr suksess. Morgenbladet skrev om symfonien:

"Det var ved Førsteopførelsen i Musikforeningen igaar noksaa vanskelig at faa noget fast Greb paa dens svævende Former. Hovedindtrykket var: stærke Gjenklange fra wagnerske Tanker og Stemninger, mindst i tredie og stærkest i Ydersatserne, der ogsaa begge flød ud i ubestemte Rythmeskvulp ... Bedre truffet syntes os Andanten, i hvilken Lie havde ladet sin Lyrik tale baade inderligt og stemningsfuldt ..." (Morgenbladet, 1.3.1903).

Sigurd Lie var nå blitt forlovet med Gudrun Bødtker-Næss (1879-1923), en dame fra Bergen. Men sykdommen tynget ham:

"... den omstændighed, at jeg har bundet min forlovedes skjæbne til min, som slet ikke ser lovende ud for øieblikket, gjør ogsaa sit til at deprimere mig end yderligere. Jeg havde jo tænkt at skabe hendes lykke, forstaar du, og saa kommer jeg ikke til at berede hende andet end sorg sandsynligvis. Dette gjör mig saa hjertekjærende ondt, at jeg ikke kan beskrive det ..." (Brev til Iver Holter, 7.2.1903).

Fra september 1903 bodde Lie på Langseth sanatorium ved Lillehammer. Helsen hadde bedret seg: "Jeg er forholdsvis svært bra, men maa nok finde mig i en vinters landsforvisning endnu, för jeg tör gaa i arbeide igjen" (Brev til Tyra Bentsen, 25.8.1903). Et avbrekk i "landsforvisningen" var bryllupet med Gudrun Bødtker-Næss. Det sto tirsdag 20. oktober 1903 i Kristiania, "i al stilhed", som Lie skrev til Didrik Grønvold (17.10.1903).

Ekteparet bodde på Langseth utover høsten 1903 og frem til våren 1904. I mai 1904 kunne Sigurd Lie endelig ta fatt som dirigent for Handelsstandens Sangforening i Kristiania, en stilling han var utnevnt til høsten 1902.

"Det var ikke bare Kunstneren og Dirigenten Sigurd Lie, man i denne Tid lærte at kjende. Han blev alles Kamerat. Naar Prøven var endt, og Sangerne tog sin "Siesta" i de tilstødende Lokaler, da slog ikke Lie sig ned i en enkelt Gruppe. Han stillede sig midt i Døren, tog sin Stemmegaffel og ledede Gemytlighedens Sange og det kameratslige amvær som en i Sandhed pater familias , der maate have alle sine Gutter omkring sig. Slig voksede Kjærligheden til ham fra Kveld til Kveld, saa Stemingen i denne Tid mindede mindede om Vaaren, naar Solen varm og skuinnende vækker hensygnende Kræfter til fornyet Liv. Og alle saa Fremtiden imøde med den faste Tro, at under en saadan Høvding kunde Handelsstandens Sangforening trygt gaa de sværeste Opgaver imøde" (Carl S. Dysthe: Handelsstandens Sangforening Christiania. Historisk beretning 1897-1907, s. 195).

26. juni 1904 reiste Sigurd Lie med koret på turné til Nord-Norge. Konsertene vakte stor bgeistring, og Lies egenskaper som dirigent ble stadig fremhevet i pressen. Etter en konsert i Harstad 30. juni het det i avisen Haalogaland:

"Den unge dirigent, Sigurd Lie, lod til at være en første Rangs Leder. I flere af de kjendte og populære Sange kunde man merke en egen og selvstændig Opfatning, der viser, at han henter sine Impulser fra egne Kilder" (Sitert etter Carl S. Dysthe: Handelsstandens Sangforening Christiania. Historisk Beretning 1897-1907, s. 227).

Ellers ga koret konserter i bl.. Hamar, Trondheim, Bodø og Tromsø - men også på mindre steder, som Sortland og Svolvær.

Fra årene 1902-04 stammer en rekke fine vokalverker. Lie var nå særluig opptatt av Idar Handagards diktning. I Handagard-sangene møter vi Sigurd Lie som en ypperlig skildrer av natur og årstider, f.eks. i "Det er vaar", "Solskins-dus" og "Sommermorgen". I samme periode skrev han et av sine beste verker for mannskor, syklusen "Nytaarsløier" (tekst: Th. Caspari).

Etter turneen bodde ekteparet Lie igjen noen uker på Langseth sanatorium, et "prægtigt sted for min lunge" (Brev til Heinrich Martens, 12.6.1904).

I september var de tilbake i Kristiania. Full av virkelyst tok Lie fatt på det videre arbeidet med Handelsstandens Sangforening. "Det har været en haard Tid for mig, at stanses af Sygdom i mine bedste Aar, men nu skal der for Alvor begyndes!" sa han til koret (Sitert etter Carl S. Dysthe: Handelsstandens Sangforening Christiania. Historisk beretning 1897-1907, s. 261). Han hadde kjøpt villa på Slemdal i Vestre Aker, og følte seg så frisk at han gikk i gang med å ominnrede huset.

Mot slutten av måneden blusset sykdommen voldsomt opp, denne gangen fatalt. Etter noen dagers sykeleie døde Sigurd Lie fredag 30. september 1904.

Sigurd Lie levde hele sitt liv i senromantikken, og hans musikk holder seg innenfor 1800-tallets "sfære". Han var ni år yngre enn Claude Debussy og bare tre år eldre enn Arnold Schönberg; men de nye strøminingene som bl.a. disse komponistene sto for, var ikke kommet i gang for alvor i Sigurd Lies levetid.

Som så mange norske musikere studerte Lie i Tyskland, og tysk tradisjon ble bestemmende for ham. Dette er merkbart f.eks. i den orkestralt pregede sangsyklusen Wartburg. Her "spøker" Wagner i bakgrunnen. Men vi finner også andre tendenser i Lies musikk: sangen Sne, med sitt kirketonale preg, og antydningen til heltoneskala, kan nesten kalles impresjonistisk. Viktig i den sammenheng er det statiske preget, den tilsiktede monotonien.

Flere steder merkes innflytelse fra Edvard Griegs harmonikk, som i Gule og hvide Baade. Denne sangen viser at Lie kunne videreføre impulser fra Grieg på en personlig måte.

Andre sanger står i gjeld til komponister som Halvdan Kjerulf ( Vaar-Vôn), Agathe Backer Grøndahl ( Sommermorgen) og Christian Sinding ( Midsommer-sang).

Nasjonale trekk dukker ført og fremst opp i forbindelse med tekster på nynorsk (Garborg, Sivle). Et par av Lies Haugtussa-sanger er såpass gjennomført kirketonale at de synes å foregripe neste generasjons norske musikk: Mot solegla, Ku-Lokk og delvis Killingdans. Stilen her gir assosiasjoner til komponister som Ludvig Irgens Jensen, Eivind Groven og Sparre Olsen. Sigurd Lie har selv karakterisert sin musikk i brevet til Iver Holter 7. februar 1903:

"Som komponist er jeg vel hovedsagelig lyriker med impulser vesentlig fra Schumann og Grieg - Wagner har vel ogsaa virket 'befrugtende' paa mine instrumentalkompositioner."

Del/Tips: